Bestefaren min – jeg kalte ham pawpaw – jobbet som sveiser her på dette stedet, og i dag står jeg her som visepresident i USA. Det er en utrolig dag.
J.D. Vance, Middletown, Ohio, 21. august 2026
Middletown, Ohio
«Nei, nå ser du altfor tynn ut», skjemtet damene bak disken på Central Pastry da visepresident JD Vance i forrige uke stakk innom favorittbakeriet sitt i hjembyen Middletown, Ohio.
JD var tilbake for første gang siden innsettelsen i januar 2025, denne gangen for å holde tale i forbindelse med mellomvalget i november.
«Vi har ikke noe Central Pastry i Washington D.C. — det er det som er problemet!», kontret JD, til forsvar for den merkbart slankere figuren.
Central Pastry er en institusjon i Middletown, berømt fremfor alt for sine smultringer. «Ugly» — en gammeldags smultring laget helt fra bunnen av, kjent for sin sjarmerende uperfekte og knudrete form — er en vedvarende publikumsfavoritt.
Men det er ikke bare kiloene JD har lagt bak seg.
Da kandidat Trump kom ned den gylne rulletrappen i Trump Tower i 2015 for å annonsere sitt kandidatur, var JD selv blant skeptikerne til America First-kandidaten. I en uforsiktig Facebook-post skal han til og med ha trukket inn den lille østerrikeren med tannbørstebarten for å understreke poenget.
I likhet med så mange andre skiftet JD imidlertid syn på Trump etter hvert som han klarte å se forbi showman-fasaden. Litt etter litt gikk det opp for ham at det først og fremst var presidentens stil — ikke politikken — han hadde reagert på.
Fremfor alt innså han at han delte Trumps syn på frihandelen og dens rolle i uthulingen av det amerikanske heartland: Fabrikker forsvant, industrimiljøer ble svekket og hele lokalsamfunn mistet sitt økonomiske fundament.
America-Last-politikken hadde JD selv kjent på kroppen. Han vokste opp i Middletown under besteforeldrenes omsorg etter at faren forlot familien i kjølvannet av skilsmissen, mens moren ble fanget i rusmisbruk og opioidavhengighet. Rundt ham forfalt byen gradvis i takt med 1990-årenes avindustrialisering.
Bestemoren — Mawmaw — var Vances «guardian angel», men det var bestefaren — Pawpaw — som sørget for den økonomiske stabiliteten. Han arbeidet ved Armco Steels stålverk i utkanten av Middletown, et verk med en ærverdig historie som går helt tilbake til 1901.
Det var epoken da amerikanske byarkitekter fant ut at byen kunne vokse oppover. Sammen med ingeniører, entreprenører og bygningsarbeidere boltret de seg i Chicago og New York med å reise verdens første skyskrapere. De vertikale gigantene slukte 28 tommer tykke stålbjelker fra Armco og U.S. Steel til de indre stålskelettene, omtrent like raskt som verkene klarte å valse dem ut.
Stålskelettet muliggjorde høyden. Men kommer man tett på, er det samspillet mellom den svimlende vertikaliteten, de detaljrike fasadene og de glinsende Art Deco-inngangspartiene som virkelig griper en ved førkrigstidens stålkolosser.
Vi skriver 21. august 2026. «Ugly» er formodentlig for lengst fortært og fordøyd, og JD er klar til å ta fatt på det egentlige ærendet.
Foran ham står noen fem dusin arbeidere i gule sikkerhetshjelmer og identiske arbeidsuniformer, samlet på det selvsamme Armco-stålverket i Middletown hvor Pawpaw arbeidet som sveiser i 40 år.
I innerlomma har JD en viktig politisk tale som skal selge inn Trump-administrasjonens industripolitikk. I baklomma har han en overraskelse til de fremmøtte.
