Når pressen går undercover for makten
Skjult kamera er ikke problemet. Spørsmålet er hvem kameraet tjener.
Skjult kamera
I mer enn femten år har James O’Keefe arbeidet utrettelig for å avsløre korrupsjon i stat og næringsliv. Skjult kamera har vært hans våpen i stingoperasjonene som har avdekket alt fra ulovligheter til ren løgn: selvavsløringer i kapittel og vers, fanget i lyd og levende bilder, og deretter delt på nettet.
For noen måneder siden var det knapt noen som hadde hørt om Nick Shirley. Men etter at den purunge undercover-journalisten, uten tillatelse, brukte mobiltelefonen sin til å filme ubestridelig bevis for at Minnesotas somaliske immigrantsamfunn driver sosialsvindel i milliardklassen, har navnet hans plutselig blitt politisk sprengstoff.
Demokratene i California forsøker nå å vedta en lov med tilnavnet «Stop Nick Shirley»-loven. Formålet er å beskytte «sårbare» immigrantmiljøer mot nettopp denne ungdommelige Seymour Hersh-typen — før han rekker å finne veien over til deres egen korrupsjonssump.
Både O’Keefe og Shirley, med sine skjulte kameraer, er folkehelter. Ikke fordi metodene deres er pyntelige, salongfähige eller elsket av presselosjen, men fordi de gjør den fjerde statsmakts arbeid på folkets vegne. På tross av overveiende negativ medieomtale taler de makten midt imot.
Presseetisk er fremgangsmåten uortodoks, men fullt gyldig.
Selv Vær Varsom-plakaten sier så mye:
«Skjult kamera kan brukes i unntakstilfeller.»
Forutsetningen er at dette er den eneste muligheten til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Og her er det verdt å merke seg hva uttrykket faktisk betyr: betydning for folket.
Den fjerde statsmakts opgave er at stille de øvrige tre makter til ansvar.
I et land så korrupt at Demokratene nå ikke bare forsøker å stanse Nick Shirley gjennom lovvedtak, men hvor det også foreligger troverdige indisier om at aktører fra det Demokratiske parti arbeider i det skjulte med somaliske miljøer for å fylle partikassen, er uannonsert filming ikke et problem. Det er et nødvendig korrektiv.
Når James O’Keefe i tillegg har ansatte i finansgiganten BlackRock på film, der de erklærer at de «kontrollerer presidentens lommebok»1, er konklusjonen vanskelig å komme utenom: Uannonsert filming er et uunnværlig redskap dersom vi fortsatt ønsker å vite hva som faktisk foregår bak kulissene i politikken.
Med rase-inkvisatorer på bar
Mens O’Keefe og Shirley driver den journalistikken folket har krav på, arbeider norske journalister og deres redaktører på vegne av noe helt annet: makt og ideologi. Hårek Hansen-saken, som eksploderte i forrige uke, viser det med all ønskelig tydelighet.
To unge kvinnelige journalister fra «Norges beste nyhetssted», TV 2, filmet i skjul en menig Frp-medarbeider i en sosial sammenheng. Han sier selv at han i fylla trodde han kunne være provokativ og artig vis-à-vis to attraktive representanter for det annet kjønn, uten at det ville få konsekvenser. Hvor naiv har man fortsatt lov til å være i møte med den kvinnelige halvdelen av Generasjon Z ?
Fyllerøret ble, helt forutsigbart, brukt i politisk øyemed. TV 2-redaktør Karianne Solbrække kommenterte at bruken av lydopptaket var nødvendig fordi det var «urealistisk å tro han ville ha gjentatt» det berusede pratet i et intervju dagen etter. No shit Sherlock! Hun la til at det ville vært en «unnlatelsessynd» ikke å publisere.
De to, Maria Madeleine Knutsen og Ulrikke Torgersen, med noe sånt som åtte år til sammen bak seg i journalistikken, var på et utested sammen med blant andre det man fra TV 2s originalartikkel forstår er Knutsens kjæreste, Frp-seniorrådgiver Kai-Morten Terning, da Hårek Hansen dukket opp. Han ble fort beruset.
Da samtalen beveget seg inn på immigrasjon, samtidig som gjengen flyttet seg videre til en bar, så de to en anledning til å bedrive litt spontan-journalistikk. Hver for seg begynte de å ta opp det drukne pratet på mobiltelefonene sine.
Det stopper ikke der. De to begynte også å stille ledende spørsmål, nettopp for å få noe pikant på filmrullen. Siden de begge opptrådte likt, kan man bare anta at denne journalistiske fremgangsmåten er noe de har lært under Karianne Solbrækkes veiledning. Og Knutsen var, som sagt, til stede i rollen som Ternings venninne — formodentlig med vin og entrecôte fullt spandert. Svikaktig sitter hun likevel og setter en snare for kjærestens nære medarbeider.
