Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Poppy, Bubba og Den Dype Staten

Avindustrialiseringen av USA var et nøye tilrettelagt og gjennomført prosjekt som skjøt fart under presidentene George H.W. Bush og Bill Clinton.

Dette er den andre seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.En link til den første seksjonen, Frigjøringsdag, finner du under artikkelen.

George H.W. Bush (Poppy) og Bill Clinton (Bubba) (AI generert)

Ny verdensorden

Trump har rett i sin diagnose av at USA som industrinasjon er på full fart nedover – noe enhver som har besøkt Ford-arbeideren Brians avindustrialiserte hjemstat Michigan kan bekrefte. Det stemmer imidlertid ikke at nedturen skyldes politikernes «dummhet», eller at andre nasjoner har «herjet og voldtatt» landet. Det vet han også selv; den skarpe retorikken mot politikere og andre land er best forstått som en del av slagplanen omkring kommende forhandlinger.

For Trump dreier det seg om å slå hardt tilbake:

Når folk behandler meg dårlig eller urettferdig, eller prøver å utnytte meg, har min grunnleggende holdning – hele livet – vært å slå hardt tilbake.¹

Så hva er det egentlig som har foregått i forholdet mellom USA og resten av verden?

Rob Atkinson, en innovasjonsekspert, forklarer det multilaterale handelssystemet slik det ble satt opp etter andre verdenskrig på følgende måte:

USAs handels- og globaliseringspolitikk satte utenlandske interesser foran amerikanske interesser, fra et økonomisk perspektiv. Grunnen til at vi gjorde dette, var at vi trodde våre globale interesser – å være verdens politimakt og sikre demokrati – var så viktige at vi kunne ofre våre teknologisk-økonomiske interesser.

Businessmannen Trump ville kanskje sagt: Amerikansk industri og teknologi ble ofret, slik at Washington kunne spille rollen som klodens politistyrke.

Problemet var ikke mangel på intelligens. Det var ikke slik at folk var dumme. De solgte ikke ut hele Amerika. De solgte ut en del av Amerika – vår evne til å være konkurransedyktige. Men de mente det var et verdig mål, fordi de ønsket at USA skulle styre verden.

TV-kjendisen Trump ville kanskje sagt: Den amerikanske eliten flådde arbeider- og middelklassen og destruerte industrien for å bygge et imperium.

Imperiebyggingen hadde to faser. Den første varte i omtrent 45 år, fra 1945 til Sovjetunionens kollaps i 1991. I denne perioden handlet prosjektet om å beskytte den demokratiske verden mot kommunistisk innflytelse og undergraving. Dette var den moderate, for ikke å si velstyrte fasen, hvor vennligsinnede land fikk handelsfordeler.

I den andre fasen etter Sovjetunionens fall førte imperiebyggingen raskt til den utsalgs-politikken Atkinson beskriver. Mannen bak rattet da vanviddkjøringen startet, var republikaneren George H.W. Bush (Poppy). Bushs bakgrunn er viktig å forstå, fordi den forteller oss hvem som stod bak forræderiet mot arbeider- og middelklassen.

Den 41. presidenten vokste opp som medlem av en gammel etablissementsfamilie i New England. Faren, Prescott Bush, var partner i Brown Brothers Harriman, en prominent og tradisjonsrik Wall Street-investeringsbank som fortsatt eksisterer i dag. George H.W. etablerte seg først som oljemillionær i Texas, før han ble gitt stillingene som CIA-direktør og, ikke minst, ambassadør til Kina på midten av 1970-tallet – akkurat da planene for Kina som verdens fabrikkgulv ble lagt. Før han tiltrådte som president i 1989, var han Ronald Reagans visepresident fra 1980–1988. George H.W. var så plugget inn i den dype staten at CCTV-kameraene salutterte når han gikk inn i et rom.

Den beste måten å begynne å forstå hvordan vanviddkjøringen ble rettferdiggjort av etablissementet, er å lese noen utdrag fra Bushs euforiske tale fra januar 1991, rett etter den vellykkede «politistyrke»-operasjonen han ledet mot Iraks diktator Saddam Hussein i 1990. Her forespeiler han det amerikanske publikum en ny, lys fremtid:

«Det er en stor idé: en ny verdensorden, der nasjoner samles om en felles sak for å oppnå menneskehetens universelle mål – fred og sikkerhet, frihet og rettsstatsprinsipper. Et slikt verdenssamfunn er verdt å kjempe for – og det er verdt våre barns fremtid.

