At oppstanden som rystet Paris 17. oktober hadde sitt utspring en måned tidligere, 17. september, i Créteil – en forstad med vel hundre tusen innbyggere sør for hovedstaden – kan neppe undre noen.
Créteil er hjemsted for Les Choux de Créteil – bokstavelig talt «Créteils kålhoder» – en berømt avantgardistisk drabantbybebyggelse der fasadene er dekorert med gigantiske, kålbladlignende balkonger støpt i betong. Dette blokkhavet regnes som et av Frankrikes mest markante eksempler på brutalistisk boligarkitektur.
Byggeprosjektet ble satt i gang i 1966 som ledd i statens forsøk på å skaffe boliger til den eksplosivt voksende befolkningen i Paris’ forsteder gjennom massiv boligbygging med høy befolkningstetthet. Les Choux de Créteil kan derfor også leses som et monument over den sosialteknokratiske mentaliteten som preget store deler av det 20. århundrets arkitekter og boligplanleggere: mennesket som en størrelse som kunne organiseres, stables og administreres – bare betongen ble støpt høyt nok.
Franskmennene flyttet ut så raskt de kunne. I dag er Créteil og kålblokkene i stor grad hjem for familier med røtter i Tunisia, Algerie, Marokko og Afrika sør for Sahara – mennesker revet løs fra sine opprinnelige kulturelle miljøer og plassert i denne kålåkeren av sement av en byråkratisk-globalistisk klasse som altfor ofte betrakter befolkninger som størrelser som kan flyttes, fordeles og administreres etter behov.
Og i dette triste, grå blokkmiljøet, blant en stor ungdomsbefolkning som ser få utsikter foran seg, skal det ikke mye til før en gnist finner tørt gress.
Fra Islamistan i Créteil spredte protestene seg raskt til selv de mest elitepregede lycéene i Paris.
De unge, ideologisk veloppdragne fra Wokeistans elegante arrondissementer kunne fortelle intervjuerne at overopphetede klasserom om sommeren var det endelige beviset på at les anciens – de eldre generasjonene – hadde ødelagt kloden med fossilt brensel, og at klimaapokalypsen nå var uunngåelig. Ondet måtte naturligvis tas ved roten. Dermed kunne kapitalismen like gjerne kasseres i samme slengen.
For en grundig jobb 68-generasjonen har gjort med indoktrineringen av unge, lett påvirkelige sinn!
Ikke dermed sagt at elevene var helt uten legitime klagemål. Måten franske lycée-elever behandles på i opptaksprosessen til universitetene – det beryktede Parcoursup – kunne vært klekket ut i de villeste fantasiene til en sosialistisk-byråkratisk skrivebordsrytter.
Etter tolv års slit på skolebenken får elevene presentert et skjema der de skal føre opp ti studieønsker. Deretter overlates skjebnen til en ugjennomsiktig dataalgoritme, som avgjør hvor i Heksagonet den håpefulle studenten får tilbud om studieplass, og ved hvilken institusjon. Tolv års skolegang munner altså ut i et algoritmisk lotteri der fremtiden avgjøres bak en digital skranke.
Og hvem andre enn Jupiter selv sto bak innføringen av dette systemet i 2018, kort tid etter at han for første gang hadde fått nøklene til Élysée-palasset?
Mellom Parcoursup, kokende klasserom og et stadig voksende sortiment av klagemål hadde protestene innen 5. oktober grepet om seg til hele 500 lycéer.
Samme dag mistet en elev hånden etter kontakt med en politigranat under en av de første voldelige demonstrasjonene.
Det bidro neppe til å kjøle ned gemyttene.
Mellom 5. og 17. oktober hadde også universitetsstudentene sluttet seg til lycée-elevene, flankert av godt voksne medlemmer av den regnbuehårede revolusjonsbrigaden, med et stadig voksende repertoar av klagemål – fra levekostnader og økonomisk ulikhet til kapitalismens allmenne elendighet.
