COP27 klima konferansen i Sharm el-Sheikh endte Søndag november 20,2022 med en hyldest til kallenavnet enkelte kynikere har gitt til forestillingen i Egypt: Sharm el-Shakedown.
De fremmøtte globale politiske og administrative elitene signerte nemlig en avtale om å etablere et fond for å kompensere fattige land for "tap og ødeleggelser" (loss & damage) forårsaket av "klimakatastrofer" som oversvømmelser, kraftige stormer og vedvarende tørke.
Deltagerne i Egypt var varsomme med aldri å bruke ordet 'erstatning' om fondet, men det er selvfølgelig en form for klima-erstatning det dreier seg om. Over horisonten aner vi allerede konturene av en verdensorden hvor hver meteorologiske katastrofe vil bli grepet begjærlig med begge hender av den tredje verdens representanter som nok en sjanse til utpresning av vesten. Et Shakedown.
Fondets midler skal komme på topp av finansiell støtte vesten allerede gir til utviklingsland for å bidre til "grønn omstilling" og "tilpasning til klimaendringer". Summen til disse formålene overført i 2020 var massive $83 milliarder.
Avtalen om etableringen av fondet kom noe uventet help på tampen av konferansen etter at EU klima-utsending Frans Timmerman truet å trekke hele EU delegationen ,med mindre et sterkere utkast til avtale ble lagt frem av det egyptiske formanskapet.
Superstaten EU er kanskje ikke lenger noen økonomisk gigant, men når det gjelder godhetssignalisering er blokken ikke til å slå.
Bak kulissene var det Tysklands klima utsending Jennifer Morgan og Chiles klima minister Maisa Rojas, medlem av president Borics ytre-venstre regjering, som manøvrerte fondet inn i avtalen.
Jennifer Morgan er en livslang radikal miljøaktivist som fikk den nyopprettete posten av nære fortrolige Annalena Baerbock Die Grünes partileder da Baerbrock ble utnevtt som utenriksminister i 2021. Morgan var tidligere sjef for Greenpeace International, og vakte oppsikt da hun fikk posten ved å uttale at hun “i hjerte alltid ville forbli en aktivist.”
Det sies at Jennifer Morgan har et kontaktnett innenfor NGOs, politikk og den administrative stat uten sidestykke. Ansettelsen av amerikaneren og aktivisten Morgan i tysk topp administrasjon ble sett på som høyst usedvanlig da det skjedde, men nå, dager etter Sharm el-Sheikh er det opplagt hvorfor Baerbrock trengte nettop Morgan ved sin side. Hun og Baerbock har oppnådd et kupp miljøbevegelsen aldri kunne ha drømt om dersom Morgan hadde fortsatt i det Greenpeace aktivist-sporet hun var i.
Her er hun på Twitter etter seieren. La oss notere oss at hun sier the er på tide å "bevege seg fremover med den globale omformingen."
I oppløpet til COP27 har forøvrig Greenspeace, sammen med Stop Oil, vært svært aktive med sine miljøaksjoner. Liz Truss ble avbrudt mens hun talte, og en sit-inn ble organisert i det britiske parlamentet. Det er vel ikke tilfeldig.
For miljøaktivister som Morgan og Bill McKibbon, bevegelsens kanskje mest produktive miljø-skribent, dreier fondet seg om klima-rettferd. Skriver Bill McKibbon i artikkelen "Hvordan vi kan betale for klima-rettferd når forurenserne har alle pengene" i The New Yorker.
Klima konferansen i Egypt støtet på et av verdens største strukturelle problemer: mesteparten av pengene er i det Globale Nord, mens nøden er i sør. Nesten tre hundre år med fossilt brennstoff har produsert mye av den nordlige rikdom, men nå øker klima gassene i sør og forårsaker nøden.
McKibbon har rett i at brorparten av rikdommen i verden er i nord, men det er ikke meningsfullt å si at den er "produsert av fossilt brennstoff". Det er som å svare "olje" på spørsmålet om hvordan kom du deg fra Oslo til Drammen.
Riktigere er det å si at rikdommen i nord er et resultat av vestens industrielle revolusjon, koblet opp mot en fri markedsøkonomi, og et solid lovverk som beskytter bla. privat eiendom. Den industrielle revolusjon, som startet i Storbritannia for vel tre hundre år siden, har brakt velstand og umåtelig bedre liv, ikke bare i Storbritannia og Europa, men også i asiatiske land som Japan og Sør Korea som flittig har lært av den vestlige modellen.
Mens menneskers liv i tidligere tider var "grimme, brutale og korte" som Hobbes fargerikt utrykkte det, kan befolkningene i de land som har adoptert den vestlige industrimodellen nå leve liv i verdighet. Den industrielle revolusjonen er vestens største gave og bidrag til verden, det stikk motsatte av hva McKibben prøver å insinuere. For ham, og mange av de grønne forøvrig, var den en forbannelse og synd. Nå imidlertid er vi på vei mot at befolkningen i nord, gjort fattigere nettopp gjennom den type feilslått energi-politikk som McKibben står for, skal betale erstatning for gaven.
