Trump, tariffer og skrotingen av Den Nye Verdensordenen: Kina og handel
President Xi, Kinas oligarker og det kinesiske kommunistpartiet har utnyttet WTO til å gjøre landet til verdens fabrikkgulv – med alvorlige konsekvenser for både USAs økonomi og sikkerhetspolitikk.
Dette er den sjette seksjonen i en artikkelserie om Trumps tariffer.
Lave arbeidskostnader
Det avtalte spillet mellom finanskreftene i Vesten og eierne av fabrikkgulvene i Asia, spesielt Kina, har de siste tiårene ført til at den vestlige middelklassen er blitt utradert til fordel for en helt ny kinesisk oligarkklasse. Den oppadgående kurven under viser den eksplosive veksten i antallet My Peng-er i Kina.
Fra null milliardærer i 2002, året etter at Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), til 819 i 2018. I dag ligger antallet på 814, fortsatt høyere enn i noe annet land.
Som tidligere vist, består spillet i at Kina selger skrammel til amerikanske forbrukere, mottar betaling i dollar og deretter resirkulerer pengene gjennom Wall Street og London. Dette bidrar til å blåse opp antallet finansoligarker i Vesten, og alle involverte parter går hjem fornøyde. EU-leder Ursula von der Leyens klagesang om frigjøringsdagens skadelige effekt på «verdensøkonomien» må være søt musikk i ørene på My Peng og Ri King.
Til tross for at fabrikkene har skutt opp som paddehatter i Kina siden WTO-medlemskapet i 2001, har landet fremdeles ingen solid og velstående arbeiderklasse. Årsaken er at hundrevis av millioner mennesker i provinsene lever under så dårlige forhold at deres høyeste ønske er å få en lavtlønnsjobb i en av de østlige industribyene. Selv etter mer enn tjue år med WTO-medlemskap holder oligarkklassen lønningene lave. «Trickle-down economics» eksisterer ikke i Kina.
Millioner av mennesker som holdes fanget i Kinas interne Gulag bidrar også til lave lønninger. Religiøse eller politiske dissidenter får en dose «gjenopplæring» i tråd med Maos «laogai»-prinsipp – reform gjennom arbeid. I realiteten innebærer dette tvangsarbeid, hvor folk syr sko og klær til Vesten under oppsyn, for småpenger.
Brudd på WTO-reglene
Lave arbeidskostnader er bare ett av Kinas konkurransefortrinn. Et annet er mangelen på miljøvernreguleringer. Den hurtige industrialiseringen har gjort Kina til et av verdens mest forurensede land. Seksten av verdens tjue mest luftforurensede byer ligger i Kina, og forurensningen strekker seg helt til Japan.
Finansielle fiflerier hører med til Kinas repertoar. Kina holder kunstig lav valutakurs gjennom en binding til dollaren, noe som hjelper eksportører å holde prisene lave, men likevel tjene godt. Dette forhindrer en naturlig justering av handelsbalansen.
Da Kina ble medlem av WTO i 2001, var betingelsen at statlige subsidier til industrien skulle opphøre. Dette løftet har Kina aldri holdt. Den kinesiske eksportindustrien opererer fremdeles med omfattende subsidier for leie, strøm, vann, oppvarming, råvarer, transport og telekommunikasjon. Og det er bare toppen av isfjellet.
Kina gir betydelige subsidier til en rekke «strategiske industrier», langt større enn det som tilbys av EU- og OECD-land. Subsidiene inkluderer direkte kontantutbetalinger, privilegert tilgang til ressurser og særbehandling i offentlige anskaffelser. Kiel Institute anslo i 2019 at kinesiske industrisubsidier utgjorde ca. 221 milliarder euro (1,73 % av BNP).
Vestlige selskaper som flytter produksjonen til Kina for å dra fordel av lave lønninger og svak miljøregulering, presses også til teknologioverføring til kinesiske «partnerselskaper». Kinesiske firmaer får dermed tilgang til avansert teknologi uten egne investeringer i forskning og utvikling. Teknologi som ikke overføres frivillig, blir regelrett stjålet. FBI anslår at Kinas tyveri av intellektuell eiendom utgjør rundt 300 milliarder dollar årlig.
Denne ubalansen har ført til et stadig voksende handelsunderskudd med Kina, som nådde 300 milliarder dollar i 2024. Mens Kina eksporterer høyteknologi, eksporterer USA stort sett råvarer som lett kan erstattes.
Finansoligarkene og ekspertklassen i Vesten aksepterer denne avtalen villig. I Den Nye Verdensordenen skiller man ikke lenger mellom nasjonal og utflyttet industri – hele verden er ett stort, friksjonsfritt marked der lave kostnader, manglende miljøvern og stjålet teknologi betyr større profitt.
