Trump og tariffer: Konsumenter eller produsenter?
Fra forbrukersamfunn til produsentnasjon; tariffene er en kamp om suverenitet.
Dette er den syvende og siste artikkelen i serien om president Trumps tariffer. Første artikkel finner du nedenfor.
Årsdagen
I skrivende stund er det nesten nøyaktig ett år siden Liberation Day – dagen da president Trump kom ut i Rose Garden med en gigantisk tavle som satte de lave amerikanske tollsatsene opp mot de høye utenlandske, erklærte at han hadde til hensikt å sette en sluttstrek for at både allierte og rene konkurrenter tar USA ved nesa, og innledet demoleringen av Den regelbaserte verdensordenens frihandelssystem.
Én kjensgjerning hersker det ingen tvil om: Makthaverklassen tok feil om Trumps politikk – nok en gang. Det økonomiske sammenbruddet som både økonomer og de snakkende klassene forutså, har uteblitt. Verdensøkonomien tikker ufortrødent videre. Wall Street-kasinoets barometer, Dow Jones, står 30 prosent høyere i dag enn for ett år siden. Det samme gjelder i andre land.
Wall Street Journals økonomiske sjefskommentator, en av de få som i det hele tatt brydde seg med å bemerke dagen, lufter sin utilfredshet over utviklingen det siste året. Men poenget i artikkelen er like fullt dette: Tariffene er kommet for å bli – uansett hvem som sitter i Det hvite hus.
Naturligvis valgte de fleste å la årsdagen passere i stillhet. Det spiller ingen rolle for USAs finansdepartement. De robuste tolltallene taler for seg selv: Så langt i 2026, på bare tre måneder, har USA kassert inn 85 milliarder dollar i tollinntekter, mot om lag 24 milliarder i de foregående årene – en økning på 250 prosent.
Sa Trump i State of the Union i mars:
Landene som tok ræva på oss i flere tiår, betaler oss nå hundrevis av milliarder dollar. De har snytt oss grovt. Det vet dere alle sammen. Det vet alle. Selv demokratene vet det. De vil bare ikke si det.
Det er ikke bare språket som er populistisk. Trump-administrasjonen har også hintet om at inntektene fra toll på utenlandske varer kan komme vanlige folk til gode gjennom avskaffelse av inntektsskatten. Fra State of the Union:
Og etter hvert som tiden går, tror jeg at tollen, som betales av utlandet, slik som før i stor grad vil erstatte det moderne inntektsskattesystemet og dermed lette en stor økonomisk byrde for de menneskene jeg holder av.
Men la oss ikke miste det vesentligste av syne: Tollinntektene er ikke først og fremst til for å spe på statskassen, selv om det er velkomment nok i et land med gigantisk statsgjeld og et bunnløst budsjettunderskudd. Hensikten med tollsatsene er å gjenreise og verne amerikansk industri – og bringe USA tilbake på kurs mot igjen å bli en industriell stormakt.
Grunn til optimisme
I så måte har kampanjen som begynte 2. april 2025, vært en suksess.
I kraft av Trumps personlighet har nasjonalstater og bedrifter fra hele verden gitt løfter om investeringer på 10 billioner dollar over de neste årene. Både utenlandske og amerikanske selskaper har annonsert reshoring-planer. Den største av disse kommer fra Apple, smarttelefon-giganten med sete i Silicon Valley, som har øremerket 600 milliarder til investeringer i amerikansk produksjon og utdanning av arbeidskraft, etter i årevis å ha vært avhengig av dyktig kinesisk arbeidskraft siden Tim Cook la forsyningskjedene til kinesiske fabrikkgulv i 2000-årene.
Blant utenlandske selskaper finner vi Taiwan Semiconductor, verdens største chipprodusent, med 100 milliarder øremerket til fabrikkbygging. Som tidligere diskutert gir reshoring av Amerikas chipforsyning ikke bare økonomisk gevinst, men er i høyeste grad en sikkerhetspolitisk nødvendighet. I rak motsetning til sine forgjengere er Trump klarøyd når det gjelder trusselen Kina utgjør mot Taiwan og de mest avanserte halvlederfabrikkene på øya.
Velkjente farmasøytiske selskaper som Roche, GlaxoSmithKline, Pfizer og AstraZeneca har til sammen annonsert investeringer på rundt 200 milliarder. Også her dreier det seg om både arbeidsplasser og nasjonal sikkerhet. USA var ett av landene som under Covid-19 til sin bestyrtelse oppdaget at de ikke lenger var i stand til å fylle sitt eget medisinskap, men var avhengige av India og Kina for de aktive ingrediensene.
Ferske tall gir ytterligere grunn til optimisme.
Råstålproduksjonen i USA – et viktig forvarsel om økt industriproduksjon – overgikk i 2025 Japan for første gang siden 1999. Arbeidstallene fra mars 2026 var glitrende: 178.000 jobber ble skapt, langt over de forventede 65.000. Av disse var 15.000 industrijobber, det høyeste tallet siden slutten av 2023. Industrisektoren noterte i 2025 den høyeste årlige produktivitetsveksten på nesten tyve år, og lønnen til industriarbeidere, som sank 830 dollar under Joe Bidens fire år i Det hvite hus, økte med 2.400 dollar i 2025.
