"Houston, vi har en stein i skoen"
DNB leder Kjerstin Braathen har gitt et avslørende intervju til A-Magasinet. Vi setter det hele, fra pudderrosa sko til klima, i sammenheng.
Mye har blitt sagt og skrevet om sjefslønninger de siste årene, men kanskje blir det Kjerstin Braathen, leder i DNB, som får det siste ordet i debatten. På spørsmålet om det er et for stort sprang fra hennes 15.4 millioner kroner i året, til noen som tjener magre 600,000, - kroner, svarer hun A-Magasinet kontant: "Jeg synes ikke det. En av de viktigste oppgavene jeg har er å vite hvor vi har en stein i skoen."
Ikke bare er det et svar som er vanskelig å reise innvendinger mot, vi leserne skjønner også instinktivt hvorfor det er Kjerstin som får de fete sjekkene, og ikke oss. Føler vi noen hard og skarp skrape mot foten, sendes koden for, "fanden, jeg har en stein i skoen" opp gjennom nervesystemet til den delen av hjernen som tar seg av problemer med fottøy, og før vi vet ordet av det har vi revet av oss skotøyet med det fremmede elementet, og hinker rundt på ett bein, mens vi febrilsk rister den andre halvdelen av sko paret i lufta for å bli kvitt den uønskede med- spaserende.
Ikke så Kjerstin. "Hvor i skoen er steinen? spør hun, før hun suverent vet å besvare spørsmålet selv, på vegne av hele DNB.
At banksjefen selv har en stein i skoen kan man utelukke, for bildene viser at det smarte pudderrosa stilett fottøyet sitter som malt på. De matcher også perfekt de vide, komfortable pudderrosa dressbuksene. Hele ensemblet er fullkomment. Fra det fargede blonde håret, til den hvite armløse, uformelle skjorta, til de nedre pudderrosa regioner.
Det er ikke noe mysterium hvorfor Kjerstin vet å kle seg. Hun vokste opp som tredje generasjon i en familie som hadde drevet klesbutikk for kvinner i Lillestrøm i to generasjoner. Mamma som drev butikken, hadde for vane å ærlig si fra til kundene hvis et plagg ikke passet. Vi forestiller oss en vennlig, men bestemt dame med høflige korreksjoner: "Den genseren er kanskje litt for vid, fru Johnsen", "Er du sikker på at grønn er din farge, fru Lund?" Det finnes ikke tvil om at Kjerstin har arvet denne rettfremme måten å forholde seg til omverdenen på, bare, nå dreier det seg ikke lenger om gensere.
I Mai 2022, på World Economic Forums (WEF) årlige sammenkomst i Davos, overrumplet hun nemlig de fremmøtte globale elitene fra poltikk, forretningsliv, stat og Ngo-er, og ledet av Klaus Schwab, da hun friskt framla sin teori om hvordan Klaus fremtidsvisjon, "The Great Reset", bør presenteres for Europas gjennomsnittsborgere.
Vi må akseptere at denne prosessen blir noe smertefullt. Vi må bevege oss raskt, og det vil innebære risiko for feilsteg. Den vil åpne opp for energimangel, den vil forårsake inflasjonspress, og kanskje vi trenger å snakke om dette, at smertene er verd det. For ellers har vi ikke engang en businesscase, økonomien blir borte, velferdsstaten blir borte. Men så langt har vi vært for forsiktige med å snakke om de kortsiktige smertene.
Det sensitive spørsmålet Kjerstin tackler her, er hvor mye Davos gjengen skal la slippe til hvermannsen om vanskelighetene rundt ombyggingen av Europas økonomiske grunnmur - energiforsyningen. Alt fossilt brennstoff skal nemlig bort, det er en av hovedplankene i The Great Reset, masterplanen for innføring av såkalt Stakeholder Kapitalisme. Temaet er ultra sensitivt, fordi det selvfølgelig aldri har vært, og heller aldri vil bli, noen demokratisk prosess omkring selvmordsbrevet Net Zero. Det er frankert og postet ovenfra.
Kjerstin som har blitt skolert i kundebehandling i Rasmussen på Torget, og ikke som Klaus Schwab studert under kynikeren Henry Kissinger, mener at de uvaskede masser skal få litt forvarsel om "smertene" forårsaket av eksploderende energipriser, slik som inflasjon, for eksempel. Formodentlig så vi komme tilbake og kjøper nok en genser.
Kjerstins lille preken er det perfekte eksempel på hva amerikanerne nå, i en tid fylt med fortielser, halvsannheter og løgn, har tatt til å kalle "to say the quiet part out loud". Å uttale høyt det som bare skal viskes.
Her er vi i 2023 og det er ikke lenger noen grunn til å viske. Både hvermannsen og bedrifter har det siste året fått en liten forsmak på “smertene" Kjerstin henkastet.
Mangedobbelte energipriser betød at de lengst nede på samfunnsstigen i mange land var nødt til å velge mellom oppvarming og mat, og bedrifter med energi intensive industriprosesser som kjemigiganten BASF i Tyskland, gjorde beslutninger om å flytte hjørnesteins fabrikker fra kontinentet. Stabil og billig energiforsyning er ikke optionelt når du koker noen tonn av kjemikalier ved høy temperatur hver dag. BMWs sjef advarte nylig at Europas bilindustri vil bli utradert i konkurransen med Kineserne, når bensinbiler blir presset av veiene som følge av Net Zero. De-industrialisering er navnet på det hasardspillet som er underveis, og det kan, i rak motsetning til karbondioksid i lufta, føre til at "økonomien blir borte, velferdsstaten blir borte". Vi borgerne har, så og si, en massiv kollektiv stein i skoen.
