Fortsatt Pissesure
Vi vet fortsatt ikke helt hva kvinner vil – men kvinnebevegelsen lar oss ikke i tvil om hva den vil.
Femicid
Kvinnestreikdagen 14. juni 2025 i Zürich startet med et kollektivt skrik på 15 sekunder fra de rundt 10 000 fremmøtte ved Rudolf Brun-bryggen i gamlebyen – ett sekund for hvert av de 15 «femicidene» begått i Sveits året før. Et nærliggende spørsmål er da: Når har man egentlig truffet målet? Svaret avhenger av hvilken agenda som følges.
Stop Femicid-bevegelsen vil sannsynligvis innvende at 15 sekunder knapt var tilstrekkelig – omtrent 10 sekunder for lite, for å være nøyaktig. Ifølge deres nettsider blir nemlig én kvinne drept hver annen uke av sin «ektemann, partner, bror eller sønn», så formodentlig ville 25 sekunder vært mer passende. Men enda viktigere er kanskje at disse 25 årlige «femicidene» – som for oss som ikke er helt à jour med siste nytt innen fjerdebølge-feministisk terminologi betyr «drap på kvinner fordi de er kvinner» – viser at Sveits befinner seg midt i en veritabel krise.
Implisitt betyr jo dette at store deler av Sveits’ mannlige befolkning sitter klare med sveitserkniven i hånden, og kun venter på en passende anledning til å stikke den i nakken på kone, søster eller mor – ene og alene av ren kvinneforakt. Man må simpelthen erkjenne: patriarkatet fornekter seg ikke! Enhver ansvarlig borger bør snarest slutte seg til dette hylekoret – enten i årets lett tilgjengelige 15-sekunders versjon eller, for de særlig dedikerte, i den mer omfattende og moralsk overlegne 25-sekunders utgaven.
Det henger derfor på greip at feministene nettopp valgte denne saken for å sparke i gang Kvinnestreikdagen. Det er også utvilsomt en klar oppgradering fra den langt mer prosaiske første markeringen i 1993, hvor feministene begrenset seg til det relativt kjedelige kravet om «lik lønn for likt arbeid». Et krav som for øvrig de fleste menn fullt ut støtter. Det er simpelthen åpenbart rettferdig. Se der! Ikke så få menn støtter faktisk både førstebølge- og fjerdebølge-feministiske saker. Det er tross alt ikke snakk om «lik lønn» generelt sett – noe som ville vært rendyrket marxistisk sosialisme – og i så fall hadde feministene virkelig fått oss på kroken.
Avkolonisering
Etter skriket beveger demonstrasjonen seg nedover mot Langstrasse-kvarteret. Fiolette bannere, bånd og hatter ses overalt, mens musikken spiller, trommene buldrer, og folk synger og snakker oppglødd sammen. Man håper at mannfolka blant publikum langs ruten kjenner skammen stige; som en integrert del av patriarkatet har de nemlig sin del av ansvaret for at kvinner, mer enn tretti år etter den første Kvinnestreikdagen, fortsatt er så undertrykte at denne markeringen er nødvendig.
Plutselig skjer det noe uventet i demonstrasjonstoget. Presis klokken 16.28 setter eller legger hundrevis av demonstranter seg ned på gata, og det blir dødsens stille. Selv tilskuerne på fortauet og de patruljerende politifolkene holder kjeft. Øyensynlig har vi kommet til nok en viktig kampsak – og ganske riktig: Disse 120 sekundene på bakken er dedikert til to minutters stillhet for alle som er «rammet av krig og vold». Når minuttviseren har fullført to runder på klokken, stabler deltagerne seg tilbake på beina og fortsetter marsjen. Man må beundre arrangørene: ved å få demonstrantene til å legge seg på ryggen og dermed bokstavelig talt innta offerets posisjon, fordypes forståelsen for temaet «krig og vold».
Ikke lenge etter stiger et nytt rop opp fra mengden: «Viva, viva Palestina! Viva, viva Palestina!» Parolen gjaller mellom husveggene i den relativt smale gata. «Virkelig?» spør kanskje en uinnvidd tilskuer seg selv. «Enda en kampsak å problematisere?» Men overrasket bør man ikke være. Den mest empatiske generasjonen kvinner i verdenshistorien har naturligvis ikke latt «folkemordet» der nede i Hamas-land gå i glemmeboka.
