Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: blodbad
Frihandelideologien har kommet Wall Street til gode, men decimert Main Street.
Dette er den tredje seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.
Amerikansk blodbad
At kartet ikke lenger passer med terrenget i handelsspørsmål, har Donald Trump lenge vært klar over. Handelspolitikken sporet av fordi politikere på 1990-tallet omfavnet en mytisk, absolutistisk frihandelspolitikk som aldri eksisterte annet enn i hodene på akademikere.
I innvielsestalen den 20. januar 2017 etter den første seieren uttrykte han det slik, i det som gjerne blir kalt «Amerikansk blodbad-talen»:
«Washington blomstret – men folket fikk ikke del i rikdommen.
Politikerne nøt godt av det – men jobbene forsvant, og fabrikkene stengte.
Etablissementet beskyttet seg selv, men ikke innbyggerne i vårt land.
Deres seire har ikke vært dine seire; deres triumfer har ikke vært dine triumfer; og mens de feiret i nasjonens hovedstad, var det lite å feire for de familiene som slet over hele landet.»
I publikum var Trumps motstander i valget, Hillary Clinton, ikke fordi hun var det demokratiske partiets fanebærer, men fordi hun var ektefelle av en tidligere president. Bubba var selvfølgelig også til stede, dog mer opptatt av Melania enn av hva som skjedde på scenen. Også til stede var Dubbya, president fra 2000 til 2008, sønn av Poppy. Ikke lukk øynene for det du ser: Overhodene i en bananrepublikk, hvor bare personlige forbindelser kan sikre adgang til toppembetet fordi Dypstaten må godkjenne kandidatene.
Dubbyas forbløffede reaksjon etter Trumps tale forteller mye om bakkekontakten til lederskapet i bananrepublikken: «That was some weird shit». Øyensynlig ble han for første gang presentert for det moralske regnskapet etter 25 år med uhemmet frihandel.
Forbløffelse er fortsatt den dominerende følelsen blant Washington D.C.-etablissementet. Frihandelsideologien har nemlig vært uangripelig både i det republikanske og det demokratiske partiet. Mens republikanerne har vært opptatt av handelskamrene, samt våpen- og energiindustrien, har demokratene pleiet forholdene til Wall Street og pharmaindustrien – alle lobbygrupper som krever uregulert frihandel. I mellomtiden har arbeider- og middelklassen falt enda lenger bakut enn for ni år siden, da Trump sjokkerte Dubbya.
Inntektsulikheten har nådd det høyeste nivået på 75 år; i middelklassen passer utallige mennesker nå to eller tre jobber for å kunne opprettholde levestandarden. Årsaken er at gjennomsnittslønnen for mannlig arbeid i 2020 ikke lenger dekker utgiftene for en familie på fire slik den gjorde i 1985.
Foretakene raker imidlertid inn. Grafen under viser at profitten hos bedrifter har steget 300 % siden 1965, mens lønnsutviklingen er nærmest flat. Sagt med andre ord: Arbeider- og middelklassen har ikke fått sin andel av den økte produktiviteten og den resulterende profitten.
Kontrasten mellom arbeider- og middelklassen og de som har høstet fordelene av globaliseringen kunne ikke vært større: De 10 % mest velstående eier nå 60 % av GDP, mens den brutale realiteten er at 34 % av befolkningen lever fra lønnsslipp til lønnsslipp, og bare 54 % har nok midler spart opp til å kunne klare seg tre måneder uten inntekter.
De økonomiske ulikhetene har hatt sin pris. Amerika er det eneste landet i den vestlige verden hvor levealderen går nedover; såkalte «fortvilelses dødsfall», altså dødsfall forårsaket av selvmord, overdoser og alkoholmisbruk blant menn i alderen 45–54, har eksplodert fra nesten null per innbygger i 1980 til 45 per innbygger i dag.
Når Ford-arbeideren Brian fra Michigan, som i 35 år – fra 1988 til 2024 (Trump og Hillary fikk praktisk talt det samme stemmeantallet i 2016) – var solid demokratisk, sier at
«Jeg trodde Ronald Reagan ville være den beste presidenten i min levetid, inntil Trump dukket opp»,
snakker han på vegne av mange fabrikkarbeidere som er desillusjonerte over hva det demokratiske partiet har forvandlet seg til.
Det Brian forstår, er at MAGA-republikanerne under Trump er det nye arbeiderpartiet; ikke et sosialistisk ideologisk sådant, men et parti som er villig til å bruke statsmakten til å føre en industripolitikk som tilgodeser samfunnets brede lag. Utvilsomt bunner noe av Brians og Middle-Americas entusiasme også i at man for første gang i manns minne opplever en politiker som iler med å oppfylle valgløftene. Selv økonomiske forstyrrelser og ville aksjemarkedsvingninger er Businessmann-Trump villig til å ta med på kjøpet for å stoppe blodbadet, på tross av sin velkjente sensitivitet for nivået på Dow-pengekarusellen.
Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Wall Street og Mediene
Dette er den fjerde seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.