Til McKibbens påstand om at nøden i sør er forårsaket av klimagasser bør vi ikke være så generøse at vi kaller det en misforståelse. Dette er en rak løgn, men selvfølgelig en nyttig usannhet.
Det globale sør har ikke, i motsetning til Japan og Sør-Korea, innført den vestlige økonomiske modellen, og er av den grunn mye fattigere enn de kunne ha vært. Hvis det er lyspunkter i Afrika i dag er det blant land som har valgt å satse på markedsøkonomi, som i Rwanda for eksempel.
Faktum er at klima katastrofer har minsket i anntall siden år 2000, og at de økonomiske skadene også er på vei nedover.
Anntall mennesker som omkommer etter naturkatastrofer viser også en nedadgående trend.
Ødeleggelsesfondets sponsorer Pakistan og Kina ivrer for en administrativ struktur hvor hver nasjon har en likeverdig stemme - i motsetning til for eksempel Verdensbanken, hvor bidragsyterne har stemme-overvekt.
Fondet vil med andre ord være kontrollert av det globale sør, og blokken av 134 land som bakker Kina og Pakistan. Sier Sherry Rehman, Pakistans klima-utsending: "Vi må gå rundt med en tiggeskål for noe som er vår rett. Rettferd betyr at de landa som forårsaket global oppvarming, må betale." Det hersket etter avtalen var brakt i havn generell jubelstemning overalt blandt representantene fra sør.
Når fondet blir formalisert neste år ved COP28 i Dubai, blir nok tiggeskåla ikke mer nødvendig for Pakistan. Som hun sier i klippet under, er dette ikke annet enn "en utbetaling på (byggingen av) vår felles fremtid."
Siden Kina er en sponsor av avtalen, er det ingen som tror at landet vil bidra med midler til fondet. På tross av at Kina står for 30% av alle CO2 utslipp på verdensbasis, mot 27% for EU og USA tilsammen, kan de sågar komme til å bli mottagere av midler.
Seierherrene i Sharm el-Sheikh var aktivistene i de nesten 3000 NGOs som deltok, og klima-industri-komplekset av administratorer, politikere og progressive firma for hvem klima-rettferd ser ut til å fungere som en substitutt-religion. Taperne er oss, befolkningen i vest som skal betale. Hvis fondet etter planen blir operativt neste år, har våre egne representanter, som i en fryktinngytende science-fiction film om en gal fysikk professor med et overmål av tekniske ferdigheter men uten forstand, laget et svart hull av rikdomsoverføring
Det hele blir en glidebane mot svimlende erstatningskrav. Det dreier seg allikevel ikke bare om de finansielle byrdene.
Lytt til Morgan når hun sier det dreier seg om "global transformasjon", til Sherry Rehman når hun sier det er en "utbetaling på vår felles fremtid", til Bill McKibben når han skriver at det dreier seg om å "rebalansere verdens rikdom." Til Klaus Schwab fra World Economic Forum når han sier at vi må satse alt for å få til en "global resett."
Finansielle overføringer fra rike regioner til fattige er en normal del av nasjon bygning. Norge gjør det gjennom distriktspolitikken. Overføringer binder regionene sammen, gjennom gjensidig forpliktelse og loyalitet. Det virker of er bare rett innenfor rammen av nasjonale grenser.
Her er det imidlertid ikke en nasjon som blir bygget, men et imperium. Et slags "OneWorld-imperium" styrt av globale organisasjoner som UN, WHO, COP, og hvor nasjonalstaten i beste fall er en ettertanke. Og det er ikke den vestlige modellen med markedsøkonomi, lovfestede regler og konkurransedrevne fremskritt som blir etterstrebet, men noe som best kan beskrives som global-kommunisme. Reglene for imperiet vil bli nedsatt av uvalgte representanter i byer fjærnt borte, og under overvåkning av de tilsynelatende alltid tilstedeværende globale elitene.
Klima-Greta, den svenske skolejenta som har vært klima aktivistenes ledestjerne siden hun var 14, slapp katta ut av sekken rett før COP27, da hun holdt en pressekonferanse i London i forbindelse med publikasjonen av sin nye bok.
"Vi ønsker oss ikke tilbake til det normale. Det vi kalte normalt er et ekstremt system, bygget på utbytting av mennesker og planet. Det Globale Nord har bygget opp sin velstand med kolonialisme, imperialisme, undertrykking og folkemord", sa hun da.
Karl Marx selv kunne ikke ha formulert det noe bedre.
Det vedtatte ødeleggelse fondet er et konkret steg mot global-kommunisme, og selvfølgelig mot en global verdensorden. Bidragsyterne til fondet blir oss, vestens borgere. The Shakedown er fullendt. Klima-plattenslagerne gnir seg i hendene.
Vi kommer til å måtte punge ut for meterologiske hendelser i Pakistan og Maldivene, mens inflasjonen hjemme, delvis forårsaket av galopperende energipriser, tærer bort realverdiene av våre sparte penger og lønninger. Når vi sitter der i en kald bolig vi ikke lenger har råd til å varme opp, kan vi allikevel sole oss i vissheten om at vi står for klima-rettferd, og derfor er nesten uten synd. Vi vil imidlertid ha kjøpt de dyreste avlatsbrevene som noen gang er utstedt.