Topptrioen i «vanlige folks regjering» har minst seks grunnlovsfedre i slekta
Tre av landets mektigste — Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide — kan alle føre slekta si tilbake til Eidsvoll. Pussig sammentreff, eller noe annet ?
Tre av landets mektigste — Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide — kan alle føre slekta si tilbake til Eidsvoll. Til sammen: minst seks grunnlovsfedre på familietreet. Er det bare et pussig sammentreff, eller et gløtt inn i hvordan norsk makt egentlig fungerer?
Etter grunnlovsstiftelsen på Eidsvoll fikk Carl Peter sønnen Matthias;
Matthias fikk sønnen Haakon; Haakon fikk sønnen Theodor;
Theodor fikk sønnen Emil; Emil fikk sønnen Thorvald;
Thorvald var ektemann til Karin Stoltenberg (Heiberg),
og av henne ble Jensus født, han som kalles Jensus Kristus.
Fritt etter Matteus 1,12–16
Grunnlovsfedre
Politiske dynastier finnes overalt i verden. I USA er Kennedy-klanen det mest kjente eksempelet, mens Nehru–Gandhi-familien har dominert indisk politikk i generasjoner. Det er i seg selv ikke noe klanderverdig ved dynastisk politikk; i noen tilfeller har slektningene arvet de samme egenskapene som gjorde forfedrene både effektive og populære, og familiebåndene kan gi historisk innsikt en nykommer neppe tilegner seg. Trumps helseminister, Robert F. Kennedy jr., er kanskje det mest aktuelle eksempelet. Japan er et enda tydeligere tilfelle: en stor andel av representantene for LDP, som har styrt landet nesten uavbrutt siden andre verdenskrig, sitter i Dieten fordi de har arvet en valgkrets.
Politiske dynastier er altså verken uvanlige eller nødvendigvis korrupte, selv om Argentina har vist at uhumskheter ofte følger med på kjøpet. Likevel ble jeg oppriktig overrasket da jeg nylig støtte på et innlegg i sosiale medier som hevdet at de tre mektigste mennene på Stortinget i trauste Norge — statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide — alle stammer fra tre Eidsvollsmenn, selve grunnleggerne av det norske folkestyret. Og jeg var ikke alene om å heve øyenbrynene: Innlegget ble delt over 2 000 ganger på X og Facebook, noe som vitner om både forbauselse og bestyrtelse.
Da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, ga den en større andel av befolkningen stemmerett enn noe annet europeisk land på den tiden. Grunnlovens § 100 sikret dessuten et vanntett vern om ytringsfriheten. På papiret lå alt til rette for et sunt, livskraftig og moderne demokrati, der enhver med kunnskap og overbevisende argumenter kunne vinne folket og stige i gradene.
Likevel står vi, 200 år senere, i et Norge som omtales som «et av verdens rikeste land», med et statsminister-, finansminister- og utenriksminister-embete — de tre viktigste postene i en regjering — besatt av etterkommere av landsfedrene. Ikke nok med det: Så langt jeg har klart å fastslå ved hjelp av Grok-KI og nettsiden Eidsvollmenn.no, stammer dette trekløveret ikke bare fra tre Eidsvollsmenn slik so-me inlegget hevdet, men fra seks. Hver av dem har to — to — grunnlovsfedre i ættetavla. «Vanlige folks regjering» hviler altså på minst seks Eidsvollsmenn i familietreet.
Slektstavler
Stoltenberg
På farsiden er Jens Stoltenberg etterkommer av Carl Peter Stoltenberg, en fremtredende skipseier og politiker.1 På morssiden, gjennom den velkjente Heiberg-slekta — som også teller Dagbladets selvutnevnte sannhetsforvalter Marie Simonsen blant etterkommerne — er Stoltenberg knyttet til Hieronymus Heyerdahl, prest og samfunnsaktør. Slekta inkluderer også navnebroren som var ordfører i Oslo fra 1911 til 1914.
Jonas Gahr Støre
På morsiden kan Støre føre linjene tilbake til både Hans Haslum, en bonde, og Carl Adolph Dahl, byfogd i Fredrikstad.2
«C. A. Dahl nøt stor anseelse for sin innsats i krigen mot Sverige i 1808–09, der han støttet militæret både økonomisk og med etterretning. Den 25. april 1809 ble han utnevnt til virkelig kanselliråd, og i 1810 fikk han også stillingen som byskriver.
Han hadde solide forbindelser inn i byens ledende familier og nøt høy aktelse hos prins Christian Frederik. I 1810 ble han tildelt Dannebrogordenens ridderkors. Fire år senere ble han valgt som Fredrikshalds representant på Riksforsamlingen på Eidsvoll, og 7. januar 1815 ble han utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen.»
