Med Bilderberg mot felleskapsløsninger

Fra NATO til Bilderberg: Stoltenberg i smørøyet av global makt og politikk

Jens Stoltenberg

Prestasjon

Etter ti år som generalsekretær i NATO, hvor han har vært frontmann for den aggressive amerikanske utenrikspolitikken vis-à-vis Russland, pakker Jens Stoltenberg sammen på kontoret i Brussel og reiser til Leiden, Nederland som medleder for Bilderberg. Der har nemlig det mektige elitenettverket sine administrative kontorer – på hemmelig adresse, selvsagt.

Uheldigvis, akkurat i det øyeblikket Stoltenberg er på vei ut døren, har den amerikanske utenriks- og etterretningsstaten bestemt seg for å dramatisk eskalere situasjonen i Ukraina og gitt Zelensky grønt lys for bruk av en ny klasse jord-til-jord-missiler som kan ramme dypt inne i Russland. Putin har reagert med en lempelse av restriksjonene for bruk av russiske atomvåpen. Det kan derfor hende at Stoltenberg i den tilspissede situasjonen enda ikke har hatt tid til å oppdatere sitt CV. Vi har derfor tatt oss den friheten å skrive et utkast til en ny seksjon, slik vi antar at Jens selv ville ha formulert den.

Prestasjon 2014–2024: Som generalsekretær i NATO fulgte jeg Washingtons instruksjoner til punkt og prikke. Jeg ledet forsvarsalliansen NATO helt opp til Russlands dørstokk i Ukraina, og i Romania overså jeg installasjonen av rakettavfyringssystemer i stand til å bære atomladninger som kan nå Moskva på bare noen minutter. Jeg var en nøkkelfigur i innlemmelsen av de tidligere nøytrale Sverige og Finland som NATO-medlemmer, slik at Russland nå er ytterligere omringet. Mitt arbeid på vegne av Washington har avverget en russisk invasjon av Europa. At det europeiske kontinentet står på randen av en tredje verdenskrig, er helt og holdent president Putins skyld.

Det er den prestasjonen som skaffet Stoltenberg hans nye jobb.

Bilderberg

Bilderberg-gruppen ble opprettet i 1954 i forbindelse med Marshall-planen, som tilførte Europa hardt tiltrengt kapital, men som også massivt økte USAs innflytelse i Europa. Gruppen møtes tre dager i året for å koordinere politikk mellom USA og Europa, alltid på ulike luksuriøse hoteller, ofte litt utenfor allfarvei. Hvert møte har i overkant av hundre deltakere fra euro-amerikansk politikk, næringsliv, media og tenketanker. (“Man blir klokere av å lytte,” sier Bilderberg-entusiasten Kristin Clemet fra tenketanken Civita.) Diskusjonene holdes under Chatham House Rules, som betyr at deltakerne i etterkant kan dele diskusjonsinnholdet, men ikke oppgi kildene.

Gruppesamtalene kan derfor presist beskrives som “private, men ikke hemmelige”, slik medstifter Denis Healey beskrev dem i et intervju med The Guardian i 2001. Healey, en Labour-veteran og finansminister i Storbritannia på 1970-tallet, var en av de fire stifterne av Bilderberg. De andre tre var Joseph Retinger, en relativt ukjent nøkkelfigur bak EU-prosjektet, über-globalisten David Rockefeller og prins Bernhard av Nederland, som i sin ungdom hadde et lite sidesprang som SS-offiser.

Deltakerlisten, som formodentlig er en av Stoltenbergs hovedoppgaver å koordinere, rullerer. Tilstede i 2024 i Madrid var for eksempel Microsofts KI-sjef Mustafa Suleyman, den svenske milliardæren Daniel Ek fra Spotify, tidligere redaktør i Washington Post og etterretningstjenestenes favorittjournalist Anne Applebaum, samt Pfizer-CEO Albert Bourla – bare for å nevne noen av de over 130 deltakerne.

Suleyman var utvilsomt der fordi KI er et brennhett tema. Ek var kanskje invitert fordi noen ønsket råd om hvordan man kunne få Joe Rogan til å holde kjeft. Albert Bourla var der sannsynligvis fordi, etter at én milliard mennesker ble stukket i overarmen med Pfizers nye “sikre og effektive” genprodukt, mente man det kunne være innsiktsfullt å ha en privat samtale med CEO-en bak “bakeoppskriften”. På anmodning fra WHO og WEF presset, som kjent, Bilderberg selskapslederne til å påtvinge de ansatte medisinsk intervensjon.

Denis Healeys optimistiske vurdering av Bilderberg-møtene i 2001 var at “Bilderberg-møtene øker sjansene for en fornuftig global politikk.” Debatten og dommen om hvorvidt Covid-politikken var fornuftig eller ikke, er fortsatt utestående. At den var global i en hittil usett skala, er derimot ubestridelig.