Snakk om klagepunkter med akselerasjonsevne! På nøyaktig én måned gikk Frankrike fra skolestreik ved ett enslig lycée i betongkålåkeren i Créteil, 17. september, til mellom 500 000 og 800 000 demonstranter i gatene over hele Heksagonet, 17. oktober.
Kall det hva du vil. Men et spontant oppstått folkeopprør? Neppe.
Weekendavisens korrespondent er imidlertid av en annen oppfatning. Han mener å ha fått øye på noe genuint «folkelig» i protestene:
Og så synes Frankrig endda at være selve epicentret for et større og mere grundlæggende europæisk folkeligt skælv.
Hvis man skuer hen over tågerne af røg og tåregas, tegner der sig et billede af en folkelig opstand, der har bredt sig til flere store europæiske byer.
Artikkelen er ledsaget av et gruoppvekkende fotografi av Marianne-statuen på Place de la République, halvt innhyllet i en tykk, grå røyksky fra brennende biler og politiets tåregass.
Et nærmest apokalyptisk tablå, med den franske republikkens frihetssymbol som taus tilskuer til kaoset.
Og bak dette sløret av røyk og tåregass skimter korrespondenten altså konturene av et «folkelig» opprør.
Hvis korrespondenten oppfatter Marianne-statuen i denne sørgelige forfatningen som et uttrykk for folkelighet, ferdes han kanskje i vel snevre kretser.
Hadde han beveget seg litt nærmere statuen og tatt seg bryet med å lese inskripsjonene, kunne han ha tydet de primitive skribleriene – og kanskje funnet grunn til å revurdere sine konklusjoner.
Graffitien gir nemlig en ganske avslørende pekepinn om hvem som egentlig er på ferde.
«Anti-Capital» burde tale for seg selv. Femti års sosialistisk tåkeprat, sirlig innpodet av lærere fra den lange marsjen gjennom institusjonene, er her kokt ned til to ord og en sprayboks i hånden på en ung mann.
«1312» er tallkoden for ACAB (All Cops Are Bastards) – det internasjonalt utbredte antipoliti-slagordet, som er særlig populært i Islamistan, men som også har sine begeistrede tilhengere blant deres ideologiske kamerater på den ytterste venstresiden i den rød-grønne alliansen.
«Honte aux puissants» er det mest litterære innslaget på marmoren og gir fornyet håp om at en ny Hugo eller Balzac en dag vil reise seg i det landet som er stoltere av språket sitt enn noe annet.
Her står vi nemlig overfor et ungt menneske som har prestert å sette hele tre fullstendige ord sammen til en meningsfull setning: «Skam over makthaverne.»
Et lite tips til gjerningsmannen: Det ville for øvrig være en glimrende tittel på en revolusjonær roman. Kanskje er en ny litterær storhet allerede under oppseiling.
«Fuck RN!» og «LFI 2027!» er to komplementære politiske budskap. RN (Rassemblement National) er Marine Le Pens parti, mens LFI (La France Insoumise) er partiet bak Wokeistans og Islamistans selvutnevnte emir, Jean-Luc Mélenchon – en broket samling av revolusjonære sosialister og trotskistisk inspirerte aktivister.
Den rød-grønne tråden gjennom opptøyene er neppe blitt trukket tydeligere frem i lyset enn av Asra Nomani, som i en omfattende gravejournalistisk undersøkelse for Fox News har forsøkt å identifisere kreftene bak mobiliseringen.
Det hun dokumenterer, er at hele 54 organisasjoner inngikk i nettverket bak opptøyene 17. oktober. Bare 16 var studentorganisasjoner. De øvrige 38 besto av kommunistiske og revolusjonære venstregrupper, fagforeninger, politiske partier – naturligvis med LFI blant dem – og internasjonale aktivistnettverk.
Selv blant studentorganisasjonene spilte kommunistiske ungdomsforbund og muslimske studentgrupper en fremtredende rolle.
Helt fra første stund var organisasjoner på den ytterste sosialistiske og kommunistiske venstresiden med på å organisere og fyre opp under det franske studentopprøret. Misnøyen med forholdene ved utdanningsinstitusjonene ble brukt som brekkstang for en langt bredere politisk kamp mot kapitalismen, regjeringens nedskjæringer, politimakten og militærutgiftene.