Den uheldige tendensen til å plumpe ut med den ubekvemme sannheten, var noe den tidligere konsernsjef Rune Bjerke fikk med på lasset da han valgte henne som etterfølger i 2019. Basert på Davos prestasjonen, kan man spekulere at det som ble verdsatt var en villighet til å la al verden lide, for å få gjennomført sine overordnedes målsetninger. Men la oss være ærlige: Kjerstins miks av munter kleshandler ("Har du hatt en fin sommer?"), ("How are you?") , og hardhendt konsernsjef er en uslåelig kombinasjon. I Stakeholder Samfunnet, for en stor og dominerende bank som DNB, gjelder det bare å komme overfladisk overens med alle, fra ansatte til department folk, og så vente på at staten skal legge forholdene til rette så regnskapet går i pluss.
Uansett hva det var som ble verdsatt, noe ved henne må i hvert fall a ringt enten de interne personalavdelings klokkene, eller kanskje eksterne, personlige nettverksklokker, for Kjerstin ble plukket fra obskuritet og pleiet for toppjobben.
Slik Kjerstin forteller det, satt hun i en damefrisørsalong på Frogner midt i kontortiden da konsernssjef Rune Bjerke sendt henne en SMS å spurte om hun kunne komme opp i toppetasjen på Dronning Eufemias gate noen minutter. ("Gulp, hva er dette for noe?") Med teksten sin hadde Bjerke sprunget over tre nivåer i organisasjonskartet, men Kjersti hadde ingen intensjon om å avbryte timen. Hva kan man gjøre når man er midt i en behandling? (Klipp Nkr 1150,- est.)
Hun fikk utsatt møtet til ettermiddagen, da hun møtte ham "ny frisert og nysgjerrig".
Til hennes (og vår) forbløffelse, peker Bjerke på en av org-kart boksene i linjen rett under ham selv og sier, "denne jobben synes jeg du skal ta". Så enkelt kan det gå: Kjersti ble tilbudt å hoppe over 3 etasjer i Dronning Eufemia gates org-kart, og ta plass ved sjefens høyre hånd på et tidspunkt da hun ledet an avdeling med 18 medarbeidere. Da Rune Bjerke gikk av i 2019 inntok hun sjefsstolen. Patriarkatet som strekker en rynket, gammel arm ned i medarbeiderlistene for å plukke favoritter er fortsatt en realitet, bare, nå er det opptatt med å avskaffe seg selv.
Siden Kjersti tok over i toppetasjen i Dronning Eufemias gate, som vi noe skuffet erfarer er et ødslig kontorlandskap med identiske pulter, er den inflasjonen hun spådde i 2021 blitt til bitter virkelighet. Nesten 10% var gjennomsnitts inflasjonen i EU landene i 2022, et tall ikke sett siden 70-åra. Både pandemien, med de unødvendige nedstengningene, krigen i Ukraina, med titt for tatt sanksjoner og eskalerende Net Zero politikk, ikke minst i Tyskland, bidrog til at prisene skjøt i været.
For å bekjempe inflasjonen har verdens sentralbanker økt rentene, noe som kommer DNB bunnlinje til gode. ("Penger er vår råvare"). Både omsetningen og driftsresultat økte med vel 20% fra 2021 til 2022. I år går det enda bedre. ("Det er alltid hyggelig når resultatene er gode").
Det er altså ikke elimineringen av steiner i skoen som gjør DNB til en god investering (aksjen er opp 20% det siste året), men stigende pris på penger. For noen familier betyr det innstramninger for å kunne betale huslånet ("Enkelte må kanskje justere forbruket sitt.").
Kritikken av Kjerstin på sosiale medier etter A-Magasin artikkelen har satt søkelys på godtgjørelsen. Det mer interessante spørsmålet er: gjør hun noe for DNBs massive kundebase på to millioner nordmenn?
Vi trålet gjennom DNBs pressemeldinger og avisnyheter for å finne et svar, men endte opp tomhendt. Ikke uventet etter Davos prekenen imidlertid, er det mange av aktivitetene de brenner lys over 49,000 kvadratmeter i 18 etasjer i Dronning Eufemias gate for å gjennomføre, som dreier seg om klima disse dager.
For bærekraftig omstilling, planlegges 1500 milliarder kroner i ny finansiering, og nåværende kunder skal overbevises om at det er kritisk viktig at CO2 utslipp senkes med mellom 25 til 33 prosent innen 2030. Er du ikke med på ideen om klimagasser som presserende trussel, og villig til å bære kostnadene forbundet med reduksjon, kan du risikere at banken ikke yter videre støtte til drift og prosjekter.
De som har blitt gitt oppgaven å smøre hjulene i økonomien, injiserer isteden av ideologiske grunner massiv risiko i systemet, for å redusere nivået av en gass som utgjør 0,04% av atmosfæren.
Mange vet allerede hvor skoen trykker. Vi har en global profesjonell-teknokratisk herskeklasse, som ønsker å pålegge oss en ny samfunnskontrakt. En slags overdragelses kontrakt for våre liv, hvor vi går med på å leve smått og sparsomt, bekledd i sekk og aske for våre klima-synder. Kall det øko-marxisme, kall det degrowth, kall det en "smertefull" eksistens. Kjerstin Braathen sitter på toppen av DNB fordi hun abonnerer på denne ideologien, ikke fordi hun er en kompetent finanssjef.
I takt med de stigende smertene, vil stadig fler våkne opp til realitetene av Davos planene. Kryss fingrene for at når Kjerstin om litt spør dem om de er sikre på at den grå sekken passer til den grønne fillete landstrykerhatten de har på hodet foran speilet, de har vett til å svare: "Unnskyld, jeg har visst en stein i skoen", og beiner ut av lokalet.