Selv et progressivt teaterselskap med egen drama-produksjonslinje, dersom de ønsker å fremstille transpersoner som offer i dagens Storbritannia, har et lite problem. Tross alt, den britiske stat punger nå ut for pubertetsblokkere til barn overtalt av psykiatere i den statsdrevne helsetjenesten NHS om at de har blitt født i feil legeme, og hvis du på Facebook kaller en person Melvin som nå heter Melissa, ja da er det bara å ta seg en nice cup of tea mens du avventer et bank på døra fra politiet. Du har nemlig begått en såkalt "ikke-kriminell hat-forbrytelse."
I dramaet Linck & Mülhahn som nå oppføres på Londons Hampstead teater, har problemet blitt løst på en forbilledlig måte. Forestillingen er nemlig basert på en obskur rettssak som fant sted i Sachsen, Tyskland i 1720 mot to kvinner som levde sammen som mann og kone.
Ja, tre hundre år tilbake i tiden til tysk senmiddelalder er stedet skribenten Ruby Thomas og Hampstead teateret må gå for å kunne lage et stykke om trans som dirrer av indignasjon. Her har vi alt autoren ønsker å si til J.K. Rowling med løftet pekefinger, pakket inn over to endeløse timer.
Ikke at det mangler på forsøk på å riste publikum våken. Nesten før vi har satt oss ned i de super-komfortable kongerøde setene, begynner den første av flere simulerte seksualsamkvem, denne mellom en soldat og an prostituert. Sluttelig sukker den prostituerte fornøyd, mens soldaten derimot til og med nekter å knappe opp buksesmekken! Dramaets sentrale dilemma står klinkende klart for all i salen. Linck er en mann, innesperret i kroppen på en kvinne. Gulp.
Situasjonen er spesielt møysom fordi de enfoldige middelalder-tyskerne overhodet ikke er villige til å stige ombord i LGBTQI+ skuta i saker som gjelder flytende kjønn.
Snart etter det transakationsartige samleiet blir vi kjent med Lincks kjærlighetsobjekt, Catarina Mülhahn. Hun bor sammen med sin psykologisk undertrykte mor, en enke som forgjeves prøver å få sin gifteferdige datter i havn med byens mest patetiske, velstående tufs. Når hun har et øyeblikk til overs, advarer hun dattera på det strengeste mot å lese bøker. En virkelig feminine-mystique representant med represjoner gallore.
Papa Mülhahn er gått bort dessverre, men det er kanskje allikevel ikke et så stort tap, fordi han var en alkoholiker, en gambler, og fant også tid til voldelige overgrep på moren.
Papa føyer seg pent inn i rekken av frastøtende mannsfigurer som gjør sin opptreden i dramaet.
Bare i siste akt hvor Linck og Mülhahn blir anklaget for utuktighet av en kangaroo-domstol, har vi den undertrykte-homoseksuelle-borgerlighet representert av dommeren, den spradende-selvtilfredse-besserwisser & mansplaining sjefs-aktor, og den senile, subbende gamle mann som ikke ser ut til engang å vite hvor han befinner seg i aktor nummer to.
La oss allikevel ikke dømme Ruby og Hampstead teateret for hardt når de sprer kulehaglen vidt og bredt.
Det er selvsagt tricky å holde en løftet pekefinger i været i to timer, hvis alt du har å rutte med av intrige er at stykkets hovedperson ikke har en svans.
Av samme grunn har Ruby derfor heller ikke full utviklede, sammenhengende akter. Det hele er mer et lappeteppe av scener, sydd sammen ved bruk av brølende punk-rock musikk. Selvsamme tjener forøvrig også til å holde folk i salen våkne.
Rettssaken mot de to ender, som man kan forestille seg, ikke med forlik eller benådning, men isteden med en henrettelse. Det er ikke en god endestasjon for et teaterstykke av den oppbyggelige sorten, så Ruby gir oss et løfte om bedre tider over horisonten før vi trasker hjemover i London regnet.
Mülhahn har nemlig, innen teppet senkes, blitt en talentfull skribent. Vi aner at hun vil konsentrere seg om å skrive om trans-rettigheter, for derved å bøte på den uhyrlige transfobi vi har vært vitner til i middelalder-Tyskland. Derigjennom vil hun også legge grunnen for dagens trans-entusiastiske London. Ruby virkeliggjør det for oss ved å la de to hovedpersonene, kledd i dagens generiske ungdomsuniform, innta to av Hampstead teaterets kongerøde seter i forestillingens siste, triumferende øyeblikk.
Vi forbinder umiddelbart scenen med en av dramaets sluttreplikker.
Sannheten er ikke noe man simpelthen plukker opp fra bakken, den er noe laget, noe villet, heter det.
Mülhahns kald som forfatter er i så henseende velanbrakt. Blottlagt er også Rubys motivasjon som forfatter.
Det vi hører her er ekkoer av tenkeren Georges Sorels ideer om myter. Han definerte det som "kunstige kombinasjoner oppfunnet for å gi inntrykk av realitet til håp som inspirerer menn i pågående aktiviteter." Sorel fusjonerte på hyper-potent måte William James "vilje til å tro" med Nietzches "vilje til makt", og ble en inspirasjon både for marxistiske og fascistiske strømninger tidlig i det 20. århundre. Nok sagt.
Kort og godt kan vi kalle Sorels metode å lyve for rettferdighet.
Hampstead teatret skriver egentlig noe i samme retning på sine nettsider, hvor deres misjon blir definert slik: " to create the future mainstream". Deres drama og scene skal funksjonere som såkornet for den fremtidige hovedstrøm med andre ord.
I transspørsmålet vet vi allerede hvordan fremtiden ser ut. I desember 2022 vedtok det skotske parlamentet en lov som gir 16 åringer rett til å forandre kjønn, uten medisinsk diagnose, og uten samtykke fra foreldrene. At loven antagelig blir strøket av PM Rishi Sunnak som grunnlovsstridig, er uvesentlig. Vi har blitt gitt et lite stykke fremtid til overveining.
Så langt har Hampstead teatret blitt grundig støttet, blant annet av Arts Council England. Det er en organisasjon som enkelte beskriver som "en kvelende monokultur opptatt av å fremme en strøm av fremmedgjørende kunst, full av sosial og miljø problematisering...mer propaganda enn kunst, alt i tjeneste av venstrevridde saker."
I følge teaterdirektøren er det nå slutt på støtten. Ikke at Arts Council England har forandret sine striper. Det er nok heller slik at de er offer for Tory regjeringens "leveling-up" policy som går ut på å omdirigere midler fra London metropolen til resten av landet.
Allikevel er det ingen grunn til å frykte at Hampstead teatret skal være nødt til å legge bort sekken mad såkorn. På veggen i vestibylen henger en plate som lister sponsorene, og det er ganske sikkert en imponerende liste. Rotschild navnet dukker opp, men også en organisasjon med røtter nærmere Dovre. AKO Foundation, Petroleumsfondsjef Nicolai Tangens veldedighetsorganisasjon er listet, og også Tangen selv. Hampstead teatrets websider kan fortelle oss at Tangen er en så entusiastisk supporter, at han gav en halv million pund i 2015 for utvikling av nye drama.
Vi kan bare håpe de pengene gikk til bedre såkorn enn det vi erfarte i Linck & Mülhahn. Et drama hvor dialogen er flatere enn pannekaker laget med ekstra skummet melk, men som allikevel på et eller annet vis presterer å avgi et nedtrykkende, ideologisk stemningsbilde.
Linck & Mülhahn på Hampstead Theater inntil 4. mars, 2023.