Mahmoud Farahmands humbug om remigrasjon
Høyre ønsker å kneble remigrasjon debatten i Norge.
Flomvern
«Skal mine barn kunne remigreres?» jamrer den ynkelige overskriften i Klassekampen etter intervjuet med Høyres Mahmoud Farahmand 28. november. Når man leser saken, blir det raskt klart at Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam og stortingsrepresentanten står skulder ved skulder i synet på remigrasjon – et begrep som nå brer seg som ild i tørt gress over store deler av Europa. Det må bygges et «flomvern» mot hele forsettet, erklærer Farahmand, idet Shanmugaratnam bønnfallende spør hvordan «radikaliseringa skal stagges».
Når en borgerlig politiker bruker det i politisk sammenheng ganske uvanlige uttrykket «flomvern» for å berolige neo-sosialistene i Klassekampen med at han skal demme opp for meninger svært mange av hans egne – og potensielle – velgere deler, bør varsellampene blinke. Intensjonen er ikke noe annet enn å forsøke å tvinge til taushet bølgene av indignasjon som bygger seg opp mot migrasjonsprosjektet. Middelet er sandsekker fylt med tung moralsk utpressing.
Men å sette lokk på debatten om hvordan man kan rydde opp i det de fleste europeere nå innser var en potensielt sivilisasjonsødeleggende feil i utlendingspolitikken – begått av våre makteliter, stikk i strid med befolkningens ønsker – er ikke bare nedlatende og udemokratisk. Enkelte vil kalle det direkte forederisk.
Titter man litt nærmere etter, blir det også ganske tydelig at «flomvern» neppe er et ord Mahmoud Farahmand bare har plukket ut av lufta mens han satt og hygget seg med Yohan Shanmugaratnam på Grønland. Det fremstår mer som et Civita-kokt PR-nøkkelord, en floskel hamret ut nettopp for å kneble debatten før den har begynt. Det lå i kortene.
Regnestykket for oss rakkerpakket rundt om i Europa ser nemlig slik ut: Makta og ekspertene lovet oss kvalifisert arbeidskraft og kulturell berikelse. Vi fikk det stikk motsatte. En strøm av mennesker fra pre-opplysningstidskulturer som koster fellesskapet dyrt; en flom av mennesker massivt overrepresentert i kriminalstatistikken; en sjø av mennesker hvis barn er en konstant forstyrrende og sinkende faktor i utdanningssystemet; en pøl av folk som forringer bybildet. Bunnlinjen er rød, uansett hvordan man snur og vender på regnskapet.
Flomvern er det vi skulle hatt på plass da hordene av uintegrerbare mennesker først presenterte seg på dørstokken. Et flomvern av regler, grenser og seleksjonskriterier. I stedet vil Mahmoud Farahmand – og Høyre-baronene som åpenbart lusker bak frontfiguren – bygge en mur av sandsekker mot den naturretten Europas befolkning har til å beskytte sin egen sikkerhet, sine barns fremtid, sin raskt krympende formue og sine byer.
Sagt i klartekst: Enhver som bruker denne typen manipulerende, PR-testet billedspråk mot vanlige mennesker som kjemper for sin eksistens mot et statsapparat som ganske åpenbart ikke lenger bryr seg om sine egne, må finne seg i å bli kalt ut – og få motivene sine grundig gått etter sømmene.
Sandsekker mot folkeviljen
Farahmand nøyer seg ikke med å introdusere «flomvernsekker» mot åpen debatt. For å gjøre ondt verre kommer han også bærende på sekker fulle av usannheter.
Den mest ynkelige og misvisende er den jeg hintet om innledningsvis. Det ordrette sitatet fra Klassekampen om hans egne barn lyder:
Men dersom man er født i Norge og har statsborgerskap, hvor skal disse personene gjøre av seg da? Mine barn, Margit og Darius, skal de kunne remigreres?
