Souleymane sykler gjennom Paris: For mamma, rettferdighet og leveransen av din Acai-skål
Jeg går på kino og får min ukentlige dose multikulturell oppdragelse.
“Se denne filmen, og få andre til å se den, slik at alle Souleymanene, alle papirløse arbeidere, alle Uber-syklende matbud endelig blir anerkjent: får ordnede arbeidsforhold og lønn å leve av. Vår menneskelighet avhenger av det.”
Danielle Simonnet of the New Popular Front, Paris bystyre.
Antirasistisk visning
Jeg ankommer den knøttlille kinoen i god tid før klokken syv og går rett mot billettluka, men ekspeditøren bare vinker meg videre, tydelig uinteressert i å ta imot de vanlige sju euroene.
«Denne filmen er gratis,» mumler han lakonisk, uten å forklare nærmere.
Først inne i salen forstår jeg årsaken til hans plutselige raushet. På lerretet projiseres en slide som informerer publikum om at visningen av «Souleymanes Historie» er sponset av en lokal NGO med «antirasist» i navnet. Etter filmens slutt inviteres det attpåtil til diskusjon, ledet av en prominent figur fra organisasjonen. Litt etter litt siver NGO-ens medlemmer inn i salen – tydelig den eldre garde av «anti-rasister», med kvinner og menn godt oppe i 50- og 60-årene, ispedd noen yngre entusiaster eller nysgjerrige vandrere på de moralske høyder.
For de uinnviede: En antirasist er et menneske med et ukuelig engasjement for å bekjempe rasisme, væpnet med moralsk lupe og politisk megafon. Antirasistenes fremste apostel er Ibram X. Kendi, som har slått fast at man enten er rasist eller antirasist—et slags moralsk binært valg, helt uten gråsoner. Med andre ord: Hvis du hittil har levd ditt enfoldige liv og behandlet folk likeverdig, uten hensyn til hudfarge eller opphav, må du pent finne deg i å bli plassert i rasistens bås. Du er nemlig ikke bare naiv, du er skyldig – ja, rendyrket rasist.
«Souleymanes historie» handler om to avgjørende dager i livet til Souleymane Sangare, en ung asylsøker fra Guinea som forbereder seg på å levere inn søknaden sin til franske myndigheter i Paris. Guinea, en tidligere fransk koloni med rundt 13 millioner innbyggere, preges av det som Wikipedia lakonisk omtaler som «multidimensjonal fattigdom»—et fenomen som angivelig rammer hele 66 prosent av befolkningen, til tross for at landet nærmest flyter over av naturressurser som gull og bauxitt. 90 prosent av guineanerne er muslimer. Kanskje ligger noe av forklaringen her: Når den eneste boken av reell interesse er en manual i hvordan man underkaster seg Gud gjennom regler, frykt og lydighet—ofte med en påfallende forkjærlighet for kontroll og straff—ja, da blir det vel logisk nok begrenset med tid og energi igjen til utvinning av gull og bauxitt.
Allerede i filmens første kvarter blir det klart at også Souleymane har lite tid. Han jobber for et matleveringsfirma, la oss for enkelhets skyld kalle det DeliverEats, og suser mellom restauranter og kunder raskere enn vinden. Dag eller natt, solskinn eller regnvær – Souleymane er stadig på farten. Ikke så rart da, kanskje, at han krasjer av og til. Praktisk nok gir dette filmskaperne en ypperlig anledning til å vise hvor kalde og ufølsomme pariserne kan være. Mens Souleymane ligger fortumlet nede i søla på Rue Rivoli eller hvor det nå måtte være etter et sammenstøt med en Renaud, åpner en Jean-Claude bildøra på gløtt, stikker hodet og et halvt bein ut døra, stirrer kjølig ned på ham og spør med en overlegen tone: «Hvorfor kjørte du rett inn i bilen min?» Én av filmens mange effektive anti-rasistiske scener, som sikkert vil bli heftig kommentert i antirasistisk-NGO møtet senere. Forslag til innledende spørsmål: hvorfor er vi europeere så lite imøtekommende overfor guineanere med dårlig tid som kræsjer inn i bilen vår?
