Skogpod
Uke etter uke i seks år har redaktør Hans Rustad vandret i skogene på Eidsvoll sammen med de to hundene sine, en mikrofon og en opptaksenhet, og der og da nedfelt tankene sine om det som skjer på den politiske fronten i Norge og verden for øvrig. Det resulterende produktet kaller han ganske enkelt Skogpod. Men det lytterne litt senere på dagen får servert på nettet, er noe ganske annet enn tilfeldige strøtanker.
På bare 15, 20 eller 25 minutter trekker Rustad på historie, filosofi og sin egen katolske tro for å sette dagens nyheter inn i en større sammenheng — på en måte som bare er mulig for en godt belest mann som ikke trenger ChatGPT for å vite forskjellen på Nietzsche og Niebuhr, og som savner sin parallell i norske medier.
Rustad innleder Skogpodden med behørig å notere hvilken dag det er, og hvordan været og føret arter seg i skogen på Eidsvoll. Har han sin faste bekjent i Drammen på tråden, får vi gjerne været derfra med på kjøpet, særlig dersom temperaturen har vært litt utenom det vanlige. Skal en av hundene eller hestene Rustad har i stallen til veterinæren, får vi korte, løpende oppdateringer — på toppen av de hyppige påminnelsene om at dyr og mennesker lever i gjensidig avhengighet. Er Hans syk, befinner lytteren seg nærmest ved sengekanten; og han betror oss også hvem som var smittebæreren — kona, sist gang.
Men uansett vær og føre, de firbentes helsetilstand eller egen form, stiller Rustad med mikrofon og opptaker og produserer Skogpod fire–fem ganger i uka.
Grensoverskridende
Poddens kjerne er som regel én eller to saker fra inn- og utlandsnyhetene som Rustad ønsker å belyse akkurat den dagen. I utenriksstoffet er det gjerne USA og Trump som dominerer. Som veteranjournalist, med en lang løpebane i NTB før han startet nettstedet Document i 2004, luktet Rustad tidlig at Trump var en historisk skikkelse med betydning langt utover USAs grenser — også for Europa og Norge.
Fersk informasjon fra USA henter Rustad gjerne fra helt ordinære Fox News-verter som «Laura» og «Jesse Watters» . Bare journalister som har drevet sjappe litt for lenge i det norske ideologiske tussmørket, insisterer fortsatt på å omtale Fox som ytterliggående.
Med dagens nyhet som springbrett, hundene løpende fritt omkring — talestrømmen avbrytes gjerne av et «nei, kom da, jenta mi» — og mer enn sytti års lesning innabords, får lytteren servert en tour de force gjennom dagens stoff som det skal letes lenge etter maken til, både i norske og utenlandske medier.
Og bemerkelsesverdig nok er innholdet på én og samme tid tilgjengelig, intellektuelt krevende — og underholdende. Det hele fremføres i en rik språkdrakt, pepret med uttrykk, bilder og metaforer.
Først og fremst er imidlertid Skogpod ærlig.
Mens andre norske journalister enten er opptatt med å spinne narrativer på vegne av makthaverne, eller med å holde publikum opptatt av distraherende trivialiteter, er Rustad laserfokusert på de temaene som angår — eller burde angå — alle som bryr seg om Norges fremtid.
Overdragelse av nasjonal suverenitet og selvråderett til overnasjonale organisasjoner. Migrasjon og vold. Migrasjon og tap av nasjonal identitet. Innskrenkninger i ytringsfriheten. Vannkraftens forvandling fra nasjonalt arvesølv til salgbar handelsvare. Det kostbare grønne skiftet. Introduksjonen av Pride-ideologien i skolen. Endeløst stigende skatter og avgifter.
Grenseoverskridende er kanskje det ene ordet som mest kompakt sammenfatter alle disse sakene. For den politiske retningen på område etter område kjennetegnes nettopp av at tidligere grenser — satt av nasjonal suverenitet, tradisjon, erfaring eller simpel rasjonalitet — overskrides, flyttes eller ganske enkelt avskaffes.
Så får hver og en selv føye til adjektivet han foretrekker:
grenseoverskridende fremskritt — eller grenseoverskridende galskap.
Rustad kunne knapt vært tydeligere på hvilket adjektiv han selv velger, og han er heller ikke tilbakeholden med språket han bruker for å gjøre det klart.
Og dermed er vi fremme ved Rustads kardinalsynd: Politikerne som er ansvarlige for den grenseoverskridende politikken, får på pukkelen så det suser — og, horror! — journalistene selv får også passet påskrevet for sin rolle i narrativbyggingen.