Grow-the-Economy vs. Davokratiet
Med bakgrunnen fra arbeidermiljøet i Middletown og årene han tilbrakte som V.C. i Silicon Valley, der han fungerte som jordmor for nystartede selskaper, er JD — som man kunne vente — administrasjonens suverent beste talsmann for den gjennomgripende nye industripolitikken.
Vance er den første visepresidenten på flere generasjoner som kan fortelle historier som faktisk resonerer i Amerikas heartland:
Da jeg vokste opp her, kan jeg fortsatt huske det. Jeg husker klassekamerater som kom på skolen og fortalte at faren deres nettopp hadde mistet jobben fordi fabrikken familien levde av, ble flyttet til Kina eller Mexico.
Og noen amerikanske arbeidere mistet ikke bare jobben. De fikk beskjed om at en utenlandsk arbeidstaker skulle overta den – og som en siste ydmykelse måtte de selv lære opp sin egen avløser.
Det krever en egen form for moralsk avstumpethet å komme opp med en slik fremgangsmåte. Og den var like utbredt i softwareselskapenes kontorlandskap som på industrigulvet.
Vi står ved et veiskille, fordi Trumps økonomiske politikk bryter med det globalistiske frihandelsprosjektet som republikanere og demokrater i fellesskap forfulgte gjennom fem tiår. Kapitalens øverste sjikt beriket seg. For de aller fleste andre var regnskapet langt mindre imponerende.
At dette var et bevisst og styrt prosjekt, er Vance ikke i tvil om:
At amerikanske arbeidere med andre ord ble erstattet av utenlandsk arbeidskraft, var ikke noe tilfeldig, mine venner. Det var det ønskede resultatet av en hel generasjon amerikanske eliter.
Prosjektet satte finansielle dogmer foran industriell kapasitet, produksjon og nasjonal økonomisk styrke — og feilet, forutsigbart nok, katastrofalt. I kjølvannet fulgte avindustrialisering, økonomisk stagnasjon og, i det amerikanske heartland, en bølge av såkalte «deaths of despair»: dødsfall drevet av økonomisk håpløshet, sosial oppløsning og tap av fremtidstro.
Samtidig vokste statsgjelden eksplosivt. Trumps omlagte Grow-the-Economy-industripolitikk er strategien for å vokse landet ut av en gjeldsbyrde som nå overstiger 100 prosent av BNP — og som ellers truer med å sende USA over Niagarafallene, spikret fast i en tønne av gjeld.
Om Davokratiet, som har hatt hånden på det globalistiske roret siden 1990-årene, delte Trump denne nådeløse vurderingen ved et rally i 2023:
De representerer et deep state-byråkrati, en global finanselite og en politisk klasse som har tatt kontroll over landet for å berike seg selv og fremme sine egne interesser. De plyndrer velstanden deres og høster fruktene av arbeidet deres, samtidig som de sender våre beste unge menn og kvinner ut for å dø i kostbare krigseventyr i fjerne deler av verden …
Jeg skal gi dere USA tilbake som den største, sterkeste og mektigste industrinasjonen verden noensinne har sett.
I sedvanlig brutalt ærlig stil peker han uten omsvøp ut kreftene bak frihandelsfadesen: den parasittiske finanseliten og dens politiske ansikter utad.
Blant de sistnevnte finner vi den europeiske aksen i Davokratiet: Ursula von der Leyen, Emmanuel Macron, Friedrich Merz og Jonas Gahr Støre — samt tidligere Bank of England-sjef Mark Carney, nå statsminister i Canada og Davokratiets uformelle talsmann.
Mediene gjør sitt beste for å fremstille dem som troverdige statsmenn. Problemet er bare at befolkningen for lengst har gjennomskuet dem: som flyvende apekatter som daglig arbeider for å selge ut sine egne befolkninger mot et klapp på skulderen og passende kontante fristelser — mens de toer sine hender over et industrilandskap i fritt fall.
Trumps Amerika er det rake motsatte: energisk, ekspansivt og ambisiøst på største–sterkeste–mektigste-nivå.