Souleymane stabler seg omsider på beina og tråkker videre på sin oppskrapte og halvt ødelagte sykkel. Men når han endelig kommer frem til leveringsstedet, møter han en ung fransk kvinne i en mørk trappeoppgang som nekter å ta imot matposen, fordi den, ifølge henne, er «våt og full av sand».
«Men det er jo bare på utsiden!» utbryter Souleymane opprørt og fornærmet. Og ærlig talt, vi må gi ham rett. Som det gamle franske ordspråket sier: «Man skal ikke skue en DeliverEats på de skitne sandstripene.»
Denne lille uoverensstemmelsen fører imidlertid til at Souleymane forsøker å trenge seg inn i kvinnens leilighet, antagelig i håp om å vise henne – i bedre lys – at Acai-skålen inne i posen er helt uskadet. Kudos til filmskaperne for å klare å fremstille denne lille kulturelle misforståelsen på en både realistisk og menneskelig måte, noe som gjør at publikum gjenkjenner Souleymane som den fornærmede part.
Erstatnings-arbeiderklassen
Litt senere i filmen får vi vite at den unge kvinnen har tatt affære etter Souleymanes lille faux pas og kontaktet DeliverEats for å rapportere hans ufine forsøk på å trenge seg inn. Resultatet? Souleymane mister jobben på flekken. Filmskaperne sender med dette et elegant, subtilt varselskudd til publikum om hvor avgjørende det er – i vårt nye, grenseløse, inkluderende fellesskap – å utvise tålmodighet og grenseløs toleranse. Forslag til diskusjonstema: «Hvorfor er vi fortsatt ikke blitt flinkere til å innrette oss etter de nyankomne?»
Det er for øvrig ikke Souleymanes egen arbeidskontrakt frøken Acai-skål har fått kansellert. Souleymane, som knapt er tørr bak ørene etter båtturen over Middelhavet, jobber som en slags DeliverEats-slave for en veteran-migrant fra Kamerun. Når kontoen kanselleres, eksploderer herr Kamerun i raseri og gir Souleymane en verbal kjølhaling som ender med at sistnevnte faller ned en trapp og pådrar seg et alvorlig kutt i hodet.
Jeg regner med at alle nå forstår hva Souleymane representerer: Den nye, utbyttede europeiske arbeiderklassen—riktignok fra Guinea, men som vi sier i våre dager, dét er jo praktisk talt rett rundt hjørnet. Eller som Souleymane selv så elegant uttrykker det til asylnemnda: gjennom Mali, over ørkenen, inn i Libya, via Algerie, båt til Italia, og voilà!
Mens Souleymane plukker opp matposer, sykler og leverer, øver han på flyktninghistorien sin ved å snakke høyt med seg selv på fransk. Vi får overhøre at han var medlem av et opposisjonsparti, at han forsøkte å gjennomføre høyst nødvendige utdanningsreformer, og at han derfor ble kastet i fengsel. Heldigvis får han hjelp av en slags asylrådgiver som generøst deler ut gode råd underveis. Som for eksempel: «Herregud, Souleymane, ikke glem nøkkeldatoene!», «her er noen eksempler på hva som kan ha vært skrevet på fengselsveggene», og ikke minst: «Husk at jeg må ha pengene FØR du møter i asylnemnda.» Souleymane tråkker og tråkker, pugger historien til punkt og prikke, og sparer samtidig euroene han trenger for å betale asyleksperten.
Selvfølgelig er ikke Souleyman filmens eneste innslag av «eksotisk varme». Vi møter også den smilende unge kinesiske kvinnen, som spontant og gavmildt tilbyr ham en karamell når han henter en ordre fra hennes «asian-fusion»-restaurant. Kontrasten kunne knapt vært tydeligere når vi ser den franske restaurantøren, som selvfølgelig ikke har ordren klar i tide, og som på toppen av det hele brutalt kaster Souleyman ut i regnet når hans desperate rop om «Hvor er ordren min! Jeg må sykle videre!» blir litt for pågående for den franske komfortsonen. Eller hva med den franske damen som bare stirrer kjølig og ordløst på ham der han sitter på metroen, blødende fra et gapende kutt i hodet? Hun trenger ikke si et ord; det blikket sier mer enn nok. Det er ikke en anti-rasist vi har med å gjøre.
