Store ord fra en småkjeltring
Joe Bidens avskjedstale var pepret med løgn. Hvem er lenger overrasket ?
Pleiepasienten i Det Hvite Hus forsvinner ut døra med nok en fordreining av sannheten, stablet på toppen av alle de andre usannhetene han har mumlet frem fra sine kirurgisk skulpturerte kinn de siste fire årene. Men denne siste topper alt som har kommet før.
I dag tar et oligarki av ekstrem rikdom, makt og innflytelse form, som truer vårt demokrati, våre fundamentale rettigheter, vår frihet og en rettferdig sjanse for alle til å komme fremover.
Dette var det sentrale budskapet i Joe Bidens avskjedstale den 16. januar, levert fra det ovale kontor. Det er selvfølgelig Elon Musk og hans Silicon Valley-kompiser som aktivt deltar i utformingen av Trumps strategi, Biden har i tankene når han bruker betegnelsen «oligarki», samt Trump selv må man formode. Mer presist er det narrativet til dem som holder hånddukken Biden oppe, og som de ønsker å spre.
Ordene føyer seg pent inn i rekken av patokratiets projeksjoner, som har kommet tett siden «Joe fra Scranton» tok presidenteden i 2020. Å beskylde motparten for å være det du selv er, er ikke så mye en gjennomtenkt strategi som et uttrykk for de sinnslidelsene som har infisert Washingtons permanente, narsissistiske politiske klasse.
Her er det på sin plass å parafrasere Forrest Gump: Oligarkisk er som oligarkisk gjør. En multimillionær eller tre med sterke meninger utgjør ikke et oligarki, særlig ikke hvis det dreier seg om mennesker med en resultatliste som inkluderer å bygge flåter av transportmidler for det 21. århundret og å lande gjenbrukbare raketter i modifiserte basketballkurver. Det ville være en forsømmelse å ignorere disse individene, tatt i betraktning kvaliteten på ideene og prosjektledelsen de kan bidra med—forutsatt at de står på folkets side.
I kontrast er et oligarki en liten gruppe mennesker, familier eller organisasjoner som, på grunn av formue eller forbindelser, har tatt over makten. Ufortjente posisjoner er essensen av et oligarki. Derfor hater folk alltid denne styreformen. Oligarkiet opererer i skyggene, med frontfigurer fra begge partier, slik at uansett hvem som vinner valget, har de sin mann eller kvinne ved roret. Dette har vært situasjonen i Washingtons regjeringsmaskineri de siste 50+ årene. Amerikanerne kaller det «Uniparty»; på norsk kan vi kalle det «Alle-i-ett-partiet».
Alle-i-ett-partiets kandidater
Deres kandidater har navn som Bush nr. 1, Bush nr. 2, Bush nr. 3 (Floridas guvernør Jeb Bush, som skulle ha vært Republikanernes kandidat i 2016, men som visnet bort etter å ha fått tilnavnet «low energy»), Clinton nr. 1, Clinton nr. 2, og Chicago-milliardærfamilien Pritzkers sølvtungede kandidat—Obama.
Etter Clinton nr. 2 gikk oligarkiet tom for selv minimalt plausible kandidater, fordi ingen med intelligens og integritet lenger ville delta i spillet. De endte derfor opp med den komatøse Biden, som i 30 år hadde vært ballgutt for det militærindustrielle komplekset, og hans diversitetsansatte Kamala Harris som okkupanter i Det Hvite Hus. Kombinasjonen Biden-Harris ble valgt takket være det oligark-kontrollerte administrative statsapparatet, som fylte stemmeurnene med 20 millioner uverifiserbare poststemmer, og det oligark-kontrollerte FBI, som gjennomførte fullstendig sensur av innholdet på Førstesønn Hunter Bidens laptop. Hvis godbiten «10% to the Big Guy» i en e-post om en av de mange lysskye transaksjonene Hunter var frontfigur for hadde sett dagens lys, ville det vært nok til å endre valgresultatet.
I motsetning til Musk, som har tatt en kalkulert kortsiktig forretningsrisiko ved å involvere seg i valgkampen, har det reelle oligarkiet bak den lange rekken av politiske frontfigurer hatt den samme snikende, totalitære agendaen siden muren falt i 1989.
Globalisme
Globalisme og svekkelsen av nasjonalstaten dreier seg om utvisking av nasjonale grenser i et utopisk forsøk på å konstruere et menneskelig brorskap. Det bakenforliggende økonomiske målet har imidlertid vært å oppnå fri flyt av varer og billig arbeidskraft, noe som har gjort dagens oligarki rikere enn Krøsus.
Identitetspolitikk
I den fagre nye verden av globalisme har identitetspolitikk blitt brukt til å sammensveise grupper av mennesker som ikke har annet enn overfladiske fellestrekk under hastig reiste bannere som ‘kvinne’, ‘LGBT+’ eller ‘BAME’ (Black, Asian, Minority Ethnic), mens meningsbærende grupperinger som familie, lokalsamfunn, trossamfunn og nasjon med overlegg har blitt svekket. Straffen for å avvike fra meningskorridoren i identitets spørsmålet er rask og brutal. Nevner du kriminalstatistikk som viser at visse etniske grupper er massivt overrepresentert, blir du stemplet som rasist. Stiller du spørsmål om visdommen i å ha en lesbisk ambulanseredder som brannsjef i LA, blir du stemplet som homofob. I begge tilfeller står jobb og sosialt liv på spill.
Krig
Den nasjonen som kontrollerer verdensøya (Eurasia), kontrollerer verden. Utvidelsen av NATO mot øst for å presse Russland, og omstyrtingen av uvennlige regjeringer i Midtøsten, er de sentrale plankene. Makt og ressurstilgang er målet.
Løs pengepolitikk
Krig, massemigrasjon og outsourcing av industri er ikke noe man får gratis. Oligarkene trykker bare penger. Det øker verdien av deres aksjer og fast eiendom, og senker levestandarden for folk flest gjennom inflasjon.
På toppen av globalisering, identitetspolitikk, politisk korrekthet, krig og pengetrykking har vi klimaagendaen og sensur. Begge disse elementene er en del av kontrollapparatet for håndtering av de uvaskede massene, som nå for alvor begynner å bli rastløse.
Kort sagt, de uvaskede massene, eller «søppelet», som pleiepasienten i et ubevoktet øyeblikk kalte velgerne på den andre siden av banen, har merket seg at demokratiet er truet av illegal stemmegivning, at fundamentale borgerrettigheter er truet av identitetspolitikk, at friheten er truet av sensur, og at man ikke lenger har en sjanse til selvfremskritt på grunn av økonomisk press—for å konkretisere hva Mr. 10% nylig sa fra det Ovale kontor.
Den 5. november valgte de mannen som reiste seg etter å ha blitt skutt i ansiktet på et valgmøte som Secret Service med overlegg lot være ubevoktet, med ordene «fight-fight-fight», og en fyr som lander raketter i basketballkurver, til å ta seg av de oppmarsjerte truslene. Den kombinasjonen er et “oligarki” i samme grad som de selv er “søppel”.