Spissformulert er Nomanis poeng dette: Lycée-elevene var frontfigurer i et politisk teater der de revolusjonære kreftene opererte bak kulissene. Og dermed er vi inne på et langt mer fruktbart spor .
Bakmennene i nettverket av aktører gir Nomani navnet Chaos Inc.
Og gjett hvem som dukker opp når vi begynner å løfte på lokket til Chaos Inc.? Jo, flere gamle kjenninger – navn som straks vil få bjellene til å ringe hos dem som har fulgt No Kings-protestene mot Donald Trump i USA på nært hold.
Roy Singham, for eksempel.
Singham er en amerikansk milliardær med røtter på farssiden i Sri Lanka. Som ung mann hadde han medlemskort i League of Revolutionary Black Workers, en organisasjon med røtter i svart nasjonalisme og maoisme. Etter å ha forsøkt seg som revolusjonær agitator ved en Chrysler-fabrikk i Detroit, skiftet han beite og grunnla sitt eget IT-konsulentselskap i 1993.
Det viste seg å være en lukrativ karriereomlegging. I 2017 — vi noterer at datoen sammenfaller med at Trumps valgseier over Hillary Clinton — hadde selskapet vokst til 4 000 ansatte og ble solgt . Singham pakket deretter kofferten og flyttet til Shanghai, hvor han kastet seg over en ny virksomhet: internasjonal promotering av det kinesiske kommunistpartiet, samtidig som han ble en av spydspissene i motstandsbevegelsen mot — Donald Trump. Dette arbeidet driver han for øvrig i tett kompaniskap med sin kone, som etter sigende befinner seg enda lenger ute på den revolusjonære venstrefløyen enn ektemannen.
Milliardformuen sikret Singham seg da han solgte IT-konsulentselskapet til Apax Partners, et renomert private equity-selskap fra City of London, for nesten 800 millioner dollar.
Fra maoistisk fabrikkagitator i Detroit til milliardærrevolusjonær med base i Shanghai – finansiert av en solid utbetaling fra Londons finanselite.
Noen revolusjonære har virkelig hellet med seg.
For øvrig er enda en krusedull på Marianne-statuen på Place de la République verdt å merke seg: 161.
Det er tallkoden for AFA – Antifascist Action – der bokstavene A-F-A tilsvarer henholdsvis 1-6-1 i alfabetet. Aktivister fra dette miljøet opptrer ofte maskert og svartkledd, i formasjoner kjent som Black Bloc. Under opptøyene 17. oktober sto disse svartkledde gruppene for mye av ødeleggelsene, med økonomiske skader anslått til én milliard euro ved siste opptelling.
Den franske kriminologen og essayisten Xavier Raufer har særlig festet seg ved det omfattende innslaget av Black Bloc-aktivister under opptøyene 17. oktober.
Etterretningstjenesten ved politiprefekturet i Paris er en av verdens mest sofistikerte. Den har eksistert i 154 år og råder over alle tenkelige ressurser, DRPP – etterretningsdirektoratet under politiprefekturet i Paris – har alene omkring tusen ansatte.
Forestillingen om at denne tjenesten ikke skulle ha varslet regjeringen flere uker i forveien om tilstedeværelsen av Black Bloc-aktivister – slik den konsekvent og systematisk har gjort i over hundre år – er mildt sagt vanskelig å tro på.
Det dreier seg naturligvis om militante aktivister fra den ytterste venstresiden, de såkalte ultravenstreorienterte ekstremistmiljøene – organiserte og konfrontasjonssøkende grupper som utgjør Black Bloc.
Det er en grunnleggende forskjell mellom vanlige lycée-elever som demonstrerer mot konkrete problemer i skolehverdagen, og hardbarkede politiske aktivister som forvandler demonstrasjoner til voldelige sammenstøt…
Raufer går videre og stiller et enda mer ubehagelig spørsmål: Hvorfor ble ikke disse Black Bloc-aktivistene, hvorav mange ifølge ham hadde reist inn fra land som Italia, Storbritannia og Nederland for å slutte seg til festen, plukket opp av politiet før 17. oktober? Det franske politiet og etterretningsapparatet har både kapasiteten, erfaringen og informantnettverkene som skal til.