Trump forstår at dersom USA skal konkurrere med Kina og vokse seg ut av gjeldsfellen, holder det ikke med teknokratisk flikking. Det krever noe av en helt annen størrelsesorden.
Noe monumentalt.
Eller, som Trump selv ville sagt: huuuge!
Den usynlige hånd
I Middletown fikk frihandelsdogmatikerne på begge sider av det politiske skillet passet påskrevet:
I de siste 40 årene har de fortalt dere at det var likegyldig om vi produserte varene våre akkurat her, eller om de ble laget i land på den andre siden av kloden.
De sa at det var irrasjonelt, sentimentalt og gammeldags å ville bevare det som gjør USA til noe spesielt. Det vi egentlig trengte, sa de, var å konkurrere og skape full markedsintegrasjon med alle land i den tredje verden — steder der man kunne betale arbeiderne en brøkdel av amerikanske lønninger og samtidig slippe å gi dem helseforsikring eller ordentlige ansattgoder.
Og hver gang noen våget å stille seg i veien for denne tankegangen, hver gang noen sa: «Vet dere hva? Vi må innføre toll … for å sette en stopper for dette», ble de kalt bakstreverske …
JD traff spikeren på hodet. Toll og proteksjonisme har siden andre verdenskrig vært nærmest helligbrøde for frihandelsetablissementet, som har tydd til en magisk besvergelse for å uttrykke troen i sentrum av sitt økonomiske verdensbilde:
Den usynlige hånd.
Mantraet stammer fra økonomen og moralfilosofen Adam Smiths The Wealth of Nations, der han bruker uttrykket én eneste gang for å beskrive hvordan økonomiske aktører, i jakten på egen gevinst, uten bevisst hensikt samtidig kan komme til å tjene andres interesser.
Etter andre verdenskrig ble formuleringen imidlertid løftet ut av denne sammenhengen og forvandlet til en nærmest magisk trylleformel: Beviset på at dersom økonomien bare overlates til seg selv, uten styring eller oppsyn, vil «den usynlige hånd» sørge for at alt ordner seg til det beste.
De siste femti årene med «usynlig» styring har likevel gjort én ting klart hinsides enhver tvil: Hvis et selskap kan øke produksjonen og kutte kostnadene ved å flytte virksomheten utenlands, er det den kursen det vil følge.
For selskapet er resultatet markant bedre lønnsomhet.
For landet er regningen en annen: kroniske handelsunderskudd, uthuling av produksjonskapasiteten — og nasjonalt forfall.
For en viss type private-equity-investor spiller det imidlertid liten rolle.
Aksjekursen stiger.
Adam Smith ville ha steilet over hva som senere ble gjort i hans navn. Det spinkle begrepet han så vidt streifet innom, er blitt til en tro på spontane økonomiske krefter — med destruksjonen av nasjonale økonomier som resultat.
Paradoksalt nok — tatt i betraktning hvor forhatt Trump er på den såkalte «venstresiden» — kan hans nye industripolitikk vise seg å være arbeidernes beste håp. Nettopp fordi handelen igjen underlegges politiske rammer, åpnes det for en omstilling til en form for kapitalisme som ikke bare tjener kapitalen, men som faktisk kan fungere for alle.
Planen Vance hadde med i baklomma og annonserte i talen, illustrerer nettopp denne formen for ny kapitalisme: en moderniseringsinvestering på 1 milliard dollar i Middletown Works-stålverket, finansiert likt av selskapet selv og gjennom et tilskudd på 500 millioner dollar fra det amerikanske energidepartementet.
Det Amerikanske Systemet
Trumps økonomiske strategi bygger ikke på noen nyoppdagelse. Den er forankret i en økonomisk tenkning med lange historiske røtter, ofte omtalt som Det Amerikanske Systemet.