Det er mer enn den overlegne intellektuelle klassen med ID-kort rundt halsen, høytidelig påstemplet «Presse», kan tåle.
Klungtveit og repressiv toleranse
Tilsynelatende begynte rabalderet rundt Rustad hos Filter Nyheter, en blogg drevet av den tidligere Dagbladet-journalisten Harald Klungtveit, som har gjort graving etter «høyreekstremisme» til sitt spesialfelt. Han har til og med skrevet bok om emnet. Nynazistene blant oss heter den — en tittel som blir hylende komisk når man holder i mente at det finnes anslagsvis 30–40 «hardcore-aktivister» av denne overbevisningen i Norge.
Den virkelige grunnen til at Klungtveit har valgt nettopp denne tittelen på boka — og fokuserer så nidkjært på det han fremstiller som høyreekstremisme er at han ønsker å bringe sine politiske motstandere til taushet.
I likhet med tallrike meningsfeller i Vesten følger han Herbert Marcuses ny-marxistiske doktrine om «repressiv toleranse». Den går, grovt sagt, ut på at toleransen overfor synspunkter fra tradisjonelle eller etablerte kilder kan og bør begrenses fordi disse antas å tjene de mektiges interesser og dermed i seg selv virker undertrykkende.
Dette representerte et radikalt brudd med den klassisk-liberale forståelsen av ytringsfrihet, og ideen ble sådd inn i vestlig kultur fra 1960-årene, blant annet gjennom Frankfurterskolen.
Men legg merke til hvem «de mektige» er i denne forestillingsverdenen. Det dreier seg ikke lenger først og fremst om utbyttende kapitalister eller føydalherrer, slik det gjorde da Marx satt på British Library og skrev Kapitalen. I dag kan du, dersom du er hvit, uten videre plasseres i kategorien undertrykker — og er du attpåtil mann, er du dobbelt suspekt.
Rustads tirader mot ukontrollert innvandring av mennesker med høyt melaninnivå til Europa og USA blir derfor som en rød klut for Klungtveit.
Spesialisten på «høyreekstremisme» satte i gang med litt graving. Eller rettere sagt: Filter Nyheter lastet ned flere årganger av Skogpod, kjørte lydfilene gjennom KI og ga maskinen i oppdrag å lete etter problematiske utsagn.
Den digitale hjernen kom tilbake med en håndfull sitater fra skogene på Eidsvoll som må ha fått den spinkle Klungtveit til å dirre av henrykkelse.
Rustad beskriver Støre som «en ny Quisling» og en «forræder», mens journalister i de redaktørstyrte mediene ifølge ham «voldtar» og «lobotomerer» publikum. Innvandringen av muslimer til Europa omtales som en «invasjon», og muslimene som «en indre fiende».
Reaksjonen fra Rustads journalistkolleger kom lynhurtig.
Som på kommando meldte fire medlemmer seg ut av Norsk Redaktørforening dagen etter. Rustad hadde fått lov til å være medlem av klubben altfor lenge, mente de i det bemerkelsesverdig samstemte innlegget de publiserte i pressens eget apostoliske medium, Journalisten.
Kjetteren Rustad hadde begått grove brudd på den «sannhetssøkende, relevante, saklige og allsidige» formen for journalistikk de selv praktiserer — og som følgelig burde være kriteriet for medlemskap, het det i den refsende kommentaren.
Klungtveits versjon av gravejournalistikken hadde dermed lykkes med å føre ballen høyere opp på banen.
I alminnelig språkbruk betyr gravejournalistikk imidlertid å avdekke korrupsjon, maktmisbruk og kritikkverdige forhold hos makthaverne. Det er nettopp derfor folk flest betrakter den som et viktig redskap for den fjerde statsmakt.
Hos Klungtveit har begrepet fått en annen funksjon. I god marxistisk tradisjon er meningsinnholdet snudd på hodet: Gravingen rettes ikke primært oppover, mot makten, men sideveis og nedover — mot politiske motstandere. Mer konkret: mot mennesker som setter seg på bakbeina overfor det som presenteres som grenseoverskridende fremskritt. Slik blir gravejournalistikken et praktisk redskap for den tidligere omtalte «repressive toleransen».
Rustad-saken er da heller ikke første gang Klungtveit graver tilsynelatende mer for egen forlystelse enn på publikums vegne.
I 2024 ble han, i en urelatert sak, bedt om å møte hos politiet for å forklare seg om et mulig «brudd på privatlivets fred».
Heldige Klungtveit behøvde likevel ikke å stille. Hans advokat, Jon Wessel-Aas, forklarte politiet at klienten ikke burde «belastes» med denne typen distraksjoner.
«Ja, slik går det når man er representert av gode og vel forbundne advokater», tenker man uvilkårlig ved forestillingen om hvordan Klungtveit slapp timer i et avhørsrom på Grønland, omgitt av strenge politifolk, takket være en mann som neppe åpner munnen for mindre enn prisen på en bedre middag for fire på Theatercaféen.
Man nøler nesten med å si det, men det begynner å se mistenkelig mye ut som om Klungtveit selv tilhører den gruppen en naiv observatør kunne finne på å kalle de mektige.
Quisling
For tjuefem eller tretti år siden — før myndighetene for alvor begynte å importere mennesker som hater oss, samtidig som regningen ble sendt til oss selv; den gang helsemyndighetene fortsatt visste hvor mange kjønn som finnes; før WHO fikk oppsyn med norsk helsepolitikk i krisesituasjoner; før den uvalgte Ursula von der Leyen i praksis ble Norges øverste lovgiver; før strømmen ble tatt fra folket og lagt ut på børs; før energien skulle hentes fra den dyreste kilden som finnes — havvind; og før det kanskje mest hodeløse prosjektet i menneskehetens historie, lagring av fotosyntesegassen CO₂ under Norskehavet til astronomisk pris — var den typen uforsonlige, billedlige språk Rustad tidvis tyr til i Skogpod, for å hamre inn et poeng, en sjeldenhet.
I dag er det blitt hverdagsspråk rundt kjøkkenbord over hele Europa og på sosiale medier blant nyhetskommentatorer. Der omtales Macron, Sánchez, Merz, von der Leyen og Starmer i stadig hardere vendinger, mens de ufortrødent fortsetter å fylle lokalsamfunn i Frankrike, Tyskland og Spania med migranter som store deler av befolkningen ikke ønsker å måtte sameksistere med.
Resultatet av den styrte migrasjonspolitikken er daglig konflikt — i hjemmene, i gatene, på skolene og på arbeidsplassene.
Hva skal man så kalle dem som står bak?
Hva med et ord som har sitt opphav i krigens Norge, og som betegner noe av det mest foraktelige man kan forestille seg:
En quisling er en forræder som samarbeider med en fiende som har okkupert hans eller hennes eget land, ofte ved å tjene i en marionettregjering.
Det er en voksende forståelse av at nettopp forræder er det mest dekkende uttrykket for det vår politiske klasse har utviklet seg til. De selger ut folket til Davocratiet, som marsjerer ufortrødent videre mot FNs Agenda 2030 så vel som det som fremstilles som en global migrasjonsagenda. FNs International Organization for Migration, godt hjulpet av globalistiske organisasjoner som etablissementsfiguren Jan Egelands Norwegian Refugee Council som mottok 8.5 millioner dollar fra dyp-stat organisasjonen USAID i 2022 for å delta i invasjonen, har vært sentrale aktører i den migrasjonspolitikken som under Biden sendte ti millioner plus ikke bakgrunnssjekkede mennesker inn i USA, inkludert mange kriminelle og psykiatriske pasienter.
For å si det uten omsvøp: Det vi har å gjøre med, er en maktagenda rettet mot suverene nasjoner.
Den kommer ikke i enden av en bajonett. Den kommer med et falskt smil, en arm rundt skulderen og løftet om en «bedre og mer rettferdig verden».
Det lyder nesten kjent.
Hvor har vi hørt det før?
Maktagendaen innføres dessuten langsomt — så langsomt at det helst ikke er meningen at du skal legge merke til at ditt eget land ser fullstendig annerledes ut enn for noen tiår siden. Og dersom du en dag bråvåkner og spør hvorfor Malmö, Paris eller Berlin begynner å minne mer om Mombasa, Peshawar eller Bombay, blir du raskt minnet om enten at dette er en god ting — eller at du helst bør holde kjeft.
Men en quisling er en quisling, enten han lar fienden ta kontroll en kald og overskyet aprildag i 1940, eller han inngår i en gruppe mennesker som — bevisst, eller ubevisst fordi de befinner seg i en ideologis grep — lar det samme skje gradvis, over førti eller femti år.
Og de velformede historiene — narrativene — som holder globalistideologien oppe, er det nyhetsmedienes journalister som spinner, med redaktørene som kardinalene øverst i hierarkiet.
Narrativer bygges lag for lag, gjennom gjentakelse. De samme formuleringene, de samme premissene og de samme tolkningsrammene går igjen fra artikkel til artikkel, fra kommentator til kommentator, helt til de slutter å fremstå som påstander og begynner å fungere som selvsagte fakta. Slik flyttes ikke bare meningene i debatten; selve utgangspunktet for hva det er tillatt å mene, forskyves.