Og informanter skulle det, ifølge Raufer, ikke akkurat være vanskelig å skaffe:
Black Bloc-miljøene er så stappfulle av narkomane, perverse galninger, småtyver og lovløse elementer at etterretningstjenesten knapt behøver å bøye seg ned for å plukke opp informanter.
Raufers egen forklaring er at de han kaller «de nyliberale makthaverne» – med Ursula von der Leyen og Emmanuel Macron i spissen – nå kan ha interesse av å spre frykt i befolkningen. I hans tolkning er det ikke nødvendigvis kaoset som er problemet for makthaverne. Det kan også være et politisk nyttig virkemiddel.
Som han selv formulerer det:
For en skremt befolkning er – i hvert fall til å begynne med – en lydig befolkning.
Macrons dilemma er med andre ord at han og hans meningsfeller står ansikt til ansikt med en befolkning der hele 80 prosent er fiendtlig innstilt til dem – samtidig som de har et valg å vinne.
Den tidligere franske konstitusjonsdommeren Noëlle Lenoir antyder noe av det samme i et intervju med den amerikanske journalisten Michael Shellenberger:
Det politiske sentrum – sentrum-høyre og sentrum-venstre, som vekselvis har styrt Frankrike siden de Gaulle – sier i realiteten: «Se hva som venter dersom Le Pen blir valgt. Det blir katastrofalt. Frankrike kan ikke risikere en revolusjon. Dette er advarselen: Stemmer dere på Le Pen, risikerer dere borgerkrig.»
Budskapet til middelklassen formidles dermed gjennom praktisk demonstrasjon: Stemmer dere på Marine Le Pen neste år, risikerer dere at Frankrike synker ned i et enda dypere kaos.
Etter 75 år med feilslått sosialteknokratisk innenriks-, industri-, innvandrings- og økonomisk politikk – og på toppen av det hele en krig på Europas dørstokk som ikke lar seg vinne – kan Chaos Inc. vise seg å bli Macrons siste utvei: leverandør av frykt.
For det handler om å bevare makten. For enhver pris.
At Macron og hans allierte er villige til å strekke seg langt for å holde RN borte fra makten, demonstrerte de allerede under parlamentsvalget i 2024. Gjennom et taktisk samspill med Mélenchons LFI og resten av venstrealliansen ble kandidater trukket strategisk for å eliminere trekantoppgjør og samle stemmene mot RN. Resultatet var at RN, til tross for å ha fått flest stemmer som enkeltparti, ble blokkert fra å oppnå flertall i nasjonalforsamlingen.
Én mulighet har de imidlertid aldri så mye som vurdert – for i maktens innerste krets er den ganske enkelt utenkelig: Å oppgi den katastrofale kursen de selv har staket ut.
Fra fiasko til fiasko har de styrt videre, helt til de nå har gått på nesen i sitt eget politiske uføre.
Anekdoten om at Nero klatret opp i et tårn og spilte fiolin av hjertens lyst mens Roma brant, er av tvilsom historisk ekthet. Men uttrykket «fiddling while Rome burns» har likevel festet seg som standardformelen for maktpersoner som beskjeftiger seg med bagateller eller meningsløse gjøremål mens en alvorlig krise raser rundt dem.
Frankrikes president hadde riktignok ingen fiolin for hånden den 17. oktober. Men når strykeinstrumenter ikke lar seg oppdrive, finnes det jo alternativer. Emmanuel Macron tok med seg kona Brigitte på konsert.
Der kunne presidentparet observeres i en privat losje, høyt hevet over hoi polloi, mens de svingte seg til tonene fra Céline Dion.
Den kanadiske sangdivaen, som har gjort et følelsesladet comeback etter vedvarende helseproblemer siden 2022, innleder uten unntak konsertene med hitlåten «On ne change pas» — «Man forandrer seg ikke».
Det er et sentiment Macron Antoinette utvilsomt kan skrive under på.