Det er ingen overdrivelse å påstå at uten denne erstatnings-arbeiderklassen, som Souleymane representerer, ville i det minste de unge europeerne sultet i hjel. Disse vet nemlig knapt lenger hvordan man lager mat, og mangler dessuten motivasjon for å lære det, siden de gjerne bor alene og dermed ikke har noen å imponere eller glede med kulinariske evner. Valget står derfor i praksis mellom DeliverEats og tradisjonelle restauranter. Men ettersom mange veteran-kjøkkensjefer benyttet Covid-nedstengningene som en anledning til å pensjonere seg—uten å bry seg med å lære opp neste generasjon kokker—er det blitt stadig færre gode og rimelige spisesteder enn i fordums tid. Nedstengningene hadde dessuten den utilsiktede bivirkningen at de fungerte som intensivkurs for den yngre garde i kunsten å spise alene fra pappesker mens man binge-watcher serier.
Canal +
Canal +, det innflytelsesrike franske streaming- og media konsernet, er en av vinnerne i denne nye trenden. Gudene skal vite, at streaminginnhold i hvert fall blir konsumert som aldri før. Siden det hele fikk avspark under nedstengningene, kan "Home-Alone 2020" være et egnet merkelapp for denne trenden. Eller muligvis passer Home-Alone 2030, i ære av FNs Agenda 2030 bedre, siden å sitte hjemme uten å bevege seg eller å ha sosial kontakt den passser så utmerket til 15-minutter-byer konseptet1, som i hvert fall bystyret i Paris tar særdeles alvorlig.
Det er ingen overraskelse derfor, at det er Canal + og moderselskapet Vivendi som er produsent og distributør for Souleymanes Historie. Det gir fullstendig mening, at streamingkundene skal lære seg empati for erstatnings-arbeiderklassen som bringer fast og flytende føde til Wicked, Mission Titan, Mobland og UEFA fotball. Vi vet at bestyrelsen i et firma setter rammer and visjoner for et firmas aktiviteter, så det er vel verd å ta en nærmere kikk på Vivendis styre – med sete praktisk talt i hjertet av Paris ved siden av Triumf buen – for å finne ut om det faktisk er tilfelle.
La oss starte med å observere at styret består av fem kvinner og tre menn—en indikasjon på at empati i hvert fall i teorien skal veie omtrent like tungt som beinhard profittjakt. Styreleder er likevel en mann, Yannick Boloré, som tilfeldigvis er utdannet ved Klaus Schwabs eksklusive eliteskole for Davos-klubben, «Young Global Leaders» (årgang 2008). Dette YGL-sporet, kombinert med temaet erstatningsarbeidskraft, sender tankene uunngåelig i retning Angela Merkel (YGL-årgang 1993)—fremdeles aller best kjent i dagens Tyskland for sin generøse gest en vakker ettermiddag i 2016, da hun inviterte én million syrere inn på wienerpølser og livslang, offentlig forsørgelse. Det er liten tvil, at Angie har kjøpt sesongkort på anti-rasist-tribunen.
En annen mann med en fullstendig uantastelig bakgrunn er Laurent Dassault, av nettopp den Dassault-familien som grunnla industri- og våpengiganten med samme navn. Blant kvinnene som utmerker seg, finner vi Katie Stanton, tidligere betrodd medarbeider i Barack Obamas Hvite Hus og det amerikanske utenriksdepartementet. Ellers har vi en co-vinner—sammen med Londons mangfoldsentusiastiske borgermester Sadiq Khan—av en høythengende «diversity»-pris, og for øvrig en lang rekke bakgrunner i Big Finance. Finnes det egentlig fortsatt tvil om at denne gruppen av velkledde, velmenende Davos-aktivister med stor iver støtter opp om Agenda Home-Alone 2030, og er dypt opptatt av økt empati for den stadig voksende erstatnings-arbeiderklassen?
Selvfølgelig ikke. Europas befolkning burde prise seg lykkelig over at kontinentets oligarki bryr seg nok om den raskt voksende, multikulturelle arbeiderklassen til å sende sine fremste emissærer helt inn til hjertet av fransk kultur—til og med med hovedsete like ved siden av Triumfbuen, monumentet reist av Opplysningstidens store generalissimus, Napoleon Bonaparte. Her sørger de for at det kulturelle gods vi alminnelige mennesker konsumerer, alltid gjenspeiler politisk korrekte holdninger overfor de aller mest nedtråkkede blant oss.