Nå forholder det seg slik at det ikke finnes skyggen av bevis for at ett eneste av de helt mainstream europeiske partiene som har gått inn for remigrasjon – tyske AfD, franske Rassemblement National, britiske Reform UK og Dansk Folkeparti – noen gang har tenkt i den retningen Mahmoud Farahmand antyder når han vifter med sine egne barn som rekvisitter i debatten. Ingen i de nevnte nasjonalkonservative partiene har på noe tidspunkt tatt til orde for å repatriere velintegrerte mennesker.
Likevel forærer Høyres borgerlige representant de profesjonelle klassekrigerne dette fantasifosteret av et argument, slik at de kan blåse det opp til overskriftsnivå.
Faktum er at det nettopp er fordi remigrasjonsforslagene til de nevnte partiene er så rimelige – og så åpenbart nødvendige – at disse partiene har vokst seg store og leder an i flere av Europas viktigste land. AfD har rundt 27 prosent oppslutning og er største parti i Tyskland, der bare 26 prosent er tilfredse med Merz. Britiske Reform er størst i Storbritannia med rundt 38 prosent, mens kun 19 prosent ser statsminister Starmer i et positivt lys. I Frankrike ligger RN på omtrent 35 prosent, samtidig som Macron bare nyter tillit hos rundt 16 prosent av velgerne. I Danmark har Dansk Folkeparti gått fra 0,6 prosent ved siste valg til rundt 16 prosent i dag.
Høyres forsett i Norge er altså å stable opp en barriere av moralsk panikk mot det som i stadig større deler av Europa ganske enkelt er i ferd med å bli: folkeviljen.
Fiender av hele menneskeheten
Sekken med usannheter er langt fra tom. Farahmand forsøker også å selge inn at remigrasjon handler om «å sortere folk basert på etnisitet og annen bakgrunn». Det er rett og slett usant. Dansk Folkepartis leder, Morten Messerschmidt, har vært krystallklar på partiets linje for hjemsendelser:
Utenlandske statsborgere som er idømt fengselsstraff
Flyktninger det er blitt fred for i hjemlandet
Utenlandske statsborgere på offentlige ytelser
I tillegg vil han ha gjennomgang av statsborgerskap utstedt de siste 20 årene, for å avdekke misbruk av asylinstituttet.
At denne fargeblinde politikken vil ramme somaliere hardere enn for eksempel innflyttede japanere, er det vel ingen som benekter. Gjør det Messerschmidts punkter rasistiske? Selvfølgelig ikke. Bare hvis man insisterer på at somaliere skal ha en slags særrett som ikke gjelder for Taro fra Tokyo, kan man få det til å ligne rasisme. Og da vil det være Taro som med rette kan kalle deg rasist.
Somalierne i Vesten er et godt eksempel fordi de akkurat nå er sterkt til stede i nyhetsbildet. I Minnesota, under guvernør Tim Walz, Kamala Harris’ visepresidentkandidat, har det nylig innflyttede somaliske miljøet på drøyt 80 000 personer – med egne politikere i spissen – i årevis rundstjålet de blåøyde nordboerne som befolker staten.
Slik oppsummerte New York Times saken 29. november:
Bedrageriskandalen som rystet Minnesota, var svimlende både i omfang og frimodighet. Føderale påtalemyndigheter siktet dusinvis av personer for alvorlige forbrytelser og anklaget dem for å ha stjålet hundrevis av millioner dollar fra et statlig program som var ment å sørge for at barn fikk mat under covid-19-pandemien.
Og ikke nok med at de plyndret Seksjonen for barnehelse og skattebetalerne for hundrevis av millioner dollar – de truet også varslerne som forsøkte å rapportere svindelen, med søksmål. Anklagen som skulle tas i bruk hvis saken ikke ble henlagt? Rasisme, naturligvis. Det lukter sjøpirat lang vei.
Og det er ikke tilfeldig. Hvilken episode forbinder folk flest med Somalia de senere år? Kapringen av Tom Hanks’ supertanker, naturligvis! Korreksjon: Captain Phillips’ supertanker, i filmen ved samme navn. Takket være regien til den glimrende Paul Greengrass fikk vi også noen av de siste tiårenes beste filmreplikker. For eksempel: «When we get paid, everything will be OK.» Det er omtrent det samme Seksjonen for barnehelse i Minnesota fikk servert.
