Hamas og ofrene.
Hamas utfører en pogrom i Israel, to stat løsningen blir avslørt for den fadesen den er, og nye, pro-palestinske allianser blir formet i vesten.
Pogrom
Daggry, oktober 7. Ut av Gaza stripen kommer en armé av myrdende terrorister. De kommer i pickup lastebiler, og speedbåter, med motorsykler og på glideskjermer, og utstyrt med bulldosere for å bryte ned sikkerhetsgjerdet Israel har bygget rundt Gaza stripen for å beskytte befolkningen i sør.
Den myrdende horden av vel tre tusen mellembrune menn med skjegg, nådeløse ansiktsuttrykk, og bekledd i T-skjorter og fatigue-bukser, vet hvor de skal, og hva misjonen er. Tallrike Israelske landsbyer og kibbutzer ligger bare et par kilometer fra grensegjerdet - det er målet. Misjonen er å drepe så mange som mulig; på en bestialsk måte, hvis anledningen byr seg. Det er essensen av terror - å knekke motstanderens psykologiske vilje til å kjempe videre.
På himmelen over the avanserende hæren, flyr tusenvis av hjemmesnekrede raketter på vei fra Gaza til Isreal, og etterlater seg fure etter fure av kondensstriper på den blå himmelen.
På veien til landsbyene slår de ut fire grensvakttårn, og dreper uforberedte Israel Defense Force (IDF) soldater i sine senger. Nøyaktig hvordan de greide å bryte igjennom kanskje den best bevokte grensen i verden, er et spørsmål alle stiller seg. Så langt foreligger ingen klare svar, bortsett fra at deler av IDF var engasjert på andre siden av landet, på Vestbredden.
I åkrene mellom landsbyene og Gaza sperren, slumper de på en utendørs musikk konsert, en rave, hvor tusenvis av unge, hippe mennesker har tilbrakt natten til lørdag dansende i sine trendy, technicolor t-skjorter, mavebluser og ponchoer. Det er verd en stopp i morgengryet - den ene zionist er like bra som den andre, og her finnes unge jenter. Vel 260 av de 2000 festivaldeltagerne drepes; jenter voldtas ved siden av likene til sine venner. De uskyldige ofrene ligger igjen i åkrene og langs veiene hvor de har forsøkt å flykte.
Barbariet fortsetter når de kommer fra til de to dusin kibbutzer og landsbyer som ligger ved enden av toktet. Redningsmannskaper beskriver en scene fra et bondehus hvor terroristene satte seg ned og spiste frokosten familien hadde forberedt, mens de torturerte familiemedlemmene som underholdning. Vi må ta over oss at Hamas jihadistene sannsynligvis fjernet øyne og fingre på barna, mens de tvang foreldrene til å være vitner til grusomhetene. Måltidet ble avsluttet med en kule i hodet.
Da IDF endelig kom seg ned sør fra Vest-Jordan, og de myrdende hordene trakk seg tilbake sent på formiddagen, var fjorten hunds Israelere drept, og tre tusen alvorlig skadet. På motorsykler og i pickup-lastebilene har de tatt med 199 gisler, mange av dem barn. Jublende filmer de seg selv med unge jenter, halvnakne på pickup-lasteplan, eller blødende mellom bena i posete treningsbukser, etter det man bare kan formode er gjentatte voldtekter.
Over tusen jihadister ligger igjen i det hellige land, etter å ha blitt skutt av IDF, eller av de sørgelig få borgerne som hadde våpen tilgjengelig. Formodentlig jobber Allah overtid for anskaffe nok jomfruer i Muslim-himmelen; hver og en har tross alt blitt lovet 72. Vestlige medier never knapt de tusen drepte islamistene. Det er fordi fanatismen og ondskapen som stirrer en i ansiktet, når man kontemplerer tusener av unge menn med en ideologi som forteller dem de skal herje rundt i landsbyer med automatiske våpen og drepe jøder fordi de er jøder, helt inntil IDF kommer å gjør det forbi, er for skremmende å kontemplere for våre utsendte medarbeidere, som jo stort har støttet, og kommer til å fortsette å støtte, palestinerne i tykt og tynt.
Opportune ofre
Hvem er de, disse mellembrune, jublende, rovdyra i Allahs armé?
Utrolig nok er de den militære arm av faksjonen som regjerer Gaza stripen - Hamas, en underavdeling av det Muslimske Brorskapet. Da Israel trakk seg fullstendig ut av Gaza i 2005, ble det holdt valg, og Hamas fikk en overveldende seier i den for Midtøsten uvanlige demokratiske øvelsen. Flertallet blant de to millioner innbyggerne bestemte seg for at en gruppe hvis grunnlov sier, at "det finnes ingen løsning til Palestina problemet bortsett fra gjennom Jihad", vil være ideelle til å lede mini-staten. Øyeblikkelig etter seieren snudde Hamas på en femøring, og suspenderte demokratiet. Al Capones ord om at du kan utrette mer med et vennlig ord og en pistol, enn bare med et vennlig ord, passer vel til det som skjedde bak kulissene.