Vi spisser derfor ørene når Healey i Guardian-intervjuet sier følgende om Bilderberg-konferansen han var med på å stifte og deltok i gjennom 30 år:

“Å si at vi streber etter en verdensregjering (‘one-world-government’) er en overdrivelse, men ikke helt uriktig heller.”

Jøss, rett fra hestens egen munn – en bekreftelse på konspirasjonsteoriene!

La meg bare innrømme: Som nordmann slites jeg mellom, på den ene siden, stolthet over at dere har valgt vår Jens til å koordinere (i hvilken form det nå enn tar) strevet mot Verdensstaten, og på den andre siden, bekymring over størrelsen og smakskvaliteten på matrasjonene.

Communo-fascisme

Spøk til side – hvor fascinerende er det ikke, etter litt lett googling, å erkjenne at hver eneste av de fire stifterne har et resymé som peker direkte og utvetydig på en streben mot en verdensstat? (I betydningen overstyring av nasjonal politikk fra globale institusjoner som FN, EU, NATO, ICJ, WEF, G20 og WHO.)

Denis Healey var i mange år eksekutiv direktør i det britiske Fabian Society¹, som har jobbet i det skjulte for en sosialistisk verdensstat siden grunnleggelsen i London i 1884. David Rockefeller er én av fem brødre forbundet med Rockefeller Foundation, basert i New York, som den dag i dag er en av, hvis ikke den ledende, mega-donorer til woke-globalistiske kampsaker. Retinger var en viktig tenker og førende fortaler for EU, verdensstatens prototype. Prins Bernhard var medstifter av World Wildlife Foundation, som i dag er travelt opptatt med å påtvinge oss klimakatastrofe-narrativet – som tilfeldigvis krever global styring. I Norge har WWF ansatt klima-sengeveter Eivind Trædal for å spre fryktbudskapet.

Ser vi på Arbeiderpartiet – organisasjonen Jens Stoltenberg er avkom av – finner vi at verdensstaten alltid har vært Arbeiderpartiets halvt uttalte mål, akkurat slik det var i Denis Healeys Labour Party.

I Arbeiderpartiets manifest fra 1921 kan vi lese:

“I alle land har det arbeidende folk samme interesser. Med utvidelsen av verdenssamkvemmet og vareutbytningen mellem nationerne blir forholdene i det enkelte land av stadig større betydning for arbeidernes stilling i andre land. Arbeiderklassens befrielse er derfor ikke bare en nasjonal sak, men en oppgave, hvortil arbeidernes interesser overalt er knyttet i like høy grad. I erkjennelse herav erklærer Det norske Arbeiderparti sitt formåls sammenheng med broderpartienes bestrebelser i andre land.”

Ekkoet av Marx’ “Arbeidere i alle land, foren dere!” er til å ta og føle på.

I dag, derimot, er det selvfølgelig ikke arbeiderne som skal oppmuntres til å forene seg. De har for lengst forsvunnet, etter at Bilderberg-honchoene for mange vintre siden sendte industrijobbene til Sørøst-Asia. Nå er det den brokete alliansen av klimaentusiaster, LGBT+-aktivister, radikalfeminister, progressive akademikere, medieskribenter, statsansatte, people-of-color og migranter som, på ett eller annet vis, skal slås sammen – fjernstyrt av industri-titanene bak sceneteppet, naturligvis. Man trenger tross alt pålitelig industriproduksjon, så massene ikke blir umedgjørlige.

Communo-fascisme-alliansen. Mer spesifikt: woke-klima-kommunist- og Davos-stakeholder-kapitalist-fascist-alliansen.

Munich Security Conference

Allikevel, Bilderberg er ikke akkurat en fulltidsjobb. Elitenettverket møtes bare én gang i året, og selv om finsiktingen av årets luksushotell godt kan ta tid (“Punkt 423: Bruker ekte sherryeddik fra Jerez de la Frontera i sausen på restauranten. Check. Punkt 541: Puter fylt med dun fra hvite europeiske frilandsender. Check.”), blir det tid til overs.

Det betyr at Stoltenberg vil ha rikelig anledning til å dedikere seg til det andre vervet han har påtatt seg etter NATO-tilbaketredelsen: leder for Munich Security Conference (MSC). Den konferansen likner litt på Bilderberg, men i stedet for en gruppe industrimagnater møter man generaler, statsoverhoder, forsvarsministre, NGO-ledere og FN-topper i hallene. Gjennomsnittlig IQ i møterommene er kanskje litt lavere enn på Bilderberg-sammenkomstene, men de fremmøtte disponerer over betydelig mer ildkraft.