Ikke overraskende er filmen Captain Phillips basert på virkelige hendelser utenfor Afrikas horn; det somaliske samfunnet hviler i stor grad på en plyndringskultur. Men stol ikke på meg alene:
Piratvirksomheten sprang ut av en plyndringskultur som har røtter i somaliske pastoralisters mangeårige måte å skaffe kontanter og varer på – ting de ellers ikke hadde tilgang til.1
Denne utsøkte kulturen har noen år på baken:
Den romerske rettsfilosofen Marcus Tullius Cicero beskrev for to tusen år siden pirater som «hostes humani generis» – fiender av hele menneskeheten. Det var kanskje rundt denne tiden at en gresk sjøfarer klaget over usedvanlig uregjerlige somaliske beboere, etter at mannskapet hans var blitt ranet i en kystlandsby som antas å ha ligget i det området vi i dag kjenner som Puntland (Afrikas Horn). 2
Somalierne oppfattet piratene som lokale helter. Denne holdningen knyttes til en somalisk pastoral tradisjon for kameltyverier og plyndring av andre verdier. Tilhengere av I. M. Lewis, nestoren blant engelskspråklige Somalia-kjennere, vil nikke gjenkjennende til at den som røver mest, nyter størst respekt i den pastorale somaliske levemåten. 3
Det er mer enn på høy tid at vi veier denne somaliske levemåten – der «den som røver mest, nyter størst respekt» – opp mot for eksempel Frostatingsloven, nedfelt av Håkon den gode rundt år 950, der det heter at «med lov skal landet bygges». Så får vi gjøre opp vår mening om disse to verdenssynene noen gang vil nærme seg hverandre.
Ikke tid å spille
Etter den lille ekskursjonen til Afrikas horn har vi den historisk-kulturelle ballasten vi trenger for å ta for oss siste del av Mahmoud Farahmands humbug.
Remigrasjon handler om «å frata mennesker deler av deres grunnleggende identitet», sier han mørkt til Shanmugaratnam, og litt senere:
Vi er et konservativt parti som er opptatt av enkeltindividets ukrenkelige rettigheter og muligheter … vektleggingen av individet er vesensforskjellen mellom Høyre og populistiske partier.
Her er det mye å rydde opp i – og én tilståelse som det er livsviktig å merke seg. For øvrig er det vanskelig å fri seg fra følelsen av at dette tankegodset er rett ut av kapitlet om innvandringspolitikk på et Kristin Clemet/Civita-kurs for unge Høyre-spirer. Man ser for seg noe i gata: «Slik lurer du pøbelen trill rundt og gjør World Economic Forum strålende fornøyd» – obligatorisk oppmøte.
Først det opplagte: Et menneskes «grunnleggende identitet» er ikke knyttet til at det har hoppet i en gummibåt sammen med tretti andre menn og kommet seg over Middelhavet til Europa, godt hjulpet av menneskesmuglere og EU-/George Soros-støttede NGO-er som har veiledet dem i hvordan vårt fullstendig råtne asylsystem kan utnyttes.4 Det eneste som for alvor påvirkes av dette forløpet, er innholdet i lommeboken.
Identitet er noe langt mer permanent. De greske sjøfarerne som for 2000 år siden klaget over uregjerlige somaliere, kunne ha fortalt Farahmand det, hadde vi teleportert dem inn på en visning av Captain Phillips på Klingenberg i Oslo. Somaliernes identitet – eller selvforståelse, om man vil – er og blir røvere. Rettsfilosofen Ciceros forståelse av dem, basert på hans identitet som borger i rettsstaten Roma, var «hostes humani generis». Fiender av hele menneskeheten. Verd å merke seg: Det finnes ingen mellomløsning i samfunnsspørsmål som er akseptabel for begge parter.
Så til tilståelsen alle bør bite seg merke i, fordi den går rett til kjernen i utlendingspolitikken.
Når stortingsrepresentanten fra Porsgrunn, Mahmoud Farahmand, sier at han er opptatt av individets «ukrenkelige rettigheter», er det ikke deg, meg og fru Hansen på Osebakken han snakker om. Han mener i praksis vekselvis somalieren som nettopp har gått i land etter å ha kapret kaptein Tom Hanks’ skip ved hjelp av hurtigbåt, automatvåpen og rakettkaster, eller en hvilken som helst annen person fra Midtøsten eller Afrika med akutt Europa-feber.