«Viva» rimer riktignok kun ufullkomment med «Palestina», men det viser seg at slagordet «Viva, viva Palestina» har en dypere betydning. Ifølge nettstedet The New Arab – en nettside vi tidligere ikke har hatt gleden av å benytte – er frasen:
dypt kulturell og nært knyttet til dannelsen av palestinsk identitet og nasjonalfølelse. Den understreker tilknytningen til landet og innebærer et krav om avkolonisering, frihet og en slutt på apartheidregimet i Palestina, til fordel for en enhetlig, sivil stat med like rettigheter for alle.
Så nå vet vi dét. Ikke bare har arrangørene av Kvinnestreikdagen i Sveits klokelig sørget for to minutter i horisontal stilling for å bygge forståelse for overgrep og vold – de har heller ikke glemt å sette avkolonisering à la islam på agendaen. Noe annet ville jo vært utenkelig i et land som tikker like traust og presist som en Rolex.
Når anledningen byr seg, skal jeg foreta en grundig gjennomgang av sidene til The New Arab, for å forsikre meg om at den nye enhetlige staten bestående av jøder og Hamas-entusiaster virkelig akter å etterleve prinsippet om «like rettigheter for alle» – inkludert, naturligvis, likestilling for kvinner.
Ned med Trump og opp med lønna
Så langt under demonstrasjonen kan en upartisk tilskuer vanskelig gjøre annet enn å applaudere arrangementskomitéen for den vellykkede og innsiktsfulle planleggingen av dagen. Ved å fokusere på tre saker – femicid, krig og avkolonisering – utnytter arrangørene klokelig menneskets tendens til å bli overtalt av argumenter presentert i grupper på tre. En tredeling er kognitivt effektivt og psykologisk tilfredsstillende, og følger dessuten god retorisk tradisjon. Blood, sweat and tears. Veni, vidi, vici.
Men etter hvert som de 15 000 damene marsjerer forbi, blir det klart for tilskuerne at arrangørene likevel ikke har klart å holde seg til kun tre temaer. Det er for øvrig ikke overraskende. Fjerdebølgefeministene diskuterer fortsatt så fillene fyker om høye hæler er undertrykkende eller tvert imot – empowering.
Én bannerholder understreker eksempelvis at Trumps oppførsel er «uakseptabelt autoritær», mens en annen kategorisk fastslår at AfDs gode valgresultat i nabolandet er «simpelthen uhørt». Tilstedeværende menn på Kvinnestreikdagen blir dermed, uten forvarsel, konfrontert med Freuds velkjente spørsmål: Hva er det egentlig kvinner ønsker? Til hvilket det sies mye – men er det engang det riktige spørsmålet?
Heldigvis kommer Neue Zürcher Zeitung dagen etter, den 15. juni, til unnsetning med en artikkel som hevder å ha det klare svaret på hva det hele egentlig dreide seg om. Ifølge avisen var dagens kjernesak det deprimerende faktum at kvinner bruker hele 32 timer per uke på hus- og pleiearbeid, mens menn ikke får tid til mer enn 22.
Virkelig? Denne påstanden bør tas med en solid klype salt – ikke bare fordi det lystige, kollektive 15-sekundershvinet neppe vitnet om en gruppe fullstendig utslitt av 32 timer ukentlig på knærne for å skrubbe gulv, men også fordi artikkelen var skrevet av en mann og, ærlig talt, hadde en klar undertone av sarkasme.
Dette bringer oss altfor sent til arrangørenes egne nettsider – stedet som naturligvis burde ha vært første stopp – for å få klarhet i motivasjonen bak arrangementet. Den første setningen lyder delvis slik:
«… kvinner tjener 1364,- sveitserfranc mindre enn menn …»
Det er ingen overdrivelse å si at man kommer i en følelsesmessig spagat av denne prompte og kjølige oppregningen av sveitsiske franc. Hvor ble femicid av? Krig og vold? Antikolonialisme? For ikke å nevne det evig aktuelle «lik lønn for likt arbeid»? I stedet blir vi brutalt konfrontert med visjonen om en proletær lykkestat hvor kvinner og menn tjener det samme, uansett yrke, arbeidstid eller ferdighetsnivå. Snakk om å sluke både krok, søkke.
Lenger nede på nettsiden oppdager man at arrangørene også krever en minimum månedslønn:
«I kvinnedominerte yrker trenger man endelig en rettferdig lønn – minst 4500 franc for alle, og minst 5000 for dem med lærlingutdanning.»