Den første som gjorde seg til talsmann for systemet, var finansminister Alexander Hamilton i årene etter revolusjonen:
Hamiltons system la vekt på statens rolle i å sikre et sunt miljø der produktiv industri kunne blomstre: beskyttelse mot utenlandsk dumping av billige varer, tilgang til rimelig kreditt og en støttende fysisk infrastruktur.
Men det amerikanske systemet var alltid mer enn bare et økonomisk program. Det bygget på et grunnleggende menneskesyn — uttrykt i Uavhengighetserklæringen og grunnloven — der mennesket verken betraktes som et dyr eller som et redskap for et oligarki.
Hver borger, «utstyrt av vår Skaper med umistelige rettigheter», har evner og krefter som Skaperen har gitt ham til å gjøre godt i verden.
Legg merke til at Hamilton-systemets tre bæreplanker er nøyaktig det administrasjonen nå forsøker å legge til rette for: tollsatser som beskyttelse mot dumping, for eksempel fra Kina; bedre tilgang til lån for små og mellomstore bedrifter, kombinert med fjerning av brysom og kostbar regulering; og en realistisk energipolitikk med vekt på pris og stabilitet fremfor Net Zero-dogmer.
Hamiltons system ble bekjempet med nebb og klør i hans egen tid — og senere nærmest skrevet ut av historiebøkene av systemets største motpol og svorne fiende: Det Britiske Frihandelssystemet.
Det britiske finansimperiet hadde nemlig klatret til toppen av finanspyramiden nettopp gjennom frihandel med koloniene og var lite tilbøyelig til å se den magiske formelen forstyrret.
Det Amerikanske Systemet var likevel så vellykket at det ikke lot seg demme inne. Den tyske økonomen og entreprenøren Friedrich List videreutviklet systemet i Tyskland i 1840-årene.
I The National System of Political Economy fra 1841 understreket han at et lands velstand avhenger av utviklingen av dets produktive evner: kunnskap, maskiner, industriell kompetanse, institusjoner, infrastruktur og produksjonskapasitet.
For List befinner et land som fremstiller teknologisk avanserte industrivarer seg i en grunnleggende sterkere posisjon enn et land som bare utvinner råvarer — selv om sistnevnte i en periode tjener store summer.
Det samme kan sies om land med finansialiserte økonomier, der topptalentene handler aktiva i sirkel mens produktive investeringer i realøkonomien forsømmes.
Lists poeng kan sammenfattes i én tanke:
En nasjon er rik, ikke fordi den besitter rikdom, men fordi den besitter evnen til å skape den.
Beviset ligger foran oss i form av sveitsiske ur, tyske verktøymaskiner, japansk optikk, italienske industrimaskiner, svenske kulelager og amerikanske flymotorer.
Deres økonomiske betydning består ikke bare i at noen har satt sammen et fysisk objekt. Det ferdige produktet legemliggjør presisjon, håndverksmessig kunnen, ingeniørstandarder, markedskompetanse, kvalitetskontroll, materialvitenskap, institusjonell disiplin og arbeidernes faglige ferdigheter.
Produktet er det synlige uttrykket for et usynlig reservoar av produktiv kunnskap.
Hvor stor betydning dette kunnskapslageret har, kan man lese direkte ut av Friedrich Lists Tyskland.
Etter at Det Amerikanske Systemet fikk fotfeste i midten av det 19. århundre, gjennomgikk landet en nærmest eksplosiv industriell utvikling. Innen kjemi, stål, elektroteknikk og maskinbygging rykket tyskerne raskt frem, og rundt århundreskiftet hadde Tyskland overtatt Storbritannias rolle som Europas ledende industrimakt.
En som godt forstår hvilken kraft som ligger i dette usynlige kunnskapslageret, er den høyst uvanlige presidenten som tilbrakte første del av livet som byggmester og senere, gjennom reality-TV, lærte kunsten å komprimere en problemstilling til dens essens — og formulere den slik at den fester seg.