Og disse «ukrenkelige rettighetene» dreier seg ikke om naturretten hvert individ har til å beskytte sitt eget liv, sin formue og sine døtres uskyld. Nei, han sikter til de nyoppfunnede rettighetene på migrasjonsfeltet, kokt sammen av globalistiske institusjoner som FN, World Economic Forum, Verdensbanken, European Court of Human Rights – og formalisert i et villnis av «rettigheter», agendaer, traktater og pakter, nitid konstruert for å nøre opp under global migrasjon.
Dette er det rammeverket hele den globalistinfiltrerte norske offentligheten – medier og politikere – salmesynger til. Tenk bare på Nicolai Astrup med den gigantiske, spraglete Agenda 2030-pinnen på jakkeslaget.
På FNs nettsider om Agenda 2030 lover man oss nemlig en:
kjøreplan for store bevegelser av flyktninger og migranter
Det eneste som trengs, er:
en positiv fortelling som fremhever fordelene ved migrasjon.
Og der erklærer Peter Sutherland, FNs generalsekretærs særlige representant for migrasjon, på samme side at alt allerede er på plass i form av institusjoner:
Nå må vi realisere deres potensial. Det er ikke tid å spille.
«Ikke tid å spille!» Det haster altså med å fylle opp landene våre. I dag er Irland overrent av migranter fra den tredje verden og «ikke til å kjenne igjen», som de gjenværende, hardt pressede irene sier med sorg i stemmen. Peter Sutherland kan være godt fornøyd med innsatsen.
Han er for øvrig neppe noen fremmed for Civitas Kristin Clemet, ettersom begge har vært flittige deltagere på Bilderberg-møtene.
Øverst på skamlen
Det alle som gidder å følge med kan observere, er de umiskjennelige tegnene på at vi i full fart er på vei inn i en universell, homogen verdensstat der alle og enhver – romer og galileer, nordmann og somalier – skal tildeles de samme kunstig oppfunne «rettighetene». Til helvete med at olje og vann ikke blander seg.
Vi har gått fra Frostatings «Med lov skal landet bygges» til dagens «Med menneskerett skal verden underkues».
Som Mahmoud Farahmand selv peker på, er det bare de «populistiske» kreftene som motsetter seg denne utviklingen. Disse – AfD, RN, Reform, DF – har i motsetning til Høyre tilstrekkelig virkelighetssans til å innse at somaliere som gruppe, bare for å holde oss til Tom Hanks’ bekjente fra Afrikas horn, aldri vil komme til noen dypere forståelse med oss.
Dessverre ender mange mennesker i liberale velferdssamfunn, som i årevis er blitt foret med hjernedødt rettighetsvrøvl, opp som tomme brikker – villige til å bøye kne for Davos-agendaen. De mister i praksis sin egen stemme; akkurat slik Farahmand og Høyre ønsker det.
Uheldigvis er det i et slikt samfunn den-som-røver-mest-nyter-størst-respekt-klanene som trekker det lengste strået. Er man i tvil, er det bare å kaste et blikk på Tim Walz’ Minnesota, svenske tilstander hos søta bror, eller det som er igjen av Irland.
Eller, mest lettfattelig: lytt til pirathøvdingens beskjed til kaptein Tom Hanks da han kapret supertankeren utenfor Aden. Ordene oppsummerer på fortreffelig og knap måte også hva som ligger i kortene for oss, dersom vi velger å lytte til Mahmoud Farahmand i remigrasjonsanliggendet:
«Look at me. I’m the captain now.»
ibid
ibid
Les tidligere chargé d’affaires Øystein Steiro ved den norske ambassaden i Teheran om perioden da Farahmands familie fikk asyl i Norge – og om hvordan om lag 80 prosent av iranerne som slapp inn med visum, egentlig var rene velferdsmigranter som ikke oppfylte asylvilkårene. Og hvordan U.D. visste beskjed.