På farsiden er Støre, som kjent, knyttet til flere av næringslivets toppfigurer i det 20. århundre.
Espen Barth Eide
På farsiden fører slekta ham tilbake til grunnlovsmann Brynjel Andersen Gjerager, gårdbruker fra Voss. På morsiden finner vi Anders Lysgaard, en av Opplands rikeste bønder og en selvskreven representant på Riksforsamlingen.3
Etter å ha gått gjennom slektsleddene står det klart at «dynastisk politikk» egentlig ikke er den rette linsen å se dette gjennom. Med et unntak for Stoltenberg — hvis far var forsvarsminister og mor, fra den mektige Heiberg-slekta, både statssekretær i Handels- og næringsdepartementet og ekspedisjonssjef i Familie og Barne departementet — er det ikke snakk om en ubrutt linje av politiker-spirer, slik vi kjenner fra Nehru–Gandhi i India eller LDP-familiene i Japan.
Så hva handler dette egentlig om, når de samme slektene sitter på de øverste taburettene mer enn 200 år etter grunnlovsfestet? Er det bare et pussig sammentreff — eller skjuler det seg et mørkere mønster?
UBER-globalister
La oss være ærlige fra start: Ingen av de tre sitter der de sitter på grunn av enestående prestasjoner, briljant intellekt, lederegenskaper eller bred folkelig appell. Når det gjelder det siste, har jeg forstått at et visst sjikt av Aps kvinnelige velgere finner Jens uimotståelig, men la oss holde oss til realitetene: bred karisma finnes ikke. For å si det rett ut: Jeg kan ikke se skyggen av utstråling hos noen av dem.
Tvert imot. Det trekløveret har til felles at de fremstår, snakker og tenker som embetsmenn – byråkrater. Og interessant nok: Flertallet av utsendingene til Riksforsamlingen på Eidsvoll var nettopp embetsmenn.
Det andre de deler, er bakgrunnen i overnasjonale organisasjoner. Å lese CV-ene deres er som å overdose på global bokstavsuppe:
Espen Barth Eide: FN, EU, WEF (World Economic Forum), SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute).
Jonas Gahr Støre: WHO, Røde Kors.
Jens Stoltenberg: NATO, IUSY (International Union of Socialist Youth) — og så den lille bomben: CIA.
Vent, hva??
Ja, jeg siterer bare Seymour Hersh, den tidligere New York Times-journalisten og Pulitzer-prisvinneren, som skrev dette om Stoltenberg i 2022:
«I dag er Jens Stoltenberg generalsekretær i NATO, en erklært antikommunist som var Norges statsminister i åtte år før han i 2014 — med amerikansk støtte — rykket opp i sin høye NATO-post. Han var en hardliner i alt som gjaldt Putin og Russland, og hadde samarbeidet med det amerikanske etterretningsapparatet helt siden Vietnamkrigen. Siden har han hatt deres fulle tillit. ‘Han er den hansken som passer den amerikanske hånden,’ sa kilden.»
Nå kan Hersh ha forvekslet Jens med Thorvald, faren, som var forsvarsminister på 80-tallet. Men om Thorvald hadde bindinger til CIA — hva skal vi da tro om sønnen? Var han for ung?
Forfatter Asbjørn Fossen skrev i Universitas 18. mai 2004 om heksejakten i studentmiljøet på 1950-tallet:
«Overvåkningspolitiet hadde sine ‘rapportører’ blant studentene som også rapporterte til Den amerikanske ambassaden. Det var åpenbart etablert et systematisk angiveri.»
Hva som er fakta og hva som er feiltolkninger kan diskuteres. Men én ting kan slås fast uten tvil: Vi har å gjøre med tre rendyrkede UBER-globalister. Og det er ikke bare CV-ene deres som avslører det. Politikken de fører er en blåkopi av det FN, EU, WEF og NATO til enhver tid krever. Med andre ord: De styrer i pakt med utenlandske eliters interesser — og ofte i direkte motstrid til det norske folkets.
Et embetsadel-kartell
For å forstå hva som egentlig ligger bak dette oppsiktsvekkende sammentreffet — at Norge i dag styres av tre politikere med seks blodsbånd til Grunnloven — må vi løfte teppet og se nærmere på hvordan de faktisk havnet på de øverste taburettene.
Den sentrale skikkelsen her er selvsagt Gro Harlem Brundtland — landsmoderen — selv del av et politisk dynasti via faren Gudmund Harlem. Han var i sin ungdom en flammende marxist-leninist, men ble siden en stabil teknokrat, utnevnt både til forsvarsminister og sosialminister på 1960-tallet. Og han fikk ikke bare én, men to døtre i politikken: Gro selv, og Hanne Harlem, justisminister i 2000–2001.