I to århundrer har Amerika vært et inspirerende eksempel på frihet og demokrati. I dag, i en verden som raskt endrer seg, er amerikansk lederskap uunnværlig.

Amerikanere vet at lederskap innebærer byrder og ofre. Men vi vet også hvorfor verdens håp rettes mot oss. Vi er amerikanere; vi har et unikt ansvar for å gjøre det harde arbeidet som friheten krever.»

Etter selvødeleggelsen av det sosialistiske kadaveret USSR under vekten av urealistiske økonomiske dogmer, og en bakkekrig i Irak som varte knappe 100 timer, hadde George H.W. & Co fått storhetsvanvidd. Bush, vanligvis stiv og formell, kastet all forsiktighet over bord. En «ny verdensorden» for å «oppnå menneskehetens universelle mål», med Amerika som den «uunnværlige nasjonen», kan ikke beskrives som annet enn en utopisk fremtidsvisjon.

Denne visjonen er imidlertid ikke uten historiske paralleller: Japan erklærte seg på 1930-tallet noe mer beskjedent som leder for «Den asiatiske nye verdensordenen». Som gulrot brukte de et handelssystem de fengende kalte «Det østasiatiske samvelde for felles velstand». Kineserne fikk snart erfare at japanerne også hadde pisken klar.

Det sier seg selv at gulrot og pisk er en naturlig kombinasjon når en ny verdensorden skal etableres. Her beskjeftiger vi oss imidlertid ikke med de såkalte «Forever-wars» som startet med George H.W.s sønn George W. (Dubya) ti år senere, men snarere med hvilke konsekvenser incentivene – gulrøttene – hadde for det amerikanske samfunnet.

NAFTA

To år etter talen, i 1993, ble det første steget mot det «verdenssamfunnet» George H.W. Bush hadde forespeilet amerikanerne tatt av Bushs etterfølger i Det ovale kontor, guvernør Bill Clinton (Bubba), en demokrat. Gulrøttene kom i form av NAFTA-frihandelsavtalen, som åpnet grensene i nord og sør på vidt gap for ubegrenset flyt av varer og tjenester mellom USA, Mexico og Canada.

Undertegnelsesseremonien ble ansett som så betydningsfull at fire tidligere presidenter var til stede, inkludert Poppy selvfølgelig:

«For NAFTA betyr jobber. Amerikanske jobber – og godt betalte, amerikanske jobber. Hvis jeg ikke trodde det, ville jeg ikke støtte denne avtalen.

Jeg tror at NAFTA vil skape 200 000 amerikanske jobber i løpet av de to første årene etter at avtalen trer i kraft.

Jeg tror at NAFTA vil skape én million jobber i løpet av de fem første årene.

Og jeg tror det vil være langt flere jobber enn dem som vil gå tapt – for noen vil uunngåelig forsvinne, slik det alltid skjer når man åpner opp for ny konkurranse.»

Bill Clintons ord skulle vise seg å være akkurat det motsatte av sannheten.

Bare kort tid etter at avtalen ble undertegnet, vokste det frem en rekke såkalte Maquiladora-fabrikker rett over grensen til Mexico, etablert av amerikanske firmaer som ønsket å senke produksjonskostnadene ved å flytte industrien til lavkostlandet Mexico. Maquiladora-fabrikkene monterer varer for eksport under gunstige NAFTA-tollvilkår, men gir lite tilbake til lokaløkonomien – hoveddelen av fortjenesten går til de utenlandske, som regel amerikanske, eierne. De reelle vinnerne var Wall Streets finanskrefter.

Skarpe iakttagere forstod allerede tidlig på 90-tallet hva som var i ferd med å skje, og at Clintons ord om «millioner av jobber» var et røykslør for ambisjonen om en ny verdensorden. En av dem var Texas-businessmannen Ross Perot, som stilte som uavhengig kandidat mot republikaneren George H.W. Bush og demokraten Bill Clinton i presidentvalget i 1992. I mai/juni hadde han en oppslutning på over 35 %, større enn både Bush og Clinton. Ikke rart – han var mer folkelig enn begge, solgte sine argumenter på en overbevisende måte med flippover og konkrete tall, et logisk resonnement og, ikke minst, en ustoppelig foss av ord.

