Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Middelklasse Demokrati

En sterk arbeider- og middelklasse er det beste bolverket mot oligarkisk kontroll.

Dette er den femte seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.

Wall Street oligarkiet og overnasjonale organisasjoner vs. middelklassen

Wall Street-oligarkene ser skjevt til Frigjøringsdagen av enda en grunn: For dem er gjenreisningen av middelklassen slett ingen prioritet – snarere tvert imot. En sterk arbeider- og middelklasse er nemlig den største trusselen mot oligarkiets totale dominans.

Middelklassen er selve ryggraden i et velfungerende demokrati, den uunnværlige delen av folkestyret som hindrer samfunnsordenen i å bikke enten mot et tyrannisk oligarki ovenfra – der kun de aller rikeste og mektigste har makt – eller et kaotisk, lovløst anarki nedenfra, der eiendomsrett og rettsstat bryter sammen.

Allerede Aristoteles hadde klart for seg at det athenske demokratiet aldri kunne ha oppstått uten nettopp middelklassen, som på den tiden bestod av uavhengige bønder og handelsmenn. I sitt verk "Politikk" (bok IV) argumenterer han:

Det beste politiske fellesskapet består av borgere fra middelklassen, og de statene som fungerer best, er de hvor middelklassen er stor og helst sterkere enn de to andre klassene.

Middelklassen i dag er de menneskene som arbeider, og som er stolte av arbeidet sitt. De betaler skatt, eier gjerne sitt eget hus med lån, og følger med på samfunnsutviklingen. De er hjørnesteiner i lokalsamfunnet og engasjerer seg i sivilsamfunnets aktiviteter som lokalpolitikk, idrett, speider og kirkeliv.

Gjennom dette sivile engasjementet styrkes den demokratiske kulturen, og individene lærer og praktiserer demokratiske verdier som toleranse, respekt og evne til kompromisser. Sivilsamfunnet fungerer dessuten som en viktig motvekt til statlig og markedsstyrt makt, ved å kunne kritisere myndighetene, stille krav og holde makthavere ansvarlige.

En sunn middelklasse ønsker kontroll over egne liv, forlanger politisk medbestemmelse og insisterer på begrensninger i sentral kontroll, overregulering og misbruk av rettssystemet. Derfor er det heller ikke overraskende at forholdet mellom oligarkiet og arbeider- og middelklassen alltid har vært preget av politiske konflikter.

Det samme gjelder ikke forholdet mellom oligarkiet og underklassen. Dette forholdet fungerer typisk godt, fordi underklassen er villig til å bytte bort styringen over egne liv mot smuler fra de rikes bord.

I denne sammenhengen må også den administrative, mediale og eksperteliten – lederklassen – nevnes. Denne gruppen er alltid klar til å utføre oligarkiets ønsker, særlig når kompensasjonen er høy, slik den er i dag. Av egeninteresse lovpriser de staten og store selskaper. Men lederklassen er relativt liten og må aldri forveksles med den brede middelklassen.

World Economic Forums beryktede slagord fra 2016 – «Du kommer ikke til å eie noe, og du vil være lykkelig for det» – viser tydelig retningen Wall Street og Davos-mannen ønsker å føre samfunnet i. Målet er en kjempemessig global underklasse styrt ovenfra av oligarker og overnasjonale organisasjoner som FN, WHO og EU. Dermed plasseres makten så langt unna enkeltindividets hverdag at kritikk og ansvarliggjøring blir praktisk umulig.

Man kan slutte at, i tillegg til at frihandelsideologien trekker penger ut av middelklassens lommer og kanaliserer dem til oligarkiet, underminerer den også demokratiet. For å hindre at folk flest våkner opp og innser hva som skjer med demokratiet og vestens økonomiske fremtidsutsikter, serverer mediene oss festfortellingen om hvordan «millioner løftes ut av fattigdom» i det globale sør.

Ingen annen nasjon har hentet flere millioner ut av fattigdom enn det despotiske regimet i Beijing. Like forutsigbart er det at ingen heller har gjort mer for å fylle oligarkenes lommer.

(Neste uke : Kina og frihandel)