Oh,what a tangled web we weave, when first we practice to deceive.
Sir Walter Scott
→ Les denne artikkelen først dersom du ikke var med forrige uke.
30. oktober 2026.
En løpsk kvinnelig dommer, omringet av tysk sikkerhetspoliti utsendt fra finansgiganten BlackRock … unnskyld, fra det tyske Kanzleramt og Friedrich Merz, trenger seg inn i bygningen til Polens forfatningsdomstol i Warszawa.
Landets to mektigste politikere, Donald Tusk og Radosław Sikorski, sitter på hendene – og gir henne samtidig den ryggdekningen hun trenger.
Showdown i Dodge City.
EU-eurokrater og polske patrioter står i en maktkamp midt i Europa, i et av de få landene som hittil har maktet å holde seg noenlunde fri fra superstatens byråkratiske direktiver.
Den rigide superstaten tåler dårlig avvikere.
Merz venter for øvrig utålmodig på å kunne sende over grensen noen av de uintegrerbare migrantene Tyskland selv har sluppet inn fra Midtøsten og Afrika.
I ECBs glasshus i Frankfurt sitter bankbyråkratene og skuer lengselsfullt mot de 700 tonnene gull Polens sentralbank har hamstret i sikringsrommene.
Stumme som østers.
Men dramaet begynte lenge før 30. oktober. Skal vi forstå hvordan det kunne ende her, må vi spole langt tilbake.
EU – eurokratenes forjettede land
Den 27. april 2016, knappe to måneder før den skjebnesvangre Brexit-avstemningen, landet president Barack Obamas Air Force One på Heathrow. Den amerikanske presidenten hadde tatt turen over Atlanteren for å gripe direkte inn i den britiske EU-debatten – med ett klart budskap: Britene måtte for all del ikke stemme for å forlate EU.
Begivenheten er fortsatt omtalt på World Economic Forums nettsider, der vi kan lese hvordan Obama personlig kom for å minne britene om «EUs bemerkelsesverdige arv» som fredsskaper – og overtale dem til å stemme mot Brexit.
Denne typen innblanding i andre lands indre anliggender ville diplomater for noen tiår siden med rette ha betegnet som en faux pas.
Vanlige briter, som kjempet en innbitt kamp for å gjenvinne sin nasjonale selvbestemmelsesrett, hadde nok et mindre diplomatisk uttrykk for den amerikanske presidentens velmente formaninger:
Å stikke nesa si i saker man ikke har noe med.
Men akkurat dette har blitt et av Obamas kjennetegn — ikke minst etter at han forlot embetet.
For mer om akkurat det, les artikkelen under om Direktøren for Nasjonal sikkerhet Tulsi Gabbards anklager om at Barck Hussein Obama stod bak plottet mot Donald Trump.
Barack Obama stod bak det fabrikerte Russland-komplottet
Direktøren for Nasjonal Sikkerhet (DNS), Tulsi Gabbard, offentliggjorde fredag 17. juli dokumenter som ikke levner tvil om, at tidligere president Barack Hussein Obama var arkitekten bak det fabrikerte Russland-komplottet som startet i 2017 og pågikk i flere år. Målet var intet mindre enn å fjerne president Donald…
Innblandingen i 2016 var i alle fall ikke uvelkommen i elitesjiktet i britisk politikk. Både statsminister David Cameron, som selv hadde utløst folkeavstemningen i trygg forvissning om at han ville vinne den, Labour-opposisjonen og Liberal Democrats var steilt imot Brexit — til tider nærmest hysterisk, slik mange fortsatt vil huske.
Da valgkampen gikk inn i sluttspurten og utfallet hang i en tråd, regnet de alle med at litt «Obama Magic» var nettopp det som skulle til for å få britene til å trykke på knappen merket:
«Forbli i Europas Forente Stater.»
Men de tok feil.
For Forente Europeaiske Stater-prosjektet har aldri virkelig vært populært i store lag av Europas befolkning. Mange gjennomskuet det fra første stund som et angrep på nasjonal suverenitet. Hver gang folket sa nei, ble prosjektet likevel dyttet videre — med byråkratisk list, omveier og forledelse.
Politikere av alle striper ledet stolt an i en exodus fra et Egypt av dødelig nasjonalisme og egoistiske særinteresser, mot det forjettede land: europeisk integrasjon.
Moses i fortellingen de fortalte, var «Europas far», Jean Monnet. Fra krigens slutt i 1946 hadde han inspirert og dirigert marsjen ut av Egypt, mens han høytidelig pekte mot det lovede land:
Brussel.
Men Monnet var ingen alminnelig bibelsk profet.
Pengeveksler er faktisk en mer treffende beskrivelse.
Fra 1923 arbeidet han som finansmann på Wall Street for Bank of America og andre selskaper innen det amerikanske etablissementet. I 1935 grunnla han sitt eget firma, Monnet, Murnane & Co., med finansiell hjelp fra en prominent Wall Street-mann ved navn John Foster Dulles.
Dulles var så godt forbundet at han i 1952 ble utenriksminister i Eisenhowers regjering. Hans bror var Allen Dulles, CIAs første sivile direktør.