Ross Perot i 1993 (AI generert)

Over sommeren 1992 kastet Perot imidlertid plutselig håndkleet i ringen uten å gi en overbevisende begrunnelse. Da han mot all formodning gjenopptok valgkampanjen på høsten, hadde han naturligvis mistet momentum. Bemerkelsesverdig nok beskyldte han nå tidligere CIA-direktør George H.W. Bush og den dype staten for «dirty tricks», inkludert utpressing – noe han hevdet var grunnen til at han hadde trukket seg i løpet av sommeren.

Ingen bør være forbauset; den nye verdensordenen var for viktig til at etablissementet og Wall Street ville tillate at den ble sinket av en eksentrisk, bramfri maskingeværmunn fra Texas. Tidligere Arkansas-guvernør Bill Clinton, derimot, var en del av etablissementet: Yale-utdannet, Oxford Rhodes Scholar, presentert for deltagerne på Bilderberg-møtet noen år tidligere for sjekking. For øvrig var Bill Clinton guvernør i Arkansas under Iran-Contra-affæren på 1980-tallet – en skandale som rystet Reagan-Bush-administrasjonen til røttene og tilsølte Reagans ettermæle. Et av hovedelementene i Iran-Contra var CIAs hemmelige transport av narkotika og våpen fra Sentral-Amerika til USA, som en del av uoffisielle operasjoner knyttet til dypstat-finansieringen av Contra-opprørerne i Nicaragua.²

Knutepunktet for denne transporten av narkotika og våpen var Mena Intermountain Municipal Airport i Arkansas, delstaten hvor Clinton var guvernør nettopp i perioden da transporten foregikk.³ Poppys siste handling som president i 1991, før han overgav tøylene til Bubba, var å benåde alle høytstående embedsmenn som var involvert i Iran-Contra-affæren. Poppy og Bubba forble venner gjennom hele Clintons presidentskap; de ferierte til og med sammen. ⁴

Poenget er at den nye verdensordenen var et tverrpolitisk prosjekt, direkte båret av den dype staten.

Kartet og terrenget

Ross Perot endte opp med hele 19 % av stemmene avgitt i 1992, helt og holdent takket være hans fokus på og bekymring for uhemmet frihandels innvirkning på amerikansk industri. Den mest minneverdige ytringen fra Perots kampanje har ekko i hva Trump sier i dag:

«Den gigantiske støvsugerlyden du hører, er amerikanske jobber som forsvinner over grensa til Mexico.»

Det er en kommentar fra en «self-made» businessmann med fokus på realitetenes verden. Frihandelsentusiastene hadde imidlertid akademisk ortodoksi på sin side.

I det 18. århundre postulerte økonomen David Ricardo at et land bør spesialisere seg i å produsere og eksportere de varer det produserer relativt mest effektivt, og importere de varer det produserer mindre effektivt. I Ricardos berømte eksempel dreier det seg om Portugal og England, som henholdsvis bør produsere vin og ullklær, og handle med hverandre til begges fordel.

Når fabrikkene i Detroit imidlertid simpelthen kan pakkes opp og flyttes over grensen til Mexico, er det bare én gruppe som står igjen på seierspallen: kapitalinteressene på Wall Street. Det er verdt å merke seg at disse ikke lenger er representert av de opprinnelige eierne. Det er ikke Henry Ford, Walter Chrysler eller William Durant (GM), alle med røtter i fellesskapet, som sitter bak rattet. Entreprenørene har blitt erstattet av ansiktsløse Wall Street-selskaper som verken føler seg forbundet med Detroit – eller med Amerika.

På tross av dette består Ricardos frihandelsteori fra det 18. århundre i beste velgående den dag i dag, og den blir flittig brukt som avgjørende argument både av akademikere, mediene og representanter for storindustrien. Kartet stemmer bare ikke lenger overens med terrenget.