Kort sagt: Streamingtjenesten skal garantere «Liberté, Égalité, Fraternité» til absolutt alle – også guineanere.
Ingen ville vel akkurat falle av stolen dersom det viste seg at Vivendis institusjonelle storaksjonærer også eier solide aksjeposter i matleveringsgiganter som DoorDash, Uber Eats, Grubhub, Deliveroo, Delivery Hero, Zomato eller Swiggy. Disse investorene setter naturligvis stor pris på at Souleymane – eller rettere sagt hans kamerunske slavedriver – ikke har fått den dårlige vanen med å kreve anstendig lønn, slik bortskjemte franske ungdommer utvilsomt ville gjort.
Asylsøknad
Etter mye sykling på kryss og tvers gjennom «Lysets by», ispedd passende doser rasistiske eller simpelthen gretne franskmenn, kommer vi endelig fram til dagen da Souleymane skal møte opp hos asylavdelingen for å søke beskyttelse hos den franske staten – slik omtrent 140 000 andre gjør hvert eneste år. Vi som publikum føler oss rimelig sikre på at dette skal gå som smurt, for som allerede nevnt har Souleymane flittig øvet inn røverhistorien sin gjennom hele 75 minutter, mens han har vinglet seg fram i Paris-trafikken med vekslende laster av enten Acai-skåler eller pizza i transportvesken.
Uheldigvis går det galt. Souleymane viser seg nemlig å være en ekte klossmajor av dimensjoner. Han sykler rett inn i siden på parkerte biler, trenger seg inn i leiligheter bebodd av unge kvinner for bedre å kunne belyse sine poeng, og klarer å komme for sent til bussen som Paris’ Agenda 2030-begeistrede borgermester har satt opp for å shuttleservice DeliverEats-migranter til gratis hotellovernatting. Han blir til og med kastet ned en trapp av en fyr som er betydelig mindre enn ham selv, ene og alene fordi han velger å starte krangelen stående med ryggen faretruende nær kanten av trappeavsatsen.
Det er derfor ikke særlig overraskende at historien han presenterer for asylsaksbehandleren inneholder detaljer som er vanskelige å ta helt alvorlig:
– «Hvor mange var det i ventecellen?»
– «32.»
Asylsaksbehandleren: «Det var da bemerkelsesverdig presist.»
– «Hvor mange fra din motstandsorganisasjon satt i fengselet sammen med deg?»
– «Ingen.»
Asylsaksbehandleren: «Det var da bemerkelsesverdig få.»
Likevel er det akkurat denne personlighetsskavanken som gjør Souleymane så sjarmerende. Jeg tror jeg taler på vegne av alle i salen – både antirasister og oss andre – når jeg sier at det ikke kom som noen overraskelse at Abou Sangare ble tildelt prisen for beste skuespiller da filmen ble vist under filmfestivalen i Cannes i 2025. For å være helt ærlig tror jeg ikke juryen hadde noe valg. Bokstavelig talt.
Damen på asylkontoret, som effektivt hamrer inn notater på PC-en med to fingre mens Souleymane framfører røverhistorien sin om medlemskap i en guyansk opposisjonsgruppe med «lidenskap for utdanningsreformer», har derimot et valg. Etter at Souleymane har servert henne det hun tydeligvis gjenkjenner som ukas mest populære opposisjonsleder-fupnummer, ser hun bare opp med et avslappet, men dødelig blikk og sier tørt: «Den fortellingen har jeg hørt tre ganger allerede denne uka. Har du ikke noe bedre på lager?»
Oops. Hva i all verden skal helten finne på nå?
Fortelle sannheten, dét er det han kan gjøre! Vi har nådd filmens «dénouement» – det avgjørende øyeblikket i enhver fortelling, der alle løse tråder knyttes sammen og konfliktene finner sin løsning.
