Fog of war
Nicolás Maduros arrest kan lede til svar på en hel rekke eksplosive spørsmål.
Krigens tåke (fog of war) er den forvirringen og usikkerheten som oppstår når beslutninger må tas midt i kaos – med ufullstendige opplysninger, motstridende meldinger og begrenset overblikk over hva som faktisk foregår.
10,000 feet
President Nicolás Maduro ser faderlig og oppriktig inn i kameraet i sin julehilsen. «Nå har tiden kommet for Venezuela til å bli gjenfødt. Gud er på vår side.» Maduro står i en smal gate, omringet av utkledde dansene og smilene barn – smil av den typen som ikke helt når fram. «Det tror jeg også», sier den middelaldrene TV-vertinna ved siden av ham lydig. «Jeg kan se det i øynene på barna.»
Mindre enn to uker senere sitter Maduro i håndjern i et kjempemessig MH-47 Chinook-helikopter, på vei til hangarskipet USS Gerald R. Ford, ankret opp utenfor landets østkyst.
Flåten som snappet ham opp fra kvarteret hans på en av Caracas’ best beskyttede militærbaser netten til 3. januar, besto av ikke mindre enn 150 fly og droner. Den amerikanske styrken hadde fått det endelige klarsignalet av president Trump fra Mar-a-Lago bare timer tidligere hvor han oppholdt seg med rådgivere og kabinettmedlemmer.
Etter å ha kuttet strømforsyningen til Caracas for å gjøre innflygingen usett og uantastet, slapp det amerikanske militæret løs The Night Stalkers – