Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Wall Street og Mediene
Medienes jobb er ikke lenger å informere, men å spre frykt og narrativer.
Dette er den fjerde seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.
Mediene
Aksjemarkedet fikk virkelig kjørt seg: Fra 2. til 8. april raste Dow-indeksen hele 12 prosent. Donald Trump selv forholdt seg imidlertid bemerkelsesverdig rolig da han møtte pressen.
«[Økonomien] var en syk pasient som [på frigjøringsdagen] gjennomgikk en operasjon ... Snart taler vi boom – BOOM!»
De etablerte mediene tok derimot ikke markedssvingningene med samme fatning. I en veksling mellom nedlatende overlegenhet og hysteri kunne de rapportere til publikum at Donald Trump nå var i ferd med å rive økonomien i filler. At det egentlig handlet om en gjenoppbygging av industrien og middelklassen, nevnte knapt noen.
Brett Stevens, nominelt konservativ journalist i New York Times, kommenterte dagen slik:
Som økonomisk beslutning er dette muligens den verste presidentavgjørelsen noensinne. Si hva du vil om Herbert Hoover, men han var en hederlig offentlig tjenestemann som ikke hadde fordelen av etterpåklokskap da han undertegnet Smoot-Hawley-tollen i 1930. Når det gjelder utenrikspolitikk, er det blant de fem verste beslutningene. Det vil gå noen måneder før vi ser de fulle konsekvensene i form av gjengjeldelsestoller, brutte allianser, ødelagt tillit og et Amerika som har detronisert seg selv som global økonomisk leder. Ikke bli overrasket om det fører til krig, slik globale økonomiske omveltninger ofte gjør.
Legg merke til hvordan Brett Stevens bygger narrativet utelukkende med fryktladede uttrykk og emosjonell dramatikk: «verste presidentavgjørelsen noensinne», «brutte allianser», «detronisert», «krig». Her finnes ingen reelle argumenter, bare en følelsesmessig appell ment å vekke bekymring og angst hos leseren.
På andre siden av Atlanterhavet skriver Berlingskes økonomiske redaktør følgende:
Det er gavmildt å beskrive Donald Trumps handelskrig som totalt kaos. Fra første dag har det seilt frem og tilbake. Den seneste uken har galskapen nådd nye høyder.
Resultatet er helt forutsigbart. Aksjemarkedet vil danse opp og ned i takt med meldinger og motmeldinger, men presidentens manglende forståelse for hvordan virksomheter treffer beslutninger, betyr at kaoset allerede har satt dype spor i den virkelige verden.
Hvert eneste nye element av usikkerhet er ren gift.
Se nøye hvordan Berlingskes redaktør metodisk gestalter et apokalyptisk bilde gjennom lag på lag med fryktladede ord: «totalt kaos», «galskapen», «aksjemarkedet danser opp og ned», «ren gift». Hvert uttrykk forsterker følelsen av uro og forvirring – en taktikk som gjør argumentasjon overflødig når selve panikken gjør jobben.
Her hjemme sier Aftenposten på lederplass:
«Det er ikke lenge siden de økonomiske utsiktene for 2025 var lyse. Flere år med økonomisk uro var tilsynelatende over. Renten skulle ned. Prisveksten var under kontroll. Nå kunne man endelig slappe litt av.
Så satte Donald Trump seg bak pulten i Det hvite hus, og alt håp om stabilitet forduftet. Den amerikanske presidenten vil ha handelskrig, koste hva det koste vil.
I løpet av seks uker har Trump igjen surret det til. Han har skuslet bort det gode økonomiske utgangspunktet han fikk fra sin forgjenger Joe Biden. Trump innfører og avlyser tollsatser i halsbrekkende fart. Flere ganger har Det hvite hus kommet med motstridende meldinger samme dag. Børsene har reagert med skarpe fall. Norske økonomer advarer om at rentekuttene kan la vente på seg.
Presidenten lytter nå til en liten gruppe rådgivere med eksentriske meninger om hvordan budsjettunderskudd, handelsbalanse og statsfinanser skal håndteres. Dette står i sterk kontrast til Trumps første periode, da rådgiverne var langt mer kompetente og kunnskapsrike.
Den norske økonomen og professoren Karen Helene Ulltveit-Moe kalte denne uken Trumps straffetoll for vrangforestillinger. Det er en treffende karakteristikk. Et annet passende uttrykk er ren og skjær idioti. Dessverre ser presidenten ut til å bite seg fast i sin dumskap.»
Få med deg hvordan Aftenpostens leder systematisk tegner et dystopisk bilde gjennom en ordbruk designet for maksimal dramatisk effekt: «stabilitet forduftet», «surret det til», «skuslet bort», «skarpe fall», «eksentriske meninger», «vrangforestillinger», «ren og skjær idioti». Den følelsesmessige intensiteten eskalerer, slik at leseren til slutt sitter igjen med panikk og hjelpeløshet – en effektiv strategi når argumenter og nyanser er overflødige.
At USA står på randen av konkurs med en eksplosivt voksende statsgjeld som nå nærmer seg svimlende 37 billioner dollar – godt over 100 prosent av landets BNP – og forventes å vokse til 60 billioner i løpet av det neste tiåret, synes Aftenposten å betrakte som irrelevant. I den virkelige verden truer imidlertid denne utviklingen dollaren med å miste posisjonen som verdens foretrukne valuta. I Aftenpostens alternative univers lød den økonomiske værmeldingen: «Lyse utsikter så langt øyet rekker» – helt til Donald Trump «surret det til» og virvlet opp mørke skyer på horisonten.
Følg pengene
Hvordan kan vi forklare at de lydige cocktail-servitrisene i mediene fra New York til København og Oslo kappes om å uttrykke en misnøye som overgår alt selv Trump tidligere har blitt utsatt for? Svaret er enkelt: Følg pengene.
Frihandel innebærer enkelt forklart at amerikanske forbrukere kjøper varer produsert i utlandet. Når amerikanerne handler utenlandske produkter, strømmer pengene (amerikanske dollar) til utenlandske selskaper. Disse selskapene sitter dermed med dollar i hendene, men siden valutaen sjelden kan brukes direkte i hjemlandet, investeres pengene ofte tilbake i den amerikanske økonomien gjennom kjøp av aksjer, obligasjoner eller eiendom. Kort sagt: Dollar brukt i utlandet returnerer ofte til USA og sirkulerer via Wall Street. Dermed er det Wall Streets banker og finansselskaper som høster de største gevinstene av frihandelen.
Hvem er det så som eier avisene?
Schibsted var inntil restruktureringen 12. mai i år 54,4 prosent eid av et konsortium av Wall Street- og Storbritannia-baserte finansinstitusjoner, som Fidelity Investments, The Vanguard Group, Baillie Gifford (UK) og Blackrock. Etter Tinius Nagel-Ericksens bortgang har aksjonærsammensetningen endret seg fra å være dominert av norske aksjonærer til en blanding av norske og internasjonale investorer. Nå da! Blant disse finnes også noen kjente navn: Brown Brothers Harriman (0,7 prosent), det gamle firmaet til Prescott Bush, faren til George H.W. Bush. Formell kontroll over Schibsted-styret ble allikevel beholdt av Tinius-stiftelsen gjennom en dobbel aksjestruktur.
Berlingske har siden desember 2024 vært eid av Amedia, som igjen eies av Den Norske Bank. At DNB har et rør rett inn på bakrommet hos Big Finance på Wall Street, er en rimelig antagelse.
For et intimt portrett av DNB sjefen kan du lese artiklen under.
New York Times eies blant annet av en av verdens rikeste menn, meksikaneren Carlos Slim, som ble avisens største aksjeeier med nærmere 20 prosent da han reddet avisen fra konkurs i 2009. Andre betydelige aksjonærer inkluderer Wall Street-gigantene Vanguard og Blackrock. Formell kontroll av avisen ligger fortsatt hos Ochs Sulzberger-familien, som har ledet den ultraliberale og frihandelsvennlige avisen siden 1896, også her gjennom en stiftelse.
Knapt én måned etter det dramatiske aksjekursfallet i kjølvannet av frigjøringsdagen var Dow-indeksen tilbake på utgangspunktet. Det var ikke medienes hysteriske artikler som gjenopprettet balansen, men Donald Trumps pragmatiske manøvrering med lettelser i de annonserte tollsatsene overfor handelspartnerne. Hvis medienes vedvarende hysteri skal tjene noen hensikt, bør det være å vekke vanlige mennesker til innsikten om at pressen både eies av og følger taktstokken til Wall Street.
Stenges pengekrana som frihandelen holder vidåpen inn til Wall Street, vil hele det finansielle kasinoet reduseres til en blek skygge av seg selv – og både Wall Street-tradere og cocktail-servitrisene kan vinke farvel til sine månedlige fete sjekker.