Og Capone er godt anbrakt i historien, for Gaza blir drevet som et slags mafioso-territorie, hvor de kriminelle aktivitetene i første rekke dreier seg om utpressing.
Capo bossene i Hamas bor i luksus-høybygg i Qatar, og bruker befolkningen som brikker i et kynisk utpresnings spill, mot de naive donor-regjeringene i vesten, som ser de to millioner i Gaza som uskyldige ofre, og Hamas som ofrenes verger.
Den misforståelsen har en lang historie, som går tilbake til 60 og 70-åra, da den palestinske Nasjonalbevegelsen var overveiende sekulær og sosialistisk. De Sosialistiske brødrene på andre siden av Middelhavet var ikke vanskelig å overbevise om rettferden av den palestinske saken. Det som gjorde det enda bedre var at Israel den gang som nå, var alliert med USA - i den tidsalderen den store Satan blant sosialistene. Et nedtråkket folkeslag i kamp for å vinne tilbake territorier, og kamp mot kapitalistiske krefter på slenget - hva mer kunne man ønske seg?
To-stat-løsningen er selve symbolet på denne misforståtte politikken. Diplomat Anniken Huitfeldt var i Midtøsten bare uker før 7. oktober, for med sammenbitte tenner å fortsette de evigvarende forhandlingene om denne kimære løsningen. I det minste skaper det arbeidsplasser blant hennes venninner i det norske humanitær-industri-komplekset.
To-stat løsningsforslaget umulig, fordi Palestinsk identitet har undergått en seismisk transformasjon de siste ti-åra. Det har å gjøre med fremveksten av den islamistiske radikalismen, ikke bare i Palestina, men i hele Midtøsten. Hamas, en utløper av det Muslimske Brorskapet, er et av de potente symptomene på denne radikaliseringen.
Spillet for Hamas dreier seg ikke om å vinne territorier for et sekulært, sosialistisk Palestina, ikke engang en egen stat står virkelig på dagsordenen. Det det dreier seg om for dem er en Sharia-basert entitet, som skal regjere over hele området, inkludert dagens Israel, og målsettingen om fjerning av jødene fra landet er flagrant og in-your-face . Det er hva flittig brukte slagord som "Free Palestine, from the river to the sea" betyr: kast jødene ut i havet.
En islamistisk entitet i Palestina er imidlertid bare begynnelsen for Hamas, og deres paymasters i Iran. Langtids visjonen er et Kalifat i Midtøsten som inkluderer alle de 23 arabiske landene, og som er sterkt nok til å ekspandere til Europa, i neste runde . Slik er logikken bak en misjonerende, monoteistisk religion, med maskerte, bevæpnede, fotsoldat-munker.
Foruten Anniken Huitfeldt, har vi den gamle sosialisten Jens Stoltenberg, som heller ikke har fattet at situasjonen har snudd seg 180 grader siden den gang han vokste opp som prins i AUF. På stolprete engelsk, forkynte NATOs generalsekretær til verdensmediene 11. oktober , at han venter at Israel vil besvare udåden med "en proporsjonal respons". Hva en proporsjonal respons til en terroraksjon der barn får øyna stukket ut, blir brent levende, og ufødte blir plukket fra gravide mødre er, får vi gi Stolenberg litt tid til å finne ut av. Kanskje har NATO manualen for Proporsjonal Respons svarene, men sannsynligvis er det bedre om han også denne gangen venter på email fra utenriksminister Blinken før han uttaler seg.
Et merkelig par
Skulder til skulder med de gamle sosialistene i sin støtte for de palestinske ofrene står to andre grupper. Til forskjell fra gammel-venstre imidlertid, vet disse to gruppene nøyaktig hva Hamas mål er, og bifaller islamistene fullt ut. De kjenner også godt til teknikken med å bruke en offer-gruppe som pressmiddel for å oppnå politiske objektiver.
Den ene gruppa er den progressive (woke) venstresiden, og den andre er radikale muslimer. På tross av svært forskjellige agendaer jobber de sammen, fordi de har et felles overordnet mål: å kollapse vestlige liberale samfunn. Om gays skal feires på lastebil plan i parader på pride dagen, eller kanskje henges fra byggekran-armer, vil de utsette for nå, å diskutere over en latte og tyrkisk kaffe når det overordnete målet er vel i havn.