Den følelsesmessige spagaten blir med dette enda bredere. På den ene siden blir man slått av hvor uhyre rimelig 5000 franc i måneden faktisk er. En rask tur til frisøren i Zürich koster jo 150 franc (champagne inkludert), mens manikyren raskt legger til ytterligere 60 franc. På den andre siden: hva med vaktmestere? Bygningsarbeidere? Elektrikere? Eller – for å se saken fra arbeidsgivernes perspektiv – hvorfor skal man belastes med udifferensiert høy lønn, uavhengig av region, ferdigheter eller industrisektor?
Ikke for første gang står patriarkatet forvirret tilbake. Det eneste banneroppropet som ser ut til å inkorporere hele spekteret av temaer, er et lilla skilt som bæres av en ung kvinne med solbriller og som sier det rett ut:
«Fortsatt pissesur»
Rules for Radicals
Skal man så kaste håndkleet? Selvfølgelig ikke. For å virkelig knekke koden og forstå hva dagen egentlig dreide seg om, hvor bedre rette blikket enn mot kretsen rundt verdens mest kjente og beundrede feminist – Hillary Clinton? Hillary trenger neppe noen lang introduksjon: Yale Law School, ekteskap med Bill, beinhard advokat, First Lady i Arkansas, Amerikas First Lady, senator fra New York, utenriksminister, og presidentkandidat. Det er slett ikke merkelig at Hillary (født 1947), som en av de mest fremtredende og kjente representantene for «babyboom»-generasjonen, har nådd toppen i nesten alt hun har satt seg fore; ifølge eget utsagn ble hun jo tross alt oppkalt etter newzealenderen Sir Edmund Hillary, som i 1953 ble den første til å bestige Mount Everest.
Mannen i Hillarys sfære som kan hjelpe oss med å avkode det hele, heter Saul Alinsky. De to møttes i 1968, da Hillary var student ved eliteskolen Wellesley College og valgte å skrive sin bacheloroppgave om den venstreradikale organisatorens kontroversielle og innflytelsesrike bok Rules for Radicals.
Rules for Radicals er simpelthen uunnværlig lesning for enhver som bedriver marxistisk-inspirert lokalaktivisme. Kort fortalt presenterer boken en nærmest uslåelig oppskrift på å undergrave og styrte det borgerlige samfunnet. Unge Barack var selvsagt fan.
Her er et par smakebiter på Alinskys råd:
«Gå direkte etter stridsspørsmålene i stedet for å styre unna dem.»
«Pust liv i latente fiendtligheter.»
«Ikke angrip systemet – angrip personen.»
Som om ikke det var nok, er boken dedikert til selveste Lucifer, djevelen, som ifølge Alinsky var «den første radikale». Når aktivistenes viktigste håndbok er dedisert til Satan selv, bør det knapt heves et øyenbryn over at USA har blitt verdensmester i polarisering.
Det er heller ikke overraskende at den 22 år gamle Hillary ikke nøyde seg med å skrive avhandlingen sin på skolebiblioteket. I stedet dro hun like godt til Chicago, der Alinsky hadde sin egen aktiviststiftelse, for å intervjue ham personlig. Offentliggjort korrespondanse mellom de to viser at Saul Alinsky ble så imponert over Hillary Rodham at han forsøkte å ansette henne straks hun var ferdig med studiene. Til tross for det Hillary senere karakteriserte som Alinskys «medrivende personlighet», måtte hun likevel avslå tilbudet. I stedet for lokalaktivisme hadde Hillary nemlig en langt bedre plan: systemomveltning innenfra.
Med hennes egne ord:
Men vi var grunnleggende uenige. Han mente at man kun kunne endre systemet utenfra. Det mente ikke jeg. Senere tilbød han meg å jobbe sammen med ham da jeg var ferdig med studiene, og han ble skuffet da jeg i stedet valgte å begynne på jusstudiet. Alinsky mente jeg kastet bort tiden min, men beslutningen min var et uttrykk for min tro på at systemet kunne endres innenfra.
Hillarys karrierebane kan best beskrives som en målrettet og hensynsløs klatring mot maktens tinder – hele tiden drevet av den ambisiøse ideen om revolusjon fra innsiden.1 Naturligvis hører giftermålet med Bill Clinton med i bildet, og selvsagt også den usedvanlig pragmatiske avgjørelsen om å «stand by your man», tross Bills velkjente appetitt på utenomekteskapelige eventyr. Man må medgi: Hillary vet å holde øynene på prisen – koste hva det koste vil.
Det handler alltid om revolusjonen
En annen feminist-insider, skåret over samme radikale lest og med samme utrettelige ambisjon som Hillary, er Kamala Harris, Demokratenes presidentkandidat i 2024. Hennes ofte gjentatte mantra – «å strebe mot det mulige, uten fortidens lenker» – er intet mindre enn et kamprop for total systemomveltning.
Tilstedeværelsen av Hillary, Kamala og andre radikale «insiders» i mektige posisjoner viser tydelig at radikal venstrepolitikk i dag ikke lenger står overfor valget mellom Alinskys strategi om å forandre systemet utenfra, og unge Hillary Clintons ønske om å rive det ned innenfra.
Nei, i dag brukes begge strategier samtidig – i en elegant og effektiv knipetangsmanøver. Mens gateaktivister og lokal-agitatorer hisser opp stemningen på gatene, sørger radikale maktspillere innenfor systemet for politisk handling og radikale reformer på toppnivå. Slik kan «fortidens lenker» brytes, og proletariatets revolusjonære utopi rykker stadig nærmere. Og la oss være ærlige: Jo flere saker som holdes varme, jo raskere kollapser det bestående.
Dette er kjernen i Alinskys Rules for Radicals: den offentlig erklærte saken eller klagen – enten det handler om femicid, avkolonisering, antirasisme, likelønn eller husarbeid – er aldri målet i seg selv. Disse sakene er alltid midler til et langt dypere og mer radikalt mål: transformasjon eller fullstendig omveltning av dagens politiske og sosiale orden.
Enda tydeligere sagt:
«Det handler aldri om saken; det handler alltid om revolusjonen.»
Poenget er ikke egentlig 1364 sveitserfranc mindre i måneden, «femicidet» eller de 32 timene kvinner bruker på husarbeid. Det virkelige målet er et proletært lykkeland – det klasseløse paradiset der kjønn, arbeidsevne og innsats ikke spiller noen rolle. De konkrete sakene har dermed én overordnet funksjon: å være kjepper i hjulet for den bestående samfunnsordenen, inntil den bryter sammen av ren utmattelse.
Karl Marx var forbløffende ærlig på dette punktet. Han definerte tydelig de fire «søyler» som måtte knuses for at revolusjonen skulle lykkes: familien, privat eiendom, religion og fedrelandet. Når disse fire institusjonene – disse «lenkene» – var brutt, ville mennesket endelig bli frigjort, ifølge Marx.
De skrikende feministene på Rudolf Brun-broen jobbet målrettet med den første av disse søylene. For å svekke familien må nemlig det eldgamle, biologisk forankrede forholdet mellom mann og kvinne brytes ned. Etter femti års målrettet innsats kan man faktisk hevde at radikalfeministene nærmer seg målstreken med stormskritt.
I skuespillet Et dukkehjem skildrer Ibsen hvordan hovedpersonen Nora gjennomgår en radikal transformasjon: fra først å være Torvalds lille «lærkefugl», via en smertefull erkjennelse av at hun bare er en «dukke» i et dukkehjem, til endelig å tre frem som et selvstendig, selvbevisst menneske på jakt etter sin egen sannhet.
De fremmøtte andre-, tredje- og fjerdebølgefeministene den 14. juni ser imidlertid ut til å ha tatt Noras dramatiske utviklingsreise i stikk motsatt retning. Der de tidligere fremstod som selvstendige individer med frihet til å søke sine egne sannheter, har de nå redusert seg selv til marionettedukker i et marxistisk skuespill – og til slutt endt opp som lite annet enn en høylytt flokk av politiske hylekråker.
En dramatisk bue så absurd at selv Henrik Ibsen trolig ville kastet pennen fra seg i avmakt.
Hennes første jobb etter jusstudiene ved Yale var som praktikant hos de kommunistiske bråkmakerne Robert Treuhaft og hans britiskfødte kone Jessica “Decca” Mitford, en tidligere gravende journalist. Treuhaft og Mitford giftet seg i 1943, noen år etter at Mitfords forrige ektemann hadde falt i kamp for Sovjetunionens Komintern under den spanske borgerkrigen. https://www.lincolninstitute.org/hillary-clinton-saul-alinsky-and-lucifer/