I et slikt system blir en enslig, avvikende stemme fra skogene på Eidsvoll en skurrende anomalitet — noe som ikke passer inn i koret, og derfor må bringes til taushet.
Mediene mot folket
Det er en misforståelse å tro at globalistnarrativet først og fremst smis på «venstresiden».
Ta for eksempel «høyresidens avis» Minerva, der redaktør Nils August Andresen — medlem av en av Norges mest innflytelsesrike familier — har begått en av sine sedvanlig overlange og gørrkjedelige artikler, denne gangen for å gi Hans Rustad en overhaling.
Ifølge Andresen har nemlig Filternyheter og Harald Klungtveit ikke gått grundig nok til verks. De har oversett en av Rustads verste forseelser. Om Merz, Macron, Starmer, Sánchez — og Støre — Europas massivt forhatte ledere, stilte Rustad nemlig det retoriske spørsmålet: «Hvorfor kan de ikke stilles mot en mur?»
Det blir tydeligvis for mye også for Andresen. Og han, som for øvrig har ikke så rent lite av den samme spinkle, småskårne fremtoningen som Klungtveit, vibrerer i harnisk han også.
Jonas Gahr Støre, altså, Norges demokratisk valgte statsminister, lederen for et av verdens rikeste og mest vellykkede land, med en så stor grad av ytringsfrihet at også Document mottar pressestøtte fra staten, mot en mur, formodentlig med eneksekusjonspeletong.
Der har vi Hans Rustad, redaktør for Document, sommeren 2026.
En slik ytring er etter mitt skjønn ekstrem.
Det enhver med normale språklige instinkter forstår som billedspråk — uforsonlig, ja, men fortsatt billedspråk — velger Andresen å lese med gravalvorlig bokstavelighet. Leserne blir nærmest orientert om at Hans Rustad står klar til å sette opp en eksekusjonspelotong på tunet på Eidsvoll.
Etter cosplay-konservative Andresens oppfatning skal nyhetsspråket tydeligvis være like gørrkjedelig som i Minerva — og dessuten alltid utstyres med «den andre siden av historien». Fra skogen på Eidsvoll skal altså også Davocratiets synspunkter innhentes: de samme synspunktene som allerede formidles daglig av hele resten av den redaktørstyrte norske pressen.
Men her er et forslag: Siden Minerva allerede serverer dobbel porsjon Davos hver eneste dag, kan kanskje Rustad få slippe?
Og dobbel porsjon Brussel- og Genève-stuing er det slett ikke bare Minerva som byr på. Den «liberal-konservative» Aftenposten, under redaktør Trine Eilertsen, serverer stort sett den samme retten — bare på dyrere porselen.
Denne samkjøringen reiser et påtrengende spørsmål: Hva er det egentlig som ligger bak rabalderet rundt Hans Rustad?
Trekker vi kameraet tilbake, ser vi at forestillingen begynte med Arbeiderparti-styremedlemmet og hissigradikaleren Gaute Sjervø, som under Arendalsuka i August mente at Rustad ikke fortjente en plass i Norsk Redaktørforening.
Deretter kom Filternyheter med sitt exposé i september.
Og hvem finner vi i Klungtveits hjørne når politiet stiller det etter hans oppfatning urimelige kravet at han skal svare på spørsmål om mulig «brudd på privatlivets fred»?
Ingen ringere enn høyesterettsadvokat Jon Wessel-Aas, en av landets mest profilerte medieadvokater — og samtidig styremedlem og den grå eminense i Tinius-stiftelsen, som kontrollerer mediegiganten Schibsted, der Aftenposten er en av de sentrale avisene. Mens Wessel-Aas fortsatt boltret seg på Twitter/X, gjorde han det klart for alle at Trump-hatet var fullt sertifisert.
Radikaler Klungtveit står altså ikke alene ute på flanken. Han er godt representert i det etablerte mediesystemet fordi han fyller en nyttig funksjon.
Det siste leddet i denne kjeden kom med redaktørresignasjonene, fulgt av en strøm av fordømmelser av Rustad — ikke minst i Trine Eilertsens Aftenposten.
Hvis man tror ståheien dreier seg om «høyresiden» og «venstresiden», godt forent mot en figur på «ytre høyre», bommer man grovt. Det er ikke der den egentlige frontlinjen går.
Vi befinner oss midt i en informasjonskrig, og i den har store deler av den norske «høyresiden» og «venstresiden» hektet arm og dannet felles front — ikke mot hverandre, men mot folket.
Slik saken nå står, er det kanskje på tide at flere tar seg en lyttetur inn i Eidsvoll-skogene. På kjøpet følger også været, føret — og siste nytt om hundene.