Hele folket i krigsberedskap
Statsministerens egentlige tale første nyttårsdag.
Kammerater:
Jeg står her i inngangspartiet til Høyborgen, symbolet på statsapparatet i Norge. Før lukta det makt og billig parfyme; nå lukter det makt og penger. Dine penger: 9 650 kroner per nordmann, for å være nøyaktig. Men jeg vet godt at du ikke har et pip å innvende. Over i taket til venstre vaier nemlig to herlige røde faner. «Vårt Demokrati» og «Vårt Fellesskap» står det på dem. Du kan kanskje ikke se dem, for Statsbygg forlanger å få overført nesten 10 millioner for å skru inn resten av lyspærene i lobbyen – men du kan ta mitt ord for det. Hvor var jeg …?
Å ja: Høyborgen som symbol på statsmakta. Om noen uker kommer våre fantastiske tjenestemenn og tjenestekvinner marsjerende tilbake til kontorene sine her. De er mange. Ingen andre land har så mange byråkrater i forhold til befolkningen som oss. Det er den direkte årsaken til at vi er så trygge, og har ærlig talt ikke så lite å gjøre med hvorfor det er jeg som står her i dag. Faktum er: Vi har dobbelt så mange statsansatte som gjennomsnittet i OECD. Du kan selv regne ut hvor mye tryggere det gjør oss.
På bronsetavla over hovedinngangen på Høyborgen står det også, passende nok, skrevet: «Med trygghet skal landet bygges». For sytten millioner spenn var den et kupp.
Men, kammerater: Nå er tryggheten truet av verdens uro.
En viss diktator har nemlig reist en tollmur mot laksen vår. Finansielt betyr det nesten like mye som marmoren her i denne lobbyen. Det er derfor kjøttet på Rimi koster mer, og hjørnesteinsbedriften i din kommune går dårligere. Hvis det ikke gir mening, ikke bry ditt lille hode. Jeg har studert filosofi i Paris, og du har ikke.
Meteorologisk institutt forteller oss også at norskekysten, som i tusenvis av år har vært et veritabelt Costa del Sol her i de nordlige breddegrader, nå er truet av ekstremvær. Klimaapokalypsen herjer som aldri før.
Og vår nabo Russland, som vi i alle år hadde et godt forhold til, fører plutselig krig mot Ukraina. Helt uprovosert. Hånda på hjertet.
I et brev spurte 5.-klassingene i Møre og Romsdal meg: Kommer det krig til Norge?
Til det svarer jeg: NATO truer ingen. Til det har vi CIA og MI-6. Gratulerer til begge med droneangrepet på krigsforbryterens residens rett før nyttår, forresten. Dette er ganske rett fram: Så snart vi er inne i Ukraina, er det det siste territoriale kravet vi vil reise i Europa.
Inntil videre er likevel trusselen om sabotasje reell. Russland sprengte sin egen gassledning; bare forestill deg hva de tenker å gjøre med vår infrastruktur.
Trygghet krever derfor at hver og en av oss må være på vakt. I tillegg til de 9 650 kronene hver og en av dere har bidratt med for å reise dette bygget, vil vi sende 40 000 kroner fra hver enkelt av dere over til vår tids Churchill, som hver dag kjemper for Vårt Demokrati der borte i steppelandet. Og ikke for første gang. Som president Zelenskyj til alt hell minnet oss om på sitt første besøk her: Det var en tropp av ukrainere som frigjorde Nord-Norge i slutten av andre verdenskrig.
De siste ukene har problemene tårnet seg for ham. Han har blant annet mistet flere nære medarbeidere, som har sett seg nødt til å flykte til Israel i hui og hast. 40 tusen spenn per person er det minste vi kan gjøre. Og hvis noen tviler på visdommen i denne investeringen i fred, så se gjerne om igjen videoene de CIA-støttede Kiev-mediene sender til NRK.
Trygghet krever imidlertid mer enn penger til Kiev. Trygghet bæres av folk. Det bæres av politifolkene som møter alt fra kriminelle nettverk til vold og trusler i nabolandet. Unnskyld … nabolaget. Du har kanskje sett overskriftene etter nyttårsaften: «Knivstikking, knuste tenner og vold mot politiet», og spurt deg selv: «Er jeg trygg?». Men det er ikke din trygghet jeg er opptatt av. Det jeg tilbyr, er først og fremst retorikk.
I stedet sender jeg en liten hilsen til alle lærerne i skolene som lærer barna å tenke kritisk. Det er viktigere enn noensinne – nå som en diktator går amok med toll- og fredsplaner, klimaapokalypsen herjer vilt, og vi har blitt stoppa fra å omringe Russland.
Som Netflix-serien Adolescense viste oss i fjor, krever tryggheten også at alle holder oppsikt med unge hvite menn; ellers vil de dra fram kniven. Siden knivkriminalitet i England faktisk er et problem i det svarte miljøet, er denne serien en av mine favoritter, for den treffer min politiske filosofi perfekt: Fakta er bare råstoff som kan formes etter narrativet.
Og narrativet går som følger: Nå må alle være på vakt. Så mye av det de unge tenker og snakker om, formes av skjermen. «Høyborgen står i fare for å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» Gro sa det – eller kanskje var det Lenin. Det blir opp til fellesskapet: foreldre, besteforeldre, kolleger, lærere, nesevise naboer, hvem enn, å gripe inn. Husk: «Hvis ikke alle er trygge, er ingen trygge.» Camilla Stoltenberg sa det – eller kanskje var det Castro.
Det er i de små, nære, og fremfor alt påtrengende handlingene vi skaper den store tryggheten. «Hvis ikke alle passer på alle, går fellesskapet til grunn.» Einar Gerhardsen sa det – eller kanskje var det Mao.
Kort sagt: Det er fellesskapet som er fundamentet for et sterkt forsvar av Norge i årene som kommer. Kammerater: Se NRK, følg narrativet, vær på vakt mot antistatlige holdninger.
Som Jens Stoltenbergs etterfølger i NATO sier: Nå må alle være parat til å gjøre de samme ofrene som våre oldeforeldre og bestefedre gjorde. For de mange av dere som på skolen ikke kom helt fram til det 20. århundres historie på grunn av det forfalne skolesystemet: Det er første og andre verdenskrig han viser til.
Jeg setter strek her, siden jeg tror de fleste har forstått poenget. Kort og godt: Tiden er kommet for «Hele folket i krigsberedskap». Om ti år, blant dem som fortsatt lever her i landet, vil noen kanskje si: «Støre sa det.» Det varmer bare å tenke på.
Vi avslutter med Det Norske Jentekor, som vil synge «Ja, vi elsker», hvor siste vers passende nok ender med ordene: «også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir.» Det burde gjøre alt klinkende klart, selv for de minst oppvakte av dere.
Vi bruker jentekoret, fordi i Norge er trygghet en likestillingssak. Når tiden er inne, vil både gutter og jenter bli sendt. Og tviler du på det, så skue dypt inn i mine mørke, tomme, livløse øyne.
