
Forsøket på et putsj i Polen 30. oktober bør ses som nok en konfrontasjon i den udeklarerte – og fortsatt dårlig forståtte – krigen som nå utspiller seg over hele Vesten mellom suverenister og globalister.
Innsatsen kunne knapt vært større: Skal Vestens nasjoner styres av folket – eller av uvalgte byråkrater?
PiS – Lov og rettferdighetspartiet – ledet regjeringen i Polen fra 2015 til 2023 og førte en uttalt «Polen først»-politikk, med stor suksess, mener det første. Siden 2025 har PiS-allierte Karol Nawrocki sittet med presidentembetet.
På den andre siden står statsminister Donald Tusk, som har ledet regjeringen siden 2023. Han representerer det motsatte synet: Byråkratene skal ha det siste ordet.
Et par ord om Polens statsforfatning er på sin plass for å forstå de to rivalenes motstridende interesser og argumenter i striden om putsjforsøket 30. oktober.
Polen er en parlamentarisk republikk der den utøvende makten er fordelt mellom statsministeren og presidenten. Statsministeren leder regjeringen og står for den daglige styringen av landet, mens presidenten er statsoverhode, har betydelig innflytelse på utenrikspolitikken og er øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Presidenten kan dessuten nedlegge veto mot lover vedtatt av parlamentet og har myndighet til å utnevne dommere.
Det sier seg selv at en slik maktfordeling kan skape konflikter selv i normale tider. I turbulente tider som våre er den nærmest en oppskrift på konfrontasjon.
Og de to hovedpersonene kunne knapt vært mer forskjellige.
Statsminister Donald Tusk er EUs lydige skjødehund, fast bestemt på å gjøre Polen stadig mer likt de øvrige, feilende medlemslandene i den europeiske superstaten.
President Karol Nawrocki vil derimot beholde den polske zlotyen, sikre nasjonal kontroll over landets grenser og sette en kraftig brems på innvandringen. Det kan også være, at han vil velge en mer uavhengig og fredsvennelig posisjon i Ukraina konflikten, enn landet har ført så langt.
En suverenist, med andre ord.
Helt konkret dreier begivenhetene 30. oktober, natt til All Saints Day, seg om sammensetningen av Forfatningsdomstolen – og det som fremstår som et forsøk fra Donald Tusks parti på å fylle domstolen med sine egne politiske støttespillere før valget i 2027, der PiS ifølge meningsmålingene ligger godt an.
Siden desember 2024 har Tusks parti drevet et ventespill i parlamentet ved å utsette utnevnelsene til Forfatningsdomstolen. I mars i år hadde partiet imidlertid samlet opp hele seks dommerkandidater, som det ønsket å få godkjent i én og samme omgang – i strid med reglene for dommerutnevnelser som skal behandles én for én.
President Nawrocki godkjente bare to av de seks og etterlot dermed de fire øvrige i et juridisk limbo.
Det lot ikke til å bekymre eurokraten Tusk. I stedet ble de fire godkjent av det polske parlamentet, Sejm – i strid med reglene som krever presidentens godkjennelse.
Slik var den tilspissede situasjonen da en av de fire dommerne i juridisk limbo – Anna Korwin-Piotrowska – bestemte seg for å ta saken i egne hender.
Fredag 30. oktober, rett før langhelgen rundt All Saints’ Day, og mens den folkevalgte presidenten var i lufta på vei til statsbesøk i Senegal, slo Anna Korwin-Piotrowska til.
Hun erklærte at det forelå en trussel mot seg selv og de andre tre dommerne som fortsatt hang og dinglet i juridisk limbo, fikk en betydelig styrke opprørspoliti til å sperre av Forfatningsdomstolens bygning – og marsjerte deretter inn sammen med sine medsammensvorne dommere og et ukjent antall andre.
Kort etter dukket det plutselig opp en høyst uvanlig nyhetsmelding på Forfatningsdomstolens nettsider. Her het det at dommer Anna Korwin-Piotrowska hadde suspendert både domstolens president og visepresident – og like godt overtatt sjefsstolen selv.
Snakk om et å være begavet med frekkhetens nådegave!
Forfatningsdomstolens egen X-konto protesterte febrisk men forgjeves, at domstolens nettsider var blitt kuppet.
Bildet av dommer Anna Korwin-Piotrowska byr ikke på noen overraskelse. Hun personifiserer den intrigante typen prinsipprytter Superstaten elsker å bruke til å holde den jevne europeer under kontroll.
Kom i hu fotografiet når du hører ordet «dommer» nest gang, for det er lett å gå i den språklige, autoritetsbias fellen og anta at man nødvendigvis står overfor en legitim øvrighetsperson. En gang var det kanskje slik. Men ikke lenger.
Fra Warszawa til Washington er den tredje statsmakt – rettsvesenet – blitt kuppet, akkurat som den polske forfatningsdomstolens nettsider.
