Plettenslager på fersken: Hots for en Hillbilly
JD Vance vinner debatten, men taper Christinas hjerte.
Etter at etablissementsmediene for noen uker siden blåste opp JD Vances kommentar fra 2021, hvor han beskrev gruppen av prominente Demokratiske ledere som "barneløse kattedamer", skal man være unnskyldt om man tror det ville gjort JD radioaktiv ved alle skriblerpultene i Akersgata 55.
Den gang ei.
Det viser seg nemlig, at det finnes en pultbesitter i Akersgata, som i motsetning til den gjengse leser, klarte å komme seg helt gjennom JDs rikt prisbelønnede bestselger «Hillbilly Elegy» fra 2016. For de fleste av oss, meg selv inkludert, var side opp og side ned med vold i hjemmet, rusmisbruk og undergangen av amerikansk industri simpelthen for mye, så vi gav opp, uten å komme i mål.
Ikke så Christina Pletten. Hun lukket boka på siste side, og tenkte til seg selv, «her har USA en unik stemme, en som overrasker og gir ny innsikt. En som har originale tanker og ideer». Ikke at jeg var til stede; det sitatet kommer direkte fra det hun skriver om opplevelsen i sitt siste tankestoff etter vice president debatten mellom J.D. Vance og Tim Walz den 1. oktober, hvor JD gjorde rent bord.
Christina ser ikke ut til å ha noe problem med å innrømme, at JD var «flere hakk hvassere enn motparten», Kamala Harris «utvalgte reserve, Tim Walz». Eller som jeg liker å betegne den snurrige mannen («Jeg har blitt venn med skoleskytere», må være den merkeligste setning noen gang uttalt i en vice-president debatt) som var guvernør i Minnesota i 2020, da myndigheten kapitulerte til gatemobben etter George Floyds beklagelige død: reserveoffiseren i Maoist fløyen av det Demokratiske parti.
At Pletten er fylt med motstridende følelser skinner igjennom. Ikke bare er han hvass med originale ideer og forfatter av Hillbilly Elegy, la oss ikke glemme, at han også rocker et uforliknelig godt utseende skjegg, og i anledning debatten hadde på seg et laksefarget silkekravat! Det er en kombinasjon som kan bringe selv en vanligvis nøktern middelaldrende kvinnelig journalist ut av fatning, ja til og med på villspor, bort fra etablissementsmedienes strenge påbud om demonisering av MAGA.
Pletten tar seg allikevel til syvende og sist sammen. Det skjer når hun endelig kommer i hu hvem Vance representerer: «eiendoms mogulen som er født til rikdom og privilegier, og som ikke har brydd seg om å bli hverken veltalende eller kunnskapsrik.»
M.a.o., Il Donaldo Trump, fascist diktator.
Med «vemod» derfor, dytter Pletten JD ned i en tønne laget av ukvemsord ,og sender ham ut over Niagarafallene. Bye! Ikke annet enn hva du fortjener etter å ha brukt talentene dine til å forsvare Il Donaldo Trump», mumler hun iltert til seg selv, i det hun sparker objektet ut i floden.
Der ligger hunden begravet : JD, som kommer fra fattige «Hillbilly» kår, har alliert seg med en «milliardær», en slags klasseforeder til samfunnet i Appalachia, hvor han har sine røtter.
Løsninger på elendet og fattigdommen i Appalachia, så vel som i andre deler av det desimerte rustbelt, hvor folk «sitter fast i sponset fattigdom og avhengighet», har «hverken demokratene eller republikanerne klart å komme med», skriver Pletten fatalistisk.
Det er helt forså vidt riktig — og også fullstendig misvisende.
Vi lever nemlig i en brytningstid, hvor institusjonene gjennomgår enorme forandringer. Donald John Trumps Republikanske parti, er ikke det samme partiet det var for bare ti år siden, selv om det er mange inne i elefant-teltet som av alle krefter prøver å flytte teltstengene tilbake på plassen hvor de stod i hundre år; ved siden av wigwamene til handelskammeret og militær-industri komplekset.
I dag er det republikanske parti et middelklasse- og arbeiderparti. Paradoksalt nok: Demokratene er et parti for de mega-rike, de lutfattige, og de illegale.