Krigskunsten
Poppy og Bubbas Nye Verdensorden ble etablert i naiv tro på at Kina ville forbli fredelig. Dette kan man ikke lenger regne med, da Kina under Xi Jinping og det Kinesiske Kommunist Parti (KKP) ruster opp raskere enn noe land tidligere har gjort. Xi har dessuten slått fast at «gjenforening er uunngåelig» og varsler innlemmelse av Taiwan innen 2027.
Den gamle kinesiske strategen Sun Tzu skrev allerede på 400-tallet f.Kr.: «Den ypperste krigskunsten består i å beseire fienden uten kamp.» Målet skal oppnås gjennom diplomati, psykologisk krigføring, allianser, bedrag og manøvrering – ikke åpen konflikt.
Strategien har allerede båret frukter. Et land uten egen industri kan ikke forsvare seg. Uten stålverk, farmasøytisk industri eller mikrobrikkeproduksjon kan man verken bygge stridsvogner, produsere medisiner eller utvikle avanserte våpensystemer.
Sun Tzus strategi går enda dypere. Kinas nasjonale etterretningslov fra 2017 pålegger kinesiske borgere å støtte og samarbeide med statens etterretningsarbeid – både hjemme og i utlandet. Kina har 275.000 studenter ved amerikanske universiteter, mange med tilgang til sensitiv teknologi. En rapport fra Stanford University avslører at Kina presser studenter til spionasje gjennom trusler mot deres familier.
Sier en av forfatterene bak rapporten om hvordan studentmassen på nesten trehundre tusen har blitt en Trojansk hest:
Vi utdanner lederen for det kinesiske finanstilsynet, vi utdanner lederen for Beijings tollforhandlere. Jeg møter alle disse folkene, og de sier alle sammen: ‘Jeg jobber for det kinesiske kommunistpartiet i en veldig høy stilling. Jeg håper at Kina slår USA. Og forresten, jeg tok både bachelor og mastergrad ved Stanford.
Påvirkningsagenter
Men det er ikke bare studenter som opererer som Kinas påvirkningsagenter. De finnes i alle former og fasonger – frivillige og tvungne, betalte og ubetalte. Få når imidlertid opp til de patetiske høydene til den tidligere norske SV politikeren og diplomaten Erik Solheim. Eller som han selv beskriver seg på Twitter:
Grønn politiker. Diplomat. Fredsforhandler. Rådgiver for grønn næring. Inspirerende foredragsholder om miljø og utvikling, fred og geopolitikk.
Det er uklart om det er i rollen som diplomat, fredsforhandler eller rådgiver han så ivrig insisterer på at «vi alle må rulle ut den røde løperen for å dele teknologi med Kina».
I et annet tweet advarer Solheim dystert:
I årevis har USA rutinemessig beskyldt Kina for å stjele teknologi. Nå skjer det motsatte: Kina frykter at USA vil stjele fra dem. Tidene har skiftet.
Til tweeten legger Erik Solheim hjelpsomt ved en artikkel med overskriften: «Kina utsetter BYDs fabrikk i Mexico av frykt for at teknologi kan lekke til USA», publisert i mars 2025.
Sett bort fra den på Kinas vegne kjepphøye tonen et øyeblikk og tenk tilbake på vår tidligere diskusjon om maquiladora-fabrikker i forbindelse med NAFTA. Det virker svært usannsynlig at fabrikken Solheim er så bekymret for, faktisk ble stoppet på grunn av «frykt» for teknologilekkasje. Den langt mer sannsynlig forklaringen er den samme som da General Motors' kunngjorde den 10. juni at selskapet vil investere 4 milliarder dollar i en ny Chevrolet-fabrikk i Michigan og flytte deler av produksjonen tilbake fra Mexico: Trumps tollsatser har gjort maquiladora-fabrikkene, som ble etablert rett sør for Rio Grande for å utnytte NAFTA-reglene, økonomisk ulønnsomme. 1
At Solheim benytter seg av tvilsomme kilder i tweetarbeidet sitt, fremgår allerede av undertittelen på bildet i klippet han delte – en detalj som både han og artikkelforfatteren tydeligvis har oversett:
«Brasil stanser byggingen av BYDs fabrikk i Bahia (Brasil) fordi arbeiderne levde under slavelignende forhold.»
De elendige arbeidsforholdene er velkjent, men man får inntrykk av at dagens versjon av SV-eren Solheim er mer bekymret for hypotetisk tyveri av kinesisk intellektuell eiendom enn for at tusenvis av brasilianske fabrikkarbeidere lever som slaver under kinesisk ledelse.
Den tidligere norske politikeren Erik Solheim fremstår som en sprudlende, bablende og omvandrende karikatur på det vi kaller ekspertklassen – individer med spisskompetanse eller strategiske forbindelser som gjør dem til nyttige verktøy for Wall Street og det kinesiske regimet. Disse menneskene er villige til å selge ut sine egne landsmenn til et kommunistisk diktatur i bytte mot en behagelig tilværelse og en velfylt bankkonto. Slike lojale KKP-lakeier har vært en avgjørende faktor i Kinas fremmarsj.