Lørdag 21. oktober organiserte de en massiv marsj gjennom blant annet Piccadilly i sentral-London hvor 150,000 demonstranter deltok. Metropolitan politiet under borgermester Sadiq Kahn, tillot hissige rop om "Jihad, Jihad" fra mengden, mens de kansellerte en liten jødisk støtte demonstrasjon i et annet område av byen. Mange demonstranter bar på plakater med slagordet "From the river to the sea, Palestina will be free." London og andre europeiske byer er ikke lenger sikre for jøder.
I Berlins Neukölln distrikt intervjuer Der Spiegel unge muslimer som sitter på kafé i Sonnenalleé å ser på TV-nyhetene hvor bilder av ofrene vises. Kall meg Muhammed, sier de alle sammen, uvillige til å gi riktige navn.
"Synes du synd på ofrene", spør journalisten Muhammed nummer 1. Muhammed tier, ler, og ser spørrende på sin venn. "Si ganske enkelt at du synes det er synd når uskyldige dør", rådgir Muhammed nummer 2, og vrier munnen i et glis. Ikke langt derfra har noen skrevet "Død til Israel" på veggen...
Dager senere opplever NeuKölln opptøyer omkring pro-Palestina demonstrasjoner. Magasinet Bild siterer en palestiner som sier “de ønsker å gjøre Neukölln til Gaza.”
Muslimer utgjør en så stor gruppe nå, at vestlige regjeringer må overveie sjansen for, og skadene forbundet med opptøyer, når de bestemmer sin politikk vis-a-vis Israel.
Hijack
I dagspressen og mediene, har de radikale muslimene og progressive en støttespiller av stor betydning i Palestina kampen.
Da et sykehus i Gaza ble truffet av en rakett tirsdag 17. oktober, rettet pressen i Europa øyeblikkelig fingeren mot Israel, etter å ha slukt palestinernes meddelelse om at zionistene var ansvarlige for å ha drept 500 barn og voksne.
IDF benektet allerede neste dag at de hadde ansvaret for raketten, men til ingen nytte. Aktivist-journalistene hadde ikke tid å undersøke - propaganda kuppet var for fristende. Til sist var det klart, at det var lav-IQ jihadister fra Gaza som hadde droppet en missil på egen befolkning. Den hadde landet på parkeringsplassen foran sykehuset, og døde og skadete ble anslått til rundt 100, en femtedel av hva palestinerne hadde påstått.
Det spiller ingen rolle. NRK publiserte så sent som lørdag 21. oktober en utstudert nøytral notis hvor de presenterte begge sider av saken, som om det dreiet seg om fordeler og ulemper ved bruk eltannbørste.
BBC nekter å kalle Hamas terrorister, og er ellers nesten aggressivt opptatt med å dandere virkeligheten.
Journalisten Piers Morgan har intervjuet både Israel og Palestina supportere på sitt program "Piers Morgan Uncensored". Med Palestina supporterne har han oppnådd imponerende seertall. 18.2 millioner, 7.4 millioner og 4.6 millioner for de tre mest sette på YouTube; formodentlig er det den famøse Arab street i sværm, som driver tallene opp.
Fellesnevneren for alle hit intervjuene er hvordan intervju-objektet svarer i hytt-og-pine, som de selv finner for godt, eller regelrett snur intervjuet på hodet, ved å bebreide Piers som representant for vestlig kolonialisme. En av intervjuobjektene, Palestinas ambassadør til Storbritannia Hussam Zamlot, ble spurt om hospital- eksplosjonen flere dager etter at det var klart at raketten sannsynligvis var avfyrt fra Gaza stripen av Hamas, eller kanskje Dimsedut Jihad, og om han hadde forandret sin overbevisning om at det dreiet seg om et Israelsk flyangrep. På det tidspunktet hadde selv BBC innrømmet sin bommert .
Her er hva han svarte:
I dag er den første dagen i vår nasjonale sørge-periode for de hundrevis av leger og sykepleiere, pasienter, kreft-pasienter, pasienter med nyresvikt, uskyldige mennesker som hadde søkt tilflukt i et kristent-drevet (pause) sykehus, og ble drept (av Israel).
La meg få lov til å ha et øyeblikks stillhet.
Deretter lukker ambassadøren øya i 20 sekunder, for å påtvinge Piers og seeren medlidenhet med ofrene - som ikke eksisterer - med mindre legene utførte operasjoner i baksetene på parkerte biler.
Palestinernes representanter i 70 åra, hijacket fly for å fremme sin sak. I dag hijacker de intervjuer. Man kan kalle det fremskritt; det gjør det i hver fall lettere å fremstille seg selv som offer.