Det var Gro som satte fart i både Jens’ og Jonas’ karrierer. Man kan anta at det var en spesiell glede for henne å gi Jens posten som industriminister i 1993, samme året han ble valgt inn på Stortinget, 44 år gammel. At Gro var bestevenninne med Karin Stoltenberg, Jens’ mor, gjorde neppe forbindelsen svakere. Karin, som for øvrig både styrte norsk skipsfart og ledet barne- og familiepolitikken.
Da Jens ble industriminister hadde han ikke én dags erfaring som verken industriarbeider, næringslivsleder eller finansanalytiker. Han var en pur yrkespolitiker, formet i AUF og partiapparatet.
Jonas’ vei inn i politikken gikk også via Gro, men på en annen måte. Han var hennes veskebærer i WHO på slutten av 90-tallet. Da Jens ble statsminister i 2005, gjorde han Jonas til utenriksminister, til tross for at Jonas heller ikke hadde utmerket seg som diplomat eller forhandler. De to er, etter alt å dømme, nære venner.
Espen Barth Eide, som har tilbrakt mesteparten av sitt liv i akronymsuppa og i embetsverket, ble hentet inn som forsvarsminister av nettopp Jens Stoltenberg i 2011.
Ser vi alle disse vennskaps- og slektskapsforbindelsene under ett, tegner det seg et tydelig bilde: Norge styres ikke av en åpen konkurranse om de beste hodene, men av et tett vevd sirkel — en sammensveiset elite av venner, familier og gamle forbindelser.
Jeg kunne fristes til å slå opp hos historikeren Rune Slagstad for å få en mer akademisk analyse av dette fenomenet, men han er for tiden opptatt med å produsere sure oppstøt mot populismen i Dag og Tid, og er neppe ivrig på å kritisere selve eliten. Dessuten er han gift med Annine Kierulf — ytringsfrihetens norske Jeanne d’Arc — som Grok-KI forteller meg følgende om:
«Kierulf-slekten hadde sitt utspring som et fremtredende kjøpmannsdynasti i Drammen på 1700- og 1800-tallet, som en del av den framvoksende borgerlige eliten under det dansk-norske styret. Denne gruppen inngikk ekteskap med andre økonomiske og administrative familier og bidro til dannelsen av det såkalte embetskjøpmannslaget — en klasse av ‘embetskjøpmenn’ som ble et overgangsledd til det moderne norske kapital- og politiske liv etter 1814.
En sentral historisk skikkelse er Otto Richard Kierulf (1825–1897), trolig en forfader eller slektning, som var Norges statsminister i Stockholm (1871–1884) under den svensk-norske unionen.
Så ja: Til og med tolkningen av Grunnlovens § 100 er i dag overlatt til arvingene av embetskjøpmenn-laget fra fordums tid.
Innrømmet: Jeg taler uten den byrde som dyp viten om norsk politikk og samfunn ville medføre. Men basert på det overstående, er jeg mer enn klar til å konkludere at Norge i 200 år har vært — og fortsatt styres — av det som best kan betegnes som et embetsadel-kartell, og at det ikke har vært til det beste for landet.
Embetsadelen vil vinne
I dag, 8. september, er det valg. Det er derfor naturlig å trekke noen slutninger av alt dette.
Støre vil vinne valget. Man taper ikke når det virkelig gjelder, med seks Eidsvollsmenn i slekta og et kartell av betrodde i nøkkelposisjoner. Og i 2025 gjelder det virkelig. Stikkord: krigen i Ukraina, den kommende økonomiske krisen i Europa og forholdet til USA.
Mediokriteten i styringen av landet er ingen tilfeldighet. Den er resultatet av at stillingene har gått til venner og lojale medarbeidere innen embetsadel-kartellet, ikke til de mest kompetente.
At dyktige og velstående nordmenn flytter til Sveits, bekymrer dem ikke. Det er tvert imot beleilig, for færre velstående utfordrere betyr tryggere makt.
Kraftig vekst i offentlige ansatte. Dette er måten de kjøper stemmer for Arbeiderpartiet på.
Regjeringen er alt, Stortinget betyr ikke lenger noen ting. Lovene blir bestemt av EU, og politikken av overglobale institusjoner.
Når SSB påstår at kjøpekraften har økt til tross for inflasjonen, kan vi være trygge på at det ikke stemmer — og at tallene er justert for å tjene Ap embetsadelens interesser.
Når SSB holder tilbake statistikk om norsk vs. utenlandsk eierskap til etter valget, er det samme mønster: kontroll over narrativet. (For øvrig, Jens’ første jobb? Regnesentralen, som det het den gang.)
Partilederdebatten på NRK var en farse. Jeg holdt ut i 15 minutter før jeg slo av i ren avsky. Den barnslige stilen er nøye planlagt: et forsøk på å unngå enhver reell debatt som kunne stille Ap i et dårlig lys. NRK er selv en del av kabalen og kan dirigere sendingene etter behov.