Man kan derfor tillate seg et visst håp om at USA er på vei tilbake til trenden fra slutten av Trumps første embetsperiode i 2019, da reallønningene for middelsjiktet begynte å stige for første gang.
21. århundret arbeidsstyrke
Skal president Trumps visjon om USA som en ledende industrinasjon i det 21. århundret bli mer enn en parole, må landet gjenvinne sin tapte lederposisjon innen STEM – science, technology, engineering og manufacturing. USA må igjen fostre frem en arbeidsstyrke som kan bemanne de nye, avanserte fabrikkgulvene der det fremste innen smartenheter, personlig mobilitet og robotikk produseres, etter tiår der opplæring i tekniske ferdigheter og faglig kompetanse er blitt nedprioritert.
Drevet frem av rådgivere i den videregående skolen og av medienes skravleklasse har det i flere tiår pågått et uopphørlig press for å få stadig flere unge inn i fireårige universitetsløp – med overutdannelse som masseprodukt. To generasjoner ble innprentet det samme budskapet: Har du ikke universitetsutdannelse, er du en taper. Denne evige salgstalen sendte særlig mange unge menn inn på studieløp de var dårlig skodd for, og tynget dem i tillegg ned med betydelig gjeld. Det verste var likevel følgene for samfunnet: et enormt underskudd på håndverkere og faglærte arbeidere.
Nå ligger regningen på bordet.
Ifølge tall fra Bureau of Labor Statistics fra sommeren 2025 står om lag 400.000 industristillinger ubesatt. Dette samtidig som landet flyter over, fra kyst til kyst, av individer som har studert luftige og upraktiske hovedfag som internasjonal politikk, kommunikasjon, kvinnestudier og antropologi. For ikke å nevne feministisk dans. Ikke fordi de nødvendigvis brant for studiet, men fordi de selvbestaltede ekspertene hårdnakket påsto at et eksamensbevis fra hvilket som helst universitet var billetten inn i middelklassen.
Ganske forutsigbart viste det seg i stedet å være billetten inn i en radikalisert underklasse, uten utsikt til en verdig fremtid og uten reell mulighet til noensinne å stifte familie. Valget av den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani i New York – som i bunn og grunn ble løftet frem av unge, desillusjonerte, radikaliserte gigøkonomi-hipstere uten fremtidsutsikter, fordi han lovet gull og grønne skoger – viser på utvetydig vis hvor totalt feilslått makthaverklassens tilskyndelser har vært.
På K-12-nivået får de harde fagene, matematikk og naturvitenskap, ikke den konsentrerte oppmerksomheten som kreves for å kunne konkurrere med studenter fra Øst-Asia om retten til å forme fremtiden. PISA-resultatene ligger langt under land som Kina og Japan. Progressive pedagoger og lærere, som i flere tiår har lagt større vekt på sin radikale politiske agenda enn på faglig kvalitet, går langt i å forklare denne situasjonen. Legg til kaotiske familieforhold, og bildet er komplett. Det er i hvert fall ikke penger det står på. Til tross for at USA investerer mer i utdanning enn nesten noe annet land – Norge ligger på toppen – er volden, fraværet og apatien på vei opp, mens mental helse og læringsutbytte er på vei ned i K-12. Særlig blant unge menn.
Her er de gode nyhetene: Woke-sosialismen i utdanningssystemet, utdanningssystemets og virksomhetenes kvinneprioritering, samt synet av de to foregående generasjonene nedtynget av gjeld og uten fremtidsmuligheter, har åpnet unge menns øyne. Det er aldeles ikke tilfeldig at Charlie Kirk er en rockestjerne blant denne gruppen. Nå er de klare for noe helt nytt. Nå snakker de som faktisk er inne i sakene, om lærlingeposisjoner som over tid leder til industrijobber med årslønn på 250.000 dollar. Jobber der én lønningspose kan forsørge en hel familie.
Uomtvistelig, tariffer burde ikke være et obskurt emne forbeholdt fagøkonomer. De rommer et samfunnsomformende potensial.
Applikasjon av Tollverktøyet
Rett før årsdagen fikk Trump-tariffene et lovmessig tilbakeslag, da Høyesterett slo fast at statutten administrasjonen hadde brukt som hjemmel for å innføre de vidtrekkende tollsatsene, ikke holdt.
Det var de sedvanlige frihandelskreftene i City of London og på Wall Street som stod bak søksmålet.
Under State of the Union sa Trump følgende om avgjørelsen:
For fire dager siden avsa USAs høyesterett en beklagelig dom. Det var en svært uheldig avgjørelse.
Men den gode nyheten er at nesten alle land og selskaper ønsker å holde fast ved avtalen de allerede har inngått.
De vet at jeg som president har den juridiske myndigheten til å inngå en ny avtale som kunne blitt langt verre for dem. Derfor vil de fortsette langs det samme vellykkede sporet som vi fikk forhandlet på plass før Høyesterett blandet seg inn.
For dem som måtte velge å gjenforhandle, har administrasjonen andre virkemidler og andre regelverk å gripe til for å oppnå det samme resultatet.
Sjefen for tankesmien Council on Foreign Relations, Wall Street-fløyen av Den regelbaserte verdensordenens brain trust, kunne likevel ikke dy seg. Fornøyd og hovent fastslo han at: «Nå må han finne en annen måte å lufte sin irritasjon overfor andre land på.» Det CFR-sjefen siktet til, var Trumps bruk av trusler om straffetoll for å oppnå politiske mål som ikke strengt tatt handler om handel og industri.
Trump brukte denne pisken, for eksempel, til å legge lokk på den ulmende konflikten mellom India og Pakistan i Kashmir, og mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. Her ble gulroten også tatt i bruk: USA vil bygge en ny jernbanekorridor som kommer begge parter til gode. Handelen med USA skal utvides. «Vi mistet mange år, fordi vi var opptatt av kriger, besættelser og blodsudgydelser.», sa Aserbajdsjans president etter forliksundertegnelsen i Det hvite hus.
Trump har også brukt tollpisken mot land som i hans øyne ikke gjør nok for å stanse fentanylsmuglingen, en narco-trafikk som anslagsvis dreper hundretusen amerikanere i året.
Ethvert fornuftig menneske kan se at det er i alles fellesinteresse, at landets demokratisk valgte leder har anledning til å bruke tollverktøyet på denne måten, både for å løse internasjonale konflikter og for å håndtere den påtrengende innenrikspolitiske krisen narkodødsfallene utgjør. I makthaverklassen stikker imidlertid motviljen mot tariffer så dypt at denne bruken blir møtt med spott og hån, til tross for de ubestridelig spektakulære resultatene.
Det er fordi måten handel og industri blir håndtert på går rett inn i spørsmålet om hva en nasjon egentlig er. Og her står president Trump og Den nye verdensordenen på hver sin side av en uoverstigelig kløft.
Forbrukere eller produsenter?
I løpet av de siste femti årene har USA, og Vesten for øvrig, i stadig større grad gått fra å være nasjoner av borgere til å bli nasjoner av forbrukere. Konsumerismen er blitt det samlende ethos — og de siste tjue årene er varene i all hovedsak blitt levert fra Kina.
Det er nettopp i skillet mellom borgere og forbrukere at kløften åpner seg mellom Trumps visjon av nasjonen og Den nye verdensordenens. Der Trump ser for seg en nasjon av produsenter — av borgere — ønsker Den nye verdensordenen seg nasjoner av forbrukere.
Naturligvis: Hvis svaret er det første, må produksjonsevnen gjenreises. Evnen til å fremstille ting, i stedet for bare å konsumere dem, må bygges opp igjen.
Alt står og faller med svaret. En nasjon av produsenter er suveren. En nasjon av forbrukere er en økonomisk koloni.
Det er i dette lyset Marco Rubios oppsiktsvekkende uttalelse under den regelbaserte verdensordenens årlige samling på sikkerhetskonferansen i München 14. februar i år må forstås.
Avindustrialiseringen var ikke uunngåelig – den var et bevisst politisk valg. Et tiår langt økonomisk prosjekt som fratok våre nasjoner deres velstand, deres produktive kapasitet og deres uavhengighet.
Betydningen av dette kan knapt overdrives. Her står mannen som under president Trump fører amerikansk utenrikspolitikk, ansikt til ansikt med de transatlantiske finansmiljøene, den militærindustrielle toppen og etterretningstjenestene forsamlet i München — fortsatt hengivent bundet til Den nye verdensordenens visjon — og sier i klartekst: Det var dere som flyttet industrien ut, med vitende og vilje, for å frata oss velstand, produksjonsevne og uavhengighet.
Uttalelsen er en advarsel til de fremmøtte — og samtidig en invitasjon til Europas folk om å ta del i kampen: å trekke en endelig sluttstrek over prosjektet som skulle frata oss vår suverenitet, gjøre oss til rene forbrukere og redusere oss til kolonier under City of London og Wall Street.
Betydningen av tariffer går over hodet på nesten hele vår politiske klasse. Til alt hell er Donald Trump en av dem som lenge har forstått hvor vidtrekkende relevansen er. Allerede i 1987 satt han hos Larry King og plederte for «det skjønneste ordet i ordboken». Nå, nesten førti år senere, sitter han i Det hvite hus og bruker tariffer til å gjenreise middelklassen, det levende demokratiet og nasjonens suverenitet — og til å skape fred rundt om i verden.
Ikke så verst for en angivelig «ufokusert», «kaotisk» og, for all del, «narsissistisk» mann.
Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Frigjøringsdag
Dette er den første seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.