Med andre ord: Nå står alt på spill. Souleymane må vise hva han er laget av. Helten vår må grave dypt og finne sine innerste ressurser og en siste rest av motstandskraft, slik at han kan overbevise både den skeptiske asylsaksbehandleren og oss i salen om at han fortjener vår beskyttelse her i Europa.
Dette er det man kaller en skjebnestund.
Onde Ånder
Nå utspiller det seg en svært emosjonell scene hvor vi endelig får vite hvorfor Souleymane befinner seg i Paris. Det viser seg nemlig at moren hans hjemme i Guinea blir beskyldt for å være besatt av onde ånder – en slags trollkjerring – og derfor skydd av både naboer og bekjente. Jeg har riktignok ikke personlig erfaring med familiemedlemmer som anklages for heksekraft, og vet heller ikke hvor vanlig slike beskyldninger er i Guinea, men selv som en fyr med ganske gjennomsnittlig empatisk sans kan jeg på et instinktivt nivå forstå den unge mannens desperasjon.
«Mamma ga meg livet – derfor har jeg kommet til Paris for å gi noe tilbake,» hikster Souleymane til asylsaksbehandleren i filmens mest gripende øyeblikk. Saksbehandleren er tydelig rørt helt inn til margen av denne – la oss innrømme det – noe originale begrunnelsen for asyl. Det var nok akkurat denne scenen som sikret Abou Sangare prisen som beste mannlige skuespiller under Cannes-festivalen. Juryen vet åpenbart å verdsette subtiliteten i en så uortodoks søknad om internasjonal beskyttelse.
I en dramaturgisk genistrek velger regissøren nettopp her – på toppen av den emosjonelle berg-og-dalbanen – å la publikum henge, uten å røpe utfallet av asylsøknaden. 38 prosent av dem som søker asyl i Frankrike får søknaden innvilget ved første forsøk, så Souleymanes sjanser burde være gode. Og skulle han få avslag, kan han jo alltids prøve igjen.
Tilskuerne rusler stille ut av kinosalen. Mens jeg beveger meg hjemover mot leiligheten, tar kontingenten fra den «antirasistiske» NGO-en plass i en stor sirkel av stoler som er satt opp i en storslått sal én etasje under kinoen. Der skal de diskutere og forhåpentligvis komme opp med nye ideer for hvordan den nye arbeiderklassen bedre kan hjelpes på vei lokalt. Det er nemlig ikke bare i Paris at erstatnings-arbeiderklassen sykler Acai-boller fra restauranter til ensomme leiligheter; Souleymane finnes også i Marseille, Milano og Madrid. Det er gode odds for at NGO-en er finansiert av akkurat samme type mennesker som har komponert Vivendis styre.
Sivilisatorisk selvødeleggelse skjer ikke av seg selv. Det krever tid, penger, grundig planlegging, og ikke minst dedikerte medarbeidere på alle nivåer.
Da jeg vender tilbake til leiligheten og går inn i lobbyen hvor el-sykkelen står parkert, innser jeg plutselig at jeg i lengre tid har forsømt å sikre hjulene med den ekstra tykke, herdede stålkjettingen jeg kjøpte for noen måneder siden – den med det treffende navnet «Alcatraz-kjetting». Denne investeringen kom i stand etter at noen som manglet mountainbike-hjul hadde vandret inn i den låste lobbyen og forsynt seg med både for- og bakhjul, etter til sin store irritasjon å ha oppdaget at rammen var fastlåst med det ypperste innen tysk låsteknologi.
Med begge hender løfter jeg nå den omtrent 30 kilo tunge kjettingen, som er like tykk som underarmen min, trer den gjennom eikene på begge hjulene, og fester de to endene med en tommelfingertykk jernlås. Selv ikke en flåte av barske menn bevæpnet med gigantiske boltsakser kan beseire dette stålet. Alcatraz lar seg kun åpne ved hjelp av avanserte manipulasjonsteknikker.
15-minutters-byen er et byutviklingskonsept der hverdagslivets viktigste behov—som arbeid, skole, barnehage, butikker, helsetjenester, parker og kulturtilbud—skal være tilgjengelige innenfor 15 minutters gange eller sykling fra boligen. Målet er å skape bærekraftige, kompakte lokalsamfunn som reduserer bilavhengighet, styrker lokalt fellesskap, og forbedrer både livskvalitet og miljø.