Langskip
Langskipet er blant de mest ærverdige symbolene i nordisk historie. Fra 800- til 1100-tallet var langskipet – vikingskipet – selve motoren i nordboernes oppdagelsesreiser, handel og krig. Skipene var teknologiske og designmessige vidundere: lange og smale, som regel 20–30 meter lange, raske og lette å manøvrere. Enkelte kunne romme 60–100 mann. Med en dypgang på under én meter kunne de seile både på åpent hav og i grunne elver – ideelle for å trenge langt innover i landet. Utstyrt med skjold langs relingen og utskårne gallionsfigurer av drager, slanger og andre uhyrlige beist, var langskipene et fryktinngytende syn som kastet skrekk i kystfolk fra Normandie til Sicilia.
I 2020 lanserte den norske staten – ved «Enhetspartiet» – et nytt Langskip-prosjekt. Mens det opprinnelige langskipet var et mesterverk i nyskaping som åpnet verden, muliggjorde handel og skapte velstand som nordboerne selv nøt godt av, er dette noe helt annet. Erna Solbergs (H) og Jonas Gahr Støres (Ap) «smart-i-en-fart»-prosjekt handler ikke om fremskritt til fordel for det norske folket, men om troskap til statens og Enhetspartiets nye trosbekjennelse: klimatisme. Med det nye Langskip-prosjektet skal den globalistiske politikerklassen «vise verden», som energiminister Terje Åsland uttrykker det.
Foretaket dreier seg, som kjent, om noe temmelig prosaisk: karbonfangst og -lagring i stor skala. Likevel – eller nettopp derfor – flommer retorikken over. «Langskip er en milepæl i regjeringens industri- og klimainnsats,» sa statsminister Erna Solberg da prosjektet ble skutt i gang. «Dette er en klimapolitikk som virker.»
Norge har samtidig lovet under Parisavtalen å kutte 50–55 prosent av sine innenlandske CO₂-utslipp innen det «magiske» året 2030. Sveinung Rotevatn (V), klima- og miljøminister i 2020, mente at bare karbonfangst kan gjøre jobben.
Milepælen i Øygarden
Den 25. august 2025 markerte en milepæl for det moderne norske Langskip-prosjektet. Da ble den første CO₂-injeksjonen gjennomført ved Northern Lights-anlegget i Øygarden, Vestland. Det var CO₂ fra sementfabrikken i Brevik som fikk æren av å bli det første «pustet» lagret under havbunnen. Energiminister Åsland kalte dagen en «verdensbegivenhet». Kort fortalt skal Langskip-prosjektet støvsuge CO₂ ut av atmosfæren – og stue den forhadte gassen bort under norsk sokkel.
CO₂ fra sementfabrikken i Brevik absorberes i aminvæske, frigjøres, kjøles ned og komprimeres til flytende form før den lastes om bord i spesialutstyrte tankskip og fraktes til Northern Lights i Øygarden. Derfra går gassen gjennom en om lag 100 kilometer lang rørledning ut til en pumpestasjon som presser den ca. 2 500 meter ned i undergrunnen til Aurora-reservoaret, en saltholdig akvifer. I dette porøse fjellet skal CO₂ kunne lagres trygt i tusenvis av år – ifølge planene.
«Med Langskip-prosjektet vil Norge vise verden hva som faktisk er mulig å få til», sier Åsland, og følger sin Enhetspartikollega fra Høyre: «Vi må ta hensyn til vår største utfordring – klimaet.»
«Klimaet» – dette absurde uttrykket, gjentatt ad nauseam av tankeløse Enhetspartipolitikere – er selvsagt ikke Norges største utfordring. En gang hadde vi noe som het naturvern; det var – og er – en sak verdt å kjempe for. Beklageligvis er naturvernet kapret av kyniske globale finansoligarker og deres påheng – klimafanatikerne – som sammen har tvangsforet folk flest med budskapet om den kvasireligiøse «klimartismen». Nå krever religionen sitt symbolritual: karbonfangst – på din bekostning.
Det bør ikke overraske noen at det er den norske skatteyteren som betaler for herlighetene – filtrering, rør, transport og pumping – via statlige subsidier. I første omgang har staten bevilget rundt 22 milliarder kroner av de om lag 30 milliardene anlegget i Øygarden har kostet så langt, og mer er på vei. Pengene går til de tre gigantselskapene bak Northern Lights: Equinor, britiske Shell og franske TotalEnergies. Utleggene kan best beskrives som en overføring av midler fra arbeider- og middelklassen til globale finansinteresser.
La oss se sannheten i øynene: Den klimagale norske statens moderne Langskip, sammen med andre gigantiske klimarelaterte prestisjeprosjekter, burde fremstå som minst like redselsvekkende for dagens nordmenn som de opprinnelige langskipene var for angelsakserne, frankerne og maurerne – den gang nordboerne la ut på plyndringstokter.
Money for Nothing
I juli i år ble ferdigstillingen av Langskip behørig feiret i Operahuset i Oslo, med alle de vanlige mistenkte til stede – deriblant WEF-trente H.K.H. kronprins Haakon og Equinor-sjef Anders Opedal. Musikkvalget for kvelden er ikke offentliggjort, men vårt beskjedne forslag ville i det minste ha inkludert «Money, Money, Money» til ære for oljegigantene Equinor, Shell og TotalEnergies; «Send in the Clowns» for å hedre Enhetspartiet; «Sympathy for the Devil» til lobbyistene; og til slutt «Money for Nothing» som en hyllest til skattebetalerne.
