Plettenslager på fersken: Jackson Pollock rettsforfølgelsen
Når Christina Pletten applauderer for ryggrad vet man at det dreier seg om noe helt annet: noen har lagt seg på ryggen, spredt beina og fått rom for hele lengden og bredden av Christinas meninger.
(Redigert for klarhet)
Når Christina Pletten applauderer for ryggrad, vet man at det dreier seg om noe helt annet: noen har lagt seg på ryggen, spredt beina og gitt rom for hele lengden og bredden av Christinas meninger.
“Tolv modige mennesker viste USA hvor ryggraden sitter,” er tittelen på Christinas siste tankestoff. Det er selvfølgelig Christinas favoritt-tema det dreier seg om: dumme Trump, dumme, dumme, dumme Trump.
“En ingeniør. En lærer. En jurist. Én som liker å gå tur, en annen som hører på religiøse podkaster. Tolv helt vanlige mennesker.”
Det Christina opportunt unngår å nevne, er at New York er en ultraliberal by, og at 11 av de tolv leser New York Times.
New York Times, avisen hvor journaliststaben i nyhetsrommet i snart åtte år har hamret ut vredesutbrudd og jammerklager om Trump, blandet med usannheter.
Usannheter om “Russia, Russia, Russia,” usannheter om “6. januar,” usannheter om “Charlottesville.” Som alle sikkert har brent inn i minnet, var det der Trump angivelig kalte neo-nazier for “fine mennesker.” Et skamfullt øyeblikk – nei, kanskje det mest skamfulle øyeblikk i amerikansk historie. Verre enn slaveplantasjene.
Ikke rart Christina ikke nevner New York Times. Det er hennes egen go-to-kilde for fidusmakeri.
New York Times har egenhendig gjort New York til en anti-Trump enklave, et sted hvor det er helsefarlig selv å mumle noe halvt positivt om orange-man.
Christina velger likevel å gjøre ryggraden til de tolv til det sentrale i sin artikkel. Hun kroer seg: “Det var en usedvanlig modig avgjørelse.”
Tvert imot. En annen domfellelse, og de ville vært i fare for å bli servert skilsmissepapirer. I hvert fall ville invitasjonene til BBQ i nabolaget på Independence Day blitt trukket tilbake. New York Times ville viet metervis av spalteplass til deres feiltrinn.
I stedet får de ros av Norges egen Christiane Amanpour:
“Men disse tolv personene gjorde likevel noe utrolig viktig: de minnet resten av USA om at ingen er hevet over loven, og at den amerikanske rettsstaten fortsatt er sterk og prinsippfast.”
Den setningen er Christina nesten alene om. Selv CNN, engang en pålitelig orange-man-bad-kilde, kunne ikke skjønne hva som foregikk i rettssalen denne gangen.
“Jackson Pollock-rettsforfølgelsen,” kalte én kommentator saken. Distriktsadvokaten Alvin Bragg sprinklet en fargerik miks av anklager over det juridiske lerretet, men utrolig nok gjorde han det ikke klart for noen hvilken lov Trump var skyldig i å bryte. “Det er vi ikke forpliktet til,” lød det.
Betalingen til porno-bimbo Stormy Daniels (for å holde munnen lukket) er ikke en forbrytelse, og å bokføre den som juridiske utgifter er en forseelse. En forseelse ingen noen gang har betalt mer enn noen tusen dollar for å legge bak seg.
I New York gjorde de først om loven for å forlenge foreldelsesfristen for forseelsen som var utløpt, deretter valgte de Alvin Bragg som distriktsadvokat fordi han lovet å “takle Trump,” og på toppen av dette oppnevnte de en dommer, Juan Merchan, som selv er donor til Biden. Enda mer diskvalifiserende: han har en datter som samlet inn $100 millioner i donasjoner til Biden-kampanjen, hvorav hun tar en viss prosent som egen fortjeneste.
Dog, hvordan gjør man forseelsen til en forbrytelse? For det kreves det mer enn kvoteansatte Alvin Bragg. Si hallo til Matthew Colangelo, nylig nummer tre i Obama/Bidens justisdepartement.
Utrolig nok valgte han en karrierevei hvor han går fra en av Washingtons mest innflytelsesrike posisjoner til aktor i et venstrelenende bittelite distriktskontor i New York City. Det skjer aldri. Med mindre han ble sendt av Biden-regimet for å takle Trump. Du vet, fordi Biden og Trump snart vil stå overfor hverandre i århundrets viktigste valg, og Biden er senil og korrupt.
Det var Colangelo som kom opp med genistreken: Hvis forseelsen er gjort for å dekke en annen forbrytelse, er forseelsen straffbar. Hvilken forbrytelse? Spiller ingen rolle. Kanskje noe valgkampanje-relatert, kanskje noe annet. Jackson Pollock spesifiserte aldri hva malerskvettene betød, hvorfor skal Bragg og Colangelo? Juridiske scam-artister.
Dommer Merchan spilte med. Han gav instrukser i over en time til juryen før de begynte overveielsene, om at de ikke trengte enstemmighet om hva den helt avgjørende andre forbrytelsen var. De kunne spille 4-4-4 uten at det spilte noen rolle. Bare se til at dere kommer tilbake med: skyldig.
“Dommen måtte være enstemmig,” forteller Christina oss. “Mange, inkludert undertegnede, trodde det ville bli vanskelig, for ikke å si umulig, å få til.” Halleluja, et mirakel.
I ett har Christina rett: “Dommen kan få store konsekvenser, ikke bare for Donald Trump, men for USA og i forlengelsen for resten av verden.”
Vestens lederland er nå til latter for hele verden.
Hvis det tidligere var noen tvil, vet enhver nå at likhet for loven ikke lenger gjelder. Mistillit og følelsen av urettferdighet vil bre seg ytterligere.
Borgerne kan se at demokratiet er under direkte angrep. At ingenting er for nedrig når det kommer til å fjerne populære ledere.
Alle kan se det, bortsett fra de som velger å lese Christina Plettenslager i Aftenposten, selvfølgelig. Hun står nemlig rakrygget mot Donald Trump, uansett hvilke fakta som blir brakt på bordet.