Men det er ikke hele historien om MSC. Foreign Affairs, det amerikanske utenriksetablissementets in-house-magasin, kan fortelle oss at: “Mange konferansedeltakere er der for det som skjer … i skyggen … bak scenen … i lukkede møter.”

Hvor mange møter?

2 100 lukkede møter og 150 sidemøter. Den offisielle delen av MSC skal bare være “tippen av isfjellet.” Møtedeltakerne inkluderer, i tillegg til generalene og diplomatene, også etterretningssjefer og deres spionstab, samt enkelte våpenleverandører. En tidligere Mossad-sjef har rekorden for sidemøter, med 71 tête-à-tête-sesjoner over de tre dagene konferansen varer.

“En fattigmanns Davos, men hvor det virkelige arbeidet finner sted,” kommenterer en europeisk forsvarsstabsfunksjonær. Hvis noen lurer på hvor diplomatisk, militær og etterretningsmessig konsensusbygging for NATO-strategien i Ukraina foregår, er MSC svaret. Stoltenberg har med andre ord blitt plassert midt i smørøyet for videre engasjement med Zelenskyj-regimet, på vegne av Atlanterhavsalliansen.

Faktum er at de to jobbene faller godt i hakk med hverandre – og utfyller NATO-jobben.

Hånd i hanske

Bilderberg-elitenettverkets mest innflytelsesrike medlemmer har lenge hatt sine øyne på gullgryta i Øst-Ukraina, spesielt i Donbas-regionen. Men ta ikke mitt ord for det:

“De sitter på $10–12 billioner i kritiske ressurser i Ukraina” (les: Donbas).

– Lindsey Graham, republikansk senator.

Det dreier seg om mineraler som er helt nødvendige for produksjon av elektriske biler. 12 billioner dollar er 6–7 ganger verdien av det norske oljefondet – en rikdom av en størrelse som knapt kan forstås.

Men dette handler ikke bare om rikdom. Disse mineralene er uvurderlige for å lykkes med energiovergangen til fornybare kilder, et prosjekt som globalistene i verdensstatsinstitusjonene FN, EU, WEF og G20 er fast besluttet på å gjennomføre, uansett kostnad.

I tillegg til gullgryta og de kritiske mineralene må én annen faktor nevnes: I det amerikanske utenriks- og etterretningsapparatets (“Neocon apparatet”) kjør mot total dominans av det eurasiske kontinent, finnes det kun én fartsdemper på veien. Den fartsdemperen heter Russland. Degradering av Russlands militærmakt, ødeleggelse av landets økonomi og fjerning av Putin er derfor et uttalt mål – både blant strateger og politikere.

“Når russere dør….dette er den beste pengeplasseringen vi noen gang har gjort.”

– Lindsey Graham, republikansk senator.

“For Guds skyld, denne mannen kan ikke forbli ved makten.” (Om Putin)

– President Joe Biden om Putin, Warszawa, 2022

Bilderberg-fellesskapet av finans- og industrimagnater med øyne festet på gullgryta, og globalistene med blikket rettet mot verdensstaten, er med andre ord helt på linje når det gjelder destinasjonen.

Tiltredende president Trump har i de siste dagene advart Neocon apparatet:

Vi trenger fred uten forsinkelse. I tillegg må det være en fullstendig forpliktelse til å demontere hele det globalistiske neokonservative etablissementet som stadig drar oss inn i endeløse kriger.

Bilderberg som representant for det amerikanske utenriks- og etterretningsapparatet er sjåføren, NATO er kjøretøyet, og MSC er co-driveren som koordinerer mellom statlige og globale aktører. Ukrainske menn er påkjørselsofrene, spredt i gigantiske hauger langs racerbanen.

En amerikansk etterretningskilde, sitert av Seymour Hersh, kalte Stoltenberg “hansken som passer i den amerikanske hånda.” Det er en veloppdragen måte å si at Jens Stoltenberg er en amerikansk hånddukke.

Mens alle nå spør seg hvilken mektig hånd innenfor Bidens Hvite Hus det er som eskalerer konflikten i Ukraina nettopp i transisjonsperioden mellom administrasjonene, kan vi bare si: Vi har ikke den fjerneste anelse. Men at det er den selvsamme hånden som er så langt opp Stoltenbergs kolon at den kan kile mandlene hans – det er usvikelig sikkert.

1. Fabian Society startet som en britisk sosialistisk organisasjon med formål om å fremme prinsippene for demokratisk sosialisme gjennom gradvise og reformistiske, snarere enn revolusjonære, metoder.

Fabianistene tror på å oppnå sine mål gjennom list og taktikk. Det opprinnelige logoet avbildet en ulv i fåreklær, men siden det var litt for opplagt, har det siden blitt endret.