Den siste låten reflekterer en bitter virkelighet: Selv de som er involvert på høyeste nivå, virker ikke å tro på lønnsomheten i Northern Lights.
E24: Hva om lønnsomhet aldri oppnås?
Anders Opedal: «Nei, da blir det ikke en ny industri. Det må være industrielt fornuftig over tid.»
E24: Må man bare stole på at det skjer?
Opedal: «Vi må jobbe aktivt med å forbedre oss. Det er en forventning om at vi klarer å få ned kostnadene over tid. Men det finnes ingen hokus-pokus-løsning.»
Energiminister Terje Åsland svarte i samme vage tone:
Markedet utvikler seg fortsatt. Vi jobber nært med en rekke selskaper nå for å se om vi kan få forretningsmodellen til å fungere. Det beste vi kan gjøre, er å vise at dette fungerer og er stabilt.
Den tyske eieren av sementfabrikken i Brevik – utstyrt med et filtreringssystem som fanger CO₂ fra røykgass og binder den til ammoniakk – innrømmer også at prosjektet hviler på norske skattepenger:
For oss ville dette prosjektet vært umulig uten støtte fra den norske regjeringen. Risikoen ville simpelthen vært for høy.
Den kanskje mest nøkterne oppsummeringen kom fra energiministeren i et av verdens rikeste land – Sveits (rikt på menneskelig oppfinnsomhet, ikke naturressurser) – til stede i Operahuset: Karbonfangst er «for dyrt» for dem, og blir «det siste de gjør» for å nå sine klimamål.
Grønn fascisme
Det norske folk vil vite: Er dette, i det minste, prosjektet som får havene til å trekke seg tilbake?
Til hvilket man bare kan svare: Det ser ut til å ha gått i glemme hos politikerne at atmosfæren faktisk er felles, og kineserne på sin side ser ikke ut til å ha mottatt memoet fra Støre-Solber-Aasland og Rotevaten om at kloden skal plastres med gullkantede klimatiltak. Tvert imot oppfører de seg som om billig, stabil energi er et spørsmål om liv og død.
I 2024 startet byggingen av 94,5 GW ny kullkraftkapasitet – det høyeste nivået på ett år siden 2015. I tillegg ble 3,3 GW i tidligere suspenderte prosjekter gjenopptatt. I første halvår 2025 ble 21 GW kullfyrt kapasitet satt i drift, og anslagene tilsier om lag 80 GW for hele 2025. Dette er massivt opp fra «bare» 47,4 GW i 2023.
Grunnen er ingen hemmelighet: Kina er i et KI-kappløp med USA. KI sluker energi, og tilgang på billig strøm blir en avgjørende faktor for hvem som vinner. Vindkraft, for dem som mener frisk bris er en passende energikilde for moderne industrisamfunn, er ikke aktuelt: Xi trenger strøm til å drive KI-systemer som ansiktsgjenkjenner 1,2 milliarder sosialist-utopia-slaver – for å avgjøre om de skal få kjøpe togbillett eller ta ut penger i banken – og da kan man ikke sitte og vente på lett bris.
Hvor stor andel av nye utslipp i Midtens rike vil Langskip kunne støvsuge ut av atmosfæren?
(under: M er Millioner, t er tonn)
Anta at Kina i 2025 faktisk legger til de anslåtte 80 GW kullkraft, og at verkene kjøres på 70 % kapasitetsfaktor. Et kullverk slipper da ut om lag 6 Mt CO₂ per GW per år (0,7 GW × 8 760 t × ~1 t CO₂/MWh ≈ 6,1 Mt).
80 GW × 6 Mt = 480 Mt CO₂/år. (Dette tallet er rundt 4–5 % av Kinas totale årlige utslipp.)
Northern Lights fase 1 skal fange 1,5 Mt/år → 0,31 % av disse nye utslippene.
En eventuell Northern Lights fase 2 på 5 Mt/år fangst → ca. 1,0–1,1 %.
Bottom line: Feiringen i Operaen handlet om å fange inn det som tilsvarer 0,3 % av CO₂-utslippene fra kullkraften Kina ferdigstilte i 2025.
En liten strøtanke: Bygger vi enda et Northern Lights med 5 Mt/år kapasitet, kan vi så vidt begynne å knipe av utslippene fra kullkraften som kom på nett i Kina i 2023 også!
47,4 GW × 6 Mt = 284,4 Mt CO₂/år.
5 Mt lagret tilsvarer ca. 1,7 % av denne «2023-årgangen».
Hvis nordmenn velger den veien, er det lett å se hvor dette bærer: Hele Oljefondet i hendene på City of London og Wall Street – med mildt sagt beskjedne resultater å vise for utleggene.
Likevel er enkelte dyrkere av klimatisme-religionen i ekstase:
This is the week of our lives og Dette er en gamechanger,
sa Bellonas Fredrik Hauge.
Som beregningene over viser, er de eneste som hadde «verdens beste uke», finansoligarkene med eierandeler i Equinor, Shell og TotalEnergies. Likesom i tilfellet med de opprinnelige langskipene er statens og Enhetspartiets Langskip et gigantisk plyndringstokt – denne gangen mot egen befolkning. La oss gi det navnet det fortjener: grønn fascisme.
Dette er den første av to artikler om Langskip og grønn fascisme.