Faktum er, at dette ny-gestaltede partiet har svar som kan løse fattigdommen i det amerikanske heartland. Bare, det er ikke de svarene de globale elitene og deres løpegutter og jenter i redaksjonen og eierstrukturen av Aftenpravda ønsker.
For å få bukt med den inngrodde multigenerasjon-fattigdommen som Hillbilly Elegy beskriver, og som er et direkte resultat av Demokratisk politikk, understreker det nye republikanske partiet personlig ansvar og verdig arbeid, i stedet for almisser. Bare — kun endring av tenkemåte strekker ikke til.
Det er derfor MAGA-bevegelsen og dens konservative forløpere fra første øyeblikk har vært kritisk til outsourcing av amerikansk industri til Kina og andre asiatiske land, og gått inn for tariffer og ymse ordninger som beskytter industrien. Stikk i strid med hva både det tradisjonelle frihandelbesatte Republikanske partiet og Demokratene ønsket.
Har vi glemt at begge presidentene George H.W. Bush og Bill Clinton insisterte på, at medlemskap for Kina i World Trade Organization var et «win-win» scenario ? Har vi glemt hvor mye hyling vi hørte fra, da Trump ville ha tariffer på Kinesiske varer i sin første amtstid? Har vi glemt hvor mange dommedagsprofetier vi hørte da Trump rev opp Bush-péres NAFTA avtale, og forhandlet frem en ny overenskomst mellom US-Canada-Mexico, til fordel for amerikanske arbeidere?
Ikke akkurat overraskende, når man leser, at George HW. Bushs siste signifikante fysiske anstrengelse av betydning før han endte sin tilværelse i 2018, var fra rullestolen hvor han var henvist å kaste begge skoene mot TV'en hvor Trump holdt en talte. Folk flest lodder ikke dybden av det skotøy-prosjektilet.
Industrijobber er ikke noe avleggs, de er det kritiske element i gjenopretningen av middelklassen. Gjennom godt betalte jobber, blir middelklassen utstyrt med både velstand og verdighet.
Når verdens rikeste gløder med hat for Orangeman derfor, er det fordi oligarkene, som har blitt verdenshistorisk velstående gjennom utflagging av nasjonal industri og WTOs skapen av det globale, friksjonsfrie marked, ser sine egne gigant-formuer truet.
Det tredje elementet som bør nevnes i forbindelse med løsninger på økonomiske utfordringer, nå fire år inn i Biden-Harris administrasjonen, er hvor mye Bidenomics har skadet den hardt arbeidende middelklassen, gjennom runaway inflasjon.
Biden injiserte nemlig økonomien med to massive infusjoner av cash. Den første var den unødvendige American Rescue Plan i 2021 i forbindelse med Covid, den andre var Green New Deal i 2022, som ble omdøpt til The Inflation Reduction Act etter påtrykk fra Sannhetsministeriet.
Gjennomsnitts amerikaneren, som nå ikke sjelden strever med to jobber for å få endene til å møtes, har således opplevd en økning i priser på nødvendige varer som mat og husleie på 20-40% under onkel Joe.
Parallelt har Amerikas gjeld eksplodert, og i en utstrekning som nå truer landets fremtid. 35 tusen milliarder dollar, er nesten nøyaktig 100% av BNP, grensen hvor tilbakebetaling regnes som praktisk talt umulig.
Når JD nå er alliert med Trump etter å ha vært på gjerdet i 2016, er det fordi han forstår disse realitetene, og hva det betyr for sine egne 'Hillbillys'.
Han er ikke den eneste som har forandret mening om Trump. Demokrater som ætlingen av Kennedy dynastiet, Rober Kennedy, populære veteran Tulsi Gabbard, og det 21. århundrets Henry Ford, Elon Musk, står også nå side om side med Il Donaldo. Så vidt jeg kan se, har Kamala Taylor Swift og Robert de Niro i sitt hjørne. Samt militær-industri komplekset og oligarkene som håndplukket henne, selvfølgelig.
På ingen måte er Vance Trumps «arbeiderklassealibi», slik Pletten gement påstår i sin artikkel.
Tvert om. Det er Plettenslager og de andre skriblerne i etablissementsmediene, som er travelt opptatt med å gi oligarkene det alibi de trenger for å fjerne, på enhver tenkelig og hittil utenkelig måte, arbeiderklassens naturlige champion.