Som de fleste vet, endte spørsmålene fra dette impuls-«intervjuet» med skjulte mikrofoner med at Håreks spiritusmarinerte hjerne kom opp med uttrykket «minusvariant» om pakistanere, og at han av hjertet mente at «vellykkede nordmenn burde ha flere barn». Pakistanere ikke så mye. Før Hårek forsvant ut døra, betrodde han forsamlingen at «Europa går til helvete».
Jackpot for de to rase-inkvisitorene.
«Minusvariant» er et spesielt uheldig uttrykk for en folkegruppe, fordi det impliserer mindreverd. Ingen folkegruppe er mindreverdig. Det betyr likevel ikke at alle folkegrupper er like. I likhetsbesatte Norge, hvor Undervisningsdepartementets sosialingeniører siden andre verdenskrig har jobbet iherdig med å forme individer med aversjon mot alle former for ulikhet og hierarki, er konsensusoppfatningen — godt hjulpet av såkalte «ekstremismeforskere» — at bruken av uttrykket er rasistisk.
Alle som har hatt anledning til å observere ikke-vestlige land tett på, vet likevel at «minusvariant», ytret i fylla, ikke engang regnes som spesielt platt i andre verdenshjørner. Der brukes det langt mer fargerike uttrykk.
Når det gjelder Håreks sprudlende oppfordring til «vellykkede nordmenn» om å bli mer tallrike, er den innstillingen vanskelig å motsi: Fødselsraten er nå katastrofale 1,4. Og fertilitet på reproduksjonsnivå handler ikke bare om pensjonssystemets finansielle bærekraft. Det handler om sjelelig trivsel og mening.
Disse menneskelige grunnbehovene er imidlertid ukvantifiserbare størrelser. I et land i grepet av ideologi, todimensjonal tenkning og kvikke slutninger, er det ikke lenger områder man har evnen til å drøfte.
Rampelys
I et normalt fungerende samfunn ville denne typen ytringer blitt igjen på bunnen av ølglasset og snart glemt. Ikke så i dag.
På området Mangfold, Likhet og Inklusjon — DEI — hvor immigrasjon er slusen som setter hele det neomarxistiske maskineriet i gang, opererer vi på høyeste ideologiske gir. DEI er et rent demoraliseringsredskap, der hudfarge fungerer som substitutt for moralsk vurdering. Det er ikke en overdrivelse å si at Vesten de siste ti årene har gjennomgått en form for slowmotion, drypp-drypp-drypp kulturrevolusjon à la Maos Kina.
På toppen av dette — eller kanskje nettopp av denne grunn — jager journalister ikke lenger nyheter, men klikk.
Allestedsnærværende devicer gjør bildet komplett. Resultatet er at vi lever i en gullfiskbolle, hvor enhver ytring legges under lupen og undersøkes for mulige tankeforbrytelser. De uheldigste ender med narrehatt på hodet; gjennom sosiale medier og Debatten inviteres publikum til å delta i ydmykelsesseansen.
Det sier seg selv at individer som finner brudd på den nye multikulturelle etiketten, i dette ideologisk høystemte miljøet mottar ros og hyllest. Hvis man er typen som krever status uten å ha prestert noe konkret — narsissister, med andre ord — er dette et ideelt oppsett.
Mens Nick Shirley og James O’Keefe rettet rampelyset mot USAs president og verdens største equity-fond, satte de to TV 2-vertinnene bordlampen i fjeset på en deppet, lavtstående Frp-rådgiver for å avsløre alkoholiserte tankeforbrytelser.
Og vær ikke naiv: Hele intensjonen er å holde oss alle i sjakk.
Det skjendige prosjektet har imidlertid tvert om bare satt rampelyset på dem selv. Det vi ser, er TV 2-journalister som opptrer som STASI-agenter, og redaktører som dirigerer shitshowet med et lite smil om munnen.
Frp og deres «stjerneskudd» Simen Velle kommer heller ikke ut av dette med æren i behold. Til tross for at Hårek Hansen var hans rådgiver, var alt han hadde å si at «dette er et administrativt anliggende». Det er mer verdifullt enn noe fylleprat med hensyn til hva det forteller oss om bunadsmodellens kapasitet.
Det var ingen som ga Nick Shirley og James O’Keefe instruksjoner om hva de måtte gjøre. Det fant de på helt av seg selv. Det ligger en lærdom der for dem som har klart å holde fast på sin humanitet — og ikke blitt fullstendig demoralisert av sosialingeniørene og STASI-mediene.
Mike Donilon var Joe Bidens “samvittighed, alter ego og felles hjerne”, i følge Washington Post. Hans bror Thomas Donilon er styreformann av Blackrock Foundation. Thomas Donilons kone var Jill Bidens Chief of Staff. Konklusjonen er vanskelig å komme forbi; Sleepy Joe Biden var et heleiet datterselskap av Blackrock.