«Amerikanerne løftet menneskeheten opp mot himmelen på vinger av aluminium og stål, og siden sendte vi mennesket ut blant stjernene på raketter drevet av ren amerikansk viljekraft og urokkelig amerikansk stolthet. Vi knyttet hele kloden sammen med vår oppfinnsomhet …»
Trumps State of the Union, 2026
I rommet mellom stål og raketter
Det er i rommet mellom stål og raketter, på vei mot stjernene, at menneskets ånd utfører sitt arbeid.
Det er rommet mellom det fysiske materialet og det fantasien, kunnskapen og ferdighetene kan projisere på et lerret av drømmer plantet i fremtiden.
Det er her vi som mennesker utfolder oss gjennom fri, skapende aktivitet — aktivitet som på sitt høyeste kan gi form både til produkter og kunst.
Prosessen er i grunnen den samme enten det dreier seg om stål som forvandles til Apollo-raketter, eller malerfarger som forvandles til levende, fargesterke Provence-landskap.
Den kreative aktiviteten har mye til felles med lek.
Forfatteren Friedrich Schiller gjorde nettopp dette poenget:
Mennesket leker kun når det i ordets fulle betydning er menneske, og det er kun helt menneske når det leker.
Med lek mener Schiller nettopp fri, kreativ utfoldelse.
Riktignok var Schiller først og fremst opptatt av kunst. Men det samme prinsippet — at vi blir mer fullt menneskelige gjennom skapende virksomhet — gjelder like fullt produksjon. Kanskje til og med i høyere grad.
For kunst som er strippet for både ferdighet og form, er — som enhver ærlig besøkende på et galleri for moderne kunst kan attestere — bare søppel med kurator og millionprislapp.
Produksjonen slipper ikke like lett unna.
Den påtvinger aktørene disiplin fordi markedet er en ubønnhørlig oppsynsmann.
En produktiv økonomi fostrer derfor mennesker med skaperevne, kritisk sans og realisme; mennesker med praktisk dømmekraft, konkrete ferdigheter, problemløsningsevne, faglig stolthet, disiplin og evne til samarbeid.
Kort sagt: mennesker som ikke bare kan produsere, men som også kan mestre, bygge og ta ansvar.
Det var Det Amerikanske Systemets far, Alexander Hamilton, som så den politiske konsekvensen av dette: Det er nettopp slike selvstendige og kompetente individer som også er i stand til suverenitet — til å styre seg selv som borgere i et demokratisk samfunn.
Økonomisk selvstendighet og politisk selvstyre hører sammen.
Mellomstadium
I Vesten befinner vi oss for øyeblikket i et mellomstadium: på vei bort fra den produktive økonomien og mot en stadig mer råvarebasert eller finansialisert samfunnsmodell.
Oppgaven for makthaverne synes å være å holde den gemene hopen akkurat velstående nok — og akkurat lenge nok — til at oligarkiet får tid til å bygge ut det digitale gulaget nederst på samfunnsstigen som det lenge har drømt om.
15-minuttersbyer, digitale identiteter og fulldigital valuta er ikke bare teknologiske nyvinninger. De utgjør infrastrukturen for et samfunn der mennesket kan administreres, spores og holdes på plass.
I eksepsjonelle råvareøkonomier som Norge, hvor staten kan pumpe svart gull opp fra havbunnen, fungerer offentlig sektor som arbeidsgiver i siste instans. Resultatet er et statsapparat med dobbelt så mange ansatte som i sammenlignbare land.
Der staten ikke har den samme råvarerikdommen å lene seg på, må systemet finne andre måter å holde middelklassen sysselsatt på.
Da vokser det frem hele skoger av det David Graeber kalte «bullshit jobs»: stillinger innen finans, jus, HR, PR, administrasjon og konsulentvirksomhet der millioner kan tilbringe arbeidsdagen foran en skimrende skjerm, produsere bemerkelsesverdig lite av varig verdi — og likevel motta en respektabel lønnsslipp ved månedsslutt.