Erna Solberg er et mysterium. Den mest uspiselige demokratiske lederen som noen gang har stått på en europeisk scene. Man fristes til å tro at noen i kabalen enten har manøvrert Høyre til å beholde en sikker taper på toppen — eller, tatt i betraktning hennes prestasjon, rett og slett gitt henne beskjed om å gi bort seieren.
Etter alt dette uforsonlige snakket, lurer du kanskje på hvem som får min stemme i dag. Jeg er glad du spør!
Jeg har bare stemt i norske valg én gang, i 1987. Den gang gikk stemmen til FrP, mens partiet ennå bar arven etter grunnleggeren Anders Lange. I dag? Aldri i verden. De silkemyke konservative, Sylvi Listhaug og Simen Velle, ville aldri få min stemme.
Neste gang jeg stemmer, blir når Norge har et ekte «Norge først»-parti: et bredt konservativt prosjekt som favner arbeider-, middel- og skaperklassen. Slik det ser ut nå, blir det — som Eidsvollsmennene selv ville sagt — når Dovre faller.
Jens Stoltenberg (born March 16, 1959) is the son of Karin Stoltenberg (1931–2012) and Thorvald Stoltenberg (1931–2018).
Thorvald Stoltenberg is the son of Ada Ivan (1906–1994) and Emil Stoltenberg (1903–1989).
Emil Stoltenberg is the son of Marie Michelet (1873–1961) and Theodor Stoltenberg (1871–1948).
Theodor Stoltenberg is the son of Louise Amalie Gustavson (1847–1928) and Haakon Stoltenberg (1838–1911).
Haakon Stoltenberg is the son of Ingeborg Birgitte Møinichen (1809–1867) and Matthias Stoltenberg (1799–1871).
Matthias Stoltenberg is the son of Karen Mathea Krefting Bull (1775–1835) and Carl Peter Stoltenberg (1770–1830).
Carl Peter Stoltenberg (January 28, 1770 – November 13, 1830) was a Norwegian merchant, ship owner, and politician who participated in the Eidsvoll Assembly of 1814
Jonas Gahr Støre (born August 25, 1960) is the son of Unni Thordis Gahr (1931–2021) and Ulf Jonas Støre (1925–2017).
Unni Thordis Gahr is the daughter of Thordis Haslum Fritzner (1898–1985) and Johannes Gahr (1895–1983).
Thordis Haslum Fritzner is the daughter of Anna Magdalene Thally Haslum (1865–1948) and Carl Theodor Dahl Fritzner (born 1856).
Anna Magdalene Thally Haslum is the daughter of Hans Hansen Haslum (1828–1915) and Anna Sophie Hansen (born 1831).
Hans Hansen Haslum is the son of Hans Haslum (1789–1875) and Anne Christine Norderaas (1791–1834).
Hans Haslum (November 8, 1789 – July 5, 1875) was a Norwegian farmer who participated in the Eidsvoll Assembly of 1814.
Espen Barth Eide (born May 1, 1964) is the son of Wenche Barth Eide (born 1935) and Asbjørn Eide.
Wenche Barth Eide is the daughter of Jacob Bøckmann Barth (born 1898, died 1974) and Solveig Herstad (born 1900, died 1987).
Jacob Bøckmann Barth is the son of Agnar Johannes Barth (born 1871, died 1948) and Margit Lysgaard (born 1875, died 1964).
Margit Lysgaard is the daughter of Lars Lysgaard (born February 9, 1841, died February 25, 1905) and Haldora Julie Emilie Andersen (born 1844, died 1896).
Lars Lysgaard is the son of Anders Eriksen Lysgaard (born December 1, 1812, died September 2, 1863) and Mathea Larsdatter Stuve.
Anders Eriksen Lysgaard is the adopted son of Anders Lysgaard (born 1756, died May 24, 1827), who participated in the Eidsvoll Assembly of 1814, and Ingeborg Larsdotter Svennes (born 1771, died 1858).
On his father's side:
Espen Barth Eide (born May 1, 1964) is the son of Asbjørn Eide (born February 11, 1933) and Wenche Barth Eide.
Asbjørn Eide is the son of Eivind Olson Eide (born 1896, died 1969) and Dagheid Johanne Lavik (born June 25, 1900, died 1965).
Dagheid Johanne Lavik is the daughter of Mens Andreas Klyve (born 1859) and Maria Johannesdtr Lavik (born 1865, died 1901).
The full detailed lineage connecting to Brynjel Andersen Gjerager (born 1761, died 1838), who participated in the Eidsvoll Assembly of 1814, is not documented in available sources, but reliable records confirm that the connection is through his paternal ancestry, as stated by Eide himself.