---

1. Donald Trump with Tony Schwartz, Trump. The art of the deal, (Penguin 1987), 58

2. Filen «American Made» med Tom Cruise forteller historien om Barry Seal som fløy narkotika og våpen for CIA.

https://en.wikipedia.org/wiki/American_Made_(film)

3. https://www.wsj.com/articles/SB920421328276427000

---

Påstander om guvernør Bill Clintons involvering eller kjennskap

4. Daværende guvernør Bill Clinton (som ledet Arkansas gjennom mesteparten av 1980-tallet) har gjentatte ganger blitt beskyldt for å ha en viss grad av involvering – enten passivt eller aktivt – i aktivitetene ved Mena knyttet til Iran-Contra-affæren. Kritikere peker på at Clinton var delstatens øverste leder akkurat da en internasjonal smuglings- og støtteoperasjon for Contras-opprørerne angivelig blomstret på Arkansas’ jord, uten at noen avgjørende handling kom fra hans kontor. Clinton erkjente faktisk senere, under en pressekonferanse i 1991, at en langvarig etterforskning på delstatsnivå av Mena hadde funnet «koblinger til den føderale regjeringen», og reist «alle mulige spørsmål om hvorvidt [Barry Seal] hadde forbindelser til CIA… og om dette kunne knyttes tilbake til Iran-Contra-avtalen». Til tross for at han anerkjente disse mistankene, presset ikke Clinton på med ytterligere offentlig etterforskning eller krav om føderale tiltak. Denne passiviteten har av noen blitt tolket som en mulig tildekking eller bevisst forsømmelse.

Gjennom årene har ulike vitner og varslere hevdet at Clinton visste langt mer om Mena enn han innrømmet offentlig. I 1995, for eksempel, erklærte Larry Patterson, en polititjenestemann i Arkansas, under ed at politifolk «gjentatte ganger diskuterte i Clintons nærvær» de store forsendelsene av narkotika, penger og våpen som strømmet gjennom Mena midt på 80-tallet. Slike vitneforklaringer antyder at Clinton ble holdt informert om de hemmelige aktivitetene. Videre hevdet boken Compromised: Clinton, Bush and the CIA fra 1994, skrevet av tidligere flyger Terry Reed og journalisten John Cummings, at guvernør Clinton og hans indre krets hadde konspirert med CIA-offiseren oberstløytnant Oliver North for å bruke Arkansas som en base for å trene Contra-opprørerne, smugle våpen, kokain og hvitvaske fortjenesten gjennom finansinstitusjoner i Arkansas. Denne vidtrekkende konspirasjonspåstanden hevder at Clinton ikke var en passiv tilskuer, men en aktiv tilrettelegger av Iran-Contras forsyningsnettverk på amerikansk jord. Selv om håndfaste bevis fortsatt mangler, fikk Compromised og lignende beretninger oppmerksomhet ved å koble Clinton direkte til kjernen av Iran-Contras ulovlige sideoperasjoner.

Hindringer av etterforskning og offisielle indikasjoner på en dekkoperasjon

Offisielle granskninger av hendelsene ved Mena har vært begrensede og ofte uten entydige konklusjoner, noe som i seg selv har blitt en del av fortellingen rundt disse påstandene. Lokale og statlige myndigheters forsøk på å etterforske narkotikavirksomheten i Mena på slutten av 1980-tallet ble ofte frustrert eller avbrutt, og etterforskerne støtte ofte på føderale hindringer. Den republikansk-ledede Iran-Contra-granskningen på slutten av 80-tallet overså i stor grad Mena, men en underkomité i Senatets utenrikskomité (Kerry-komiteen) dokumenterte påstandene og konkluderte med at saker relatert til Barry Seal ble henlagt fordi det å forfølge dem kunne avsløre sensitiv «nasjonal sikkerhetsinformasjon». Med andre ord ble mulige forbrytelser ved Mena ikke straffeforfulgt av hensyn til føderale hemmeligholdelsesbekymringer, noe som har blitt tolket som en stilltiende bekreftelse på en CIA-forbindelse. CIAs egen generalinspektør gjennomførte omsider en etterforskning, og i slutten av 1996 frikjente denne offisielt byrået for direkte involvering i narkotikasmuglingen i Mena, med påstanden om at de «ikke hadde kjennskap til» ulovlige aktiviteter der – selv om de innrømmet at CIA-kontraktører hadde gjennomført en «treningsøvelse» på flyplassen og at CIA-utstyr hadde blitt vedlikeholdt av private selskaper i Mena. For skeptikerne forsterket slike innrømmelser (som kom etter år med benektelser) oppfatningen om at noe hemmelig hadde funnet sted med offisiell beskyttelse. Politikere og journalister som forsøkte å undersøke saken, møtte ofte lukkede arkiver og tilbakeholdne vitner, noe som bidro til inntrykket av en bred tildekkingsoperasjon som strakte seg fra Arkansas til Washington.