Og så har vi NGO-komplekset, som i dag sysselsetter millioner, ikke minst kvinner.
Her oppstår en særlig utsøkt ironi: De mest oppildnede idealistene får sin lønn dels fra staten og dels fra de samme oligarkiske pengestrømmene de forestiller seg at de kjemper mot — for å drive aktivisme som i praksis bidrar til å undergrave det økonomiske og sosiale fundamentet middelklassen hviler på.
Se bare på Net Zero-politikken og klimaaktivismen, som luker små og mellomstore industribedrifter ut av Tyskland som om de var ugress.
Eller på migrant-NGO-ene, som arbeider for å hente inn store grupper uintegrerbare mennesker den eksisterende befolkningen deretter forventes å finansiere gjennom skatteseddelen.
Middelklassens produktive fundament rives bort, mens arbeidskraften kanaliseres inn i stadig større administrative apparater.
Resultatet er et mønster vi nå kan observere over store deler av Vesten:
Fordi bullshit jobs er åndsnedbrytende, vil den psykiske helsen forfalle.
Fordi nyskaping krever produktiv kunnskap, skaperevne og tro på fremtiden, vil ny industri og produktutvikling stagnere.
Fordi infrastruktur- og byggeprosjekter krever fagkunnskap, kritisk sans, praktisk dømmekraft og samarbeidsevne, vil de i økende grad mislykkes — på tid, pris, kvalitet eller alle tre.
Fordi ferdighet og kunnskap ikke lenger belønnes, vil skolene svikte, kravene senkes og elevene bli stadig mer kunnskapsløse.
Fordi massene må overtales til frivillig å akseptere sin egen ferd nedover samfunnsstigen, vil stadig mer fordervelige ideologier blomstre — ideologier som overtaler dem å betrakte tap som fremskritt og avmakt som dyd.
Og fordi politikken ikke lenger kan få lov til å vokse frem nedenfra, men må dirigeres ovenfra, vil toppolitikken fylles av mennesker som kommer i posisjon av én av tre grunner: Familieforbindelser gjør dem til trygge og kjente størrelser; de er føyelige nok til å styres; eller de er kompromitterte nok til å holdes i tømmene.
Så kommer nådestøtet.
Hele herligheten hviler til syvende og sist på finansoligarkiets evne til å holde systemet flytende med stadig nye mengder fiatvaluta — penger tryllet frem av løse luften som monopolpenger.
Den dagen den mekanismen ikke lenger virker, stopper ikke bare festen.
Da kommer regningen.
Og det øyeblikket står allerede utenfor porten, med hånden hevet for å banke.
Hos Central Pastry kan innehaverne Vera og John Slamka alt som er verd å vite om kulinarisk håndverk og fremstilling av bakevarer.
Bakeriet åpnet i 1945, og ekteparet Slamka er tredje generasjon bak disken med søte, myke og faretruende fristende delikatesser — stadig forbedret, uten at tradisjonen ofres på moderniseringens alter.
Kundene kommer tilbake for kvaliteten, smaken og servicen, forteller de.
Men også for noe langt vanskeligere å kvantifisere: den særegne, søte duften av ingrediensene som fyller smultringer, éclairs og småkaker med kulinarisk godhet.
Denne uhåndgripelige duften er ingen størrelse som enkelt lar seg modellere i analytikernes Excel-ark. Like fullt har den alltid vært en vesentlig del av helheten — og av suksessen.
Vera forklarer det enkelt:
Duften vekker minner om barndommen hos kundene.
Og nettopp her, under glasuren og nostalgien, ligger noe langt større begravet.
I USA er den usynlige, åndelige dimensjonen — alt det som i menneskelig forstand faktisk betyr noe — i ferd med å gjøre comeback.
Paradoksalt nok skjer det på fabrikkgulvet.
Og i regi av verdens kanskje mest berømte materialistiske egoist.