Globalistene har installert sine egne radikaliserte nikkedukker i dommerembeter over hele Vesten og dermed skaffet seg et potent våpen i kampen mot suverenistene. I Brasil kan dommere gi kommunisten Lula da Silva to ekstra timer på valgdagen og dermed stjele valget. I Tyskland kan Bundesverfassungsgericht sette søkelyset på og dermed mistenkeliggjøre suverenistene i AfD. I Romania ble stemmegivningen kansellert og suverenistkandidaten kastet i fengsel. I Storbritannia blir 12,500 mennesker i året arrestert for “tale-forbrytelser” – som følge av meningsytringer på sosiale medier.
Dommerne er blitt instrumentet som gir vår tids demokratiske totalitarisme spenst i steget.
Lett tilgjengelig bakgrunnsinformasjon om Anna Korwin-Piotrowska forteller historien om en dommer som passer inn i globalist-mønsteret.
Siden 2024 har hun vært styreleder i den innflytelsesrike dommerforeningen Themis. Foreningen har i årevis kjempet innbitt mot PiS-regjeringens reformer av rettsvesenet, med den begrunnelse at reformene krenket Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og EU-retten.
Polen skal underkastes menneskerettsdomstoler og EU-retten. Det hele er et stykke ekspertmessig juridisk jiu-jitsu, utført av uvalgte dommerpaneler.
Og at disse dommerne anser seg berettiget til å ta grep over befolkningen, er ikke ren spekulasjon.
På Themis’ nettsted finner vi en nettpublisering fra 19. april – ti dager etter at Sejm, stikk i strid med loven, selv tok de fire limbo-dommerne i ed.
Under overskriften «Ærede dommere, ærede dommere» presterer foreningen både å gi et subtilt forvarsel om det forestående kuppet og å servere en nærmest kvalmende dose selvrettferdighet:
Passivitet betyr at vi gir avkall på vår innflytelse og overlater beslutningene til andre.
Vi er den tredje statsmakt – la oss benytte oss av denne retten på en måte som gir borgerne tillit til at rettsvesenet formes av mennesker som handler med visdom, mot og integritet.
Passivitet er i hvert fall ikke noe Anna Korwin-Piotrowska kan beskyldes for etter innmarsjen i Forfatningsdomstolen under tung politibeskyttelse.
Men det avgjørende spørsmålet om rettsvesenet er ikke hvorvidt det formes av mennesker som besitter selvutnevt «visdom, mot og integritet», slik Thesis bedyrer.
Omdreiningspunkete er hvorvidt Polen styres etter polsk lov – til det polske folkets beste.
I et av de grunnleggende verkene i vestlig demokratisk tenkning1 setter John Locke fingeren på nettopp dette problemet:
Når den lovgivende makten – og dermed den demokratiske politiske prosessen – avgir suverenitet til en makt utenfor samfunnet selv, endres selve grunnlaget for det frie og uavhengige samfunnet. I realiteten innebærer det en oppløsning av den eksisterende statsordenen.
Anna Korwin-Piotrowskas juridiske jiu-jitsu-manøvrer mot folkesuvereniteten på globalistenes vegne – i dette tilfellet representert ved EU-superstaten — er nettopp hva Lockes advarer mot. Når suvereniteten flyttes fra folket til en makt utenfor dets kontroll, er det ikke lenger bare lovene som blir utbyttet. Det er selve statsordenen som går i oppløsning.
Heldigvis for Polen hadde president Karol Nawrockis fly bare rukket å nå luftrommet over Spania da han fikk beskjed om hva som var i ferd med å skje ved Forfatningsdomstolen. Uten å blunke beordret han flyet til å snu og rakk tilbake før kuppmakerne kunne fullføre planene sine.
Og at planene var sanksjonert på høyeste hold, hersker det liten tvil om. Tusk selv erklærte at «i enkelte saker kan man ikke inngå kompromisser», mens hans visestatsminister og utenriksminister, Radosław Sikorski, skrev at «begivenhetene ved domstolen ikke var elegante, men alternativet ville vært å akseptere en grunnlovsstridig omveltning av Polen».
Her har vi kuppets bakmenn – begge med direkte forbindelser til Superstaten.
Sent på kvelden den 30. oktober fikk de mange polakkene som hadde strømmet ut i gatene for å protestere mot kuppet, se en politiker som ikke bare snakket om mot, men demonstrerte det i praksis. Da politiet hadde sperret adgangen til Forfatningsdomstolen, klatret president Nawrocki ganske enkelt over gjerdet.
Det publikum ikke fikk se, men som senere ble spredt i sosiale medier, var en Anna Korwin-Piotrowska ute av kontroll. Da presidenten forsøkte å tre inn i dommersalen, gikk hun fysisk til verks med noe som mest av alt minnet om et mislykket jiu-jitsu-grep, mens hun hylte: «Du har ingenting her å gjøre!»
Under polsk lov dreier det seg om en straffbar overtredelse av artikkel 135 § 1 i Polsk lov – et direkte angrep på republikkens president.
Og denne gangen finnes det ingen høyere menneskerettsdomstol i verden som kan løfte en finger for å stanse det som venter henne.
John Locke, Second Treatise of Government (1689), Chapter XIX, “Of the Dissolution of Government,” §§ 212, 217.