Og la oss ikke glemme at etterretning historisk har dype røtter i finansverdenen, med tradisjoner som kan spores tilbake til Roma — og trolig enda lenger.
Å samle informasjon, påvirke og manipulere er ingen moderne oppfinnelse.
Omstridt faderskap
Det er mye som kan sies om Exodus-fra-nasjonalismen-fortellingen. Men for vårt formål — når vi forsøker å forstå kuppforsøket i Polen — er det én omstendighet som overskygger alle de andre:
Den europeiske føderalistbevegelsen under «Europas far», Jean «Moses» Monnet, var fra første stund finansiert av CIA.
The Daily Telegraph, 19 september , 2000:
AVKLASSIFISERTE amerikanske regjeringsdokumenter viser at det amerikanske etterretningsapparatet på 1950- og 1960-tallet drev en kampanje for å skape momentum for et forent Europa. Det finansierte og styrte den europeiske føderalistbevegelsen.
Dokumentene bekrefter mistanken som allerede den gang ble reist om at USA arbeidet aggressivt bak kulissene for å få Storbritannia innlemmet i en europeisk stat. Et memorandum datert 26. juli 1950 inneholder instrukser om en kampanje for å fremme opprettelsen av et fullt utbygd europeisk parlament. Det er undertegnet av general William J. Donovan, sjef for det amerikanske Office of Strategic Services (OSS) under andre verdenskrig, forløperen til CIA.
Dokumentene ble funnet av Joshua Paul, forsker ved Georgetown University i Washington. De omfatter arkivmateriale frigitt av USAs National Archives. Washingtons viktigste redskap for å forme den europeiske dagsordenen var American Committee for a United Europe, som ble opprettet i 1948. Formannen var Donovan, som på dette tidspunktet offisielt arbeidet som privatpraktiserende advokat.
Nestformannen var Allen Dulles, som senere ble CIA-direktør på 1950-tallet.
→ (Du kan last ned den fulle artikkelen fra Dropbox med denne linken.)
Mannen bak prosjektet om Europas forjettede land var altså ovennevnte William «Wild Bill» Donovan. Under andre verdenskrig ledet han OSS, CIAs forgjenger, og i 1947 var han med på å grunnlegge CIA sammen med blant andre Allen Dulles.
Om sin egen rolle i Europa-prosjektet sa Donovan:
«De kaller meg faren til den sentraliserte etterretningstjenesten, men jeg ville foretrekke å bli husket for mitt bidrag til Europas forening.» 1
Faderskapet til EU-superstaten er med andre ord omstridt.
Det primære redskapet for integrasjonsprosjektet ble American Committee for a United Europe, ledet av Donovan, med Allen Dulles som nestformann. Komiteen mottok en stor del av pengene den kanaliserte videre til Jean Monnet fra Ford Foundation. 2
Allen Dulles — bror til utenriksminister John Foster Dulles — er ellers best kjent som CIA-sjefen president John F. Kennedy avskjediget etter den katastrofale invasjonen i Bay of Pigs på Cuba i april 1961.
Fra 1964 satt Dulles deretter som medlem av Warren-kommisjonen, som konkluderte med at president Kennedy var blitt skutt med nærmest mesterskytterpresisjon av Lee Harvey Oswald, posisjonert i Texas School Book Depository med en italiensk Carcano Model 91/38 manuelt repetergevær, kjøpt på postordre og utstyrt med et billig ettermontert kikkertsikte.
Og skulle man føle at historiene om CIA-innflytelse over Europa begynner å lukte litt vel mye av arkivstøv, kan vi hoppe noen tiår frem.
Her er Lawrence J. Wilkerson, assistent for utenriksminister Colin Powell fra 2002 til 2005, i et nylig intervju der han slipper katten ettertrykkelig ut av sekken:
Jeg var der. Jeg vet hva vi gjorde med Europa. Hvor møysommelig etterretningstjenesten, CIA, arbeidet; hvor møysommelig MI6 arbeidet; og til en viss grad Mossad, selv om de i begynnelsen ikke var villige partnere. De ble med fordi de så hvor mye penger som ble pumpet inn i det. Som en asiatisk filosof engang uttrykte det: «Vi lærte hundene å bjeffe.»
Vi kjøpte avisredaktører. Vi kjøpte fagforeningsledere. Vi kjøpte parlamentarikere. Vi kjøpte to generalsekretærer — Jens Stoltenberg og Mark Rutte. Vi kjøpte hele land, i den forstand at vi kjøpte det politiske apparatet og kreftene som påvirket det.
[...]
Vi formet møysommelig Europa i det bildet vi ønsket.
Man trenger ikke trening fra Langley for å trekke konklusjonen: Den dype staten stopper ikke ved landegrensen.
Og Jensemann synes åpenbart å ha vært godt plugget inn.
—> Vi plukker opp tråden akkurat her neste uke med detaljene om nøyaktig hvordan den dype statens innflytelse fortsetter ubrutt i Polen den dag i dag. Og mer om Barack Obama …
Philippe de Villiers, J’ai tiré sur le fil du mensonge et tout est venu (Paris: Fayard, 2019),s. 166
ibid , s. 169







Outstanding!! Cannotwait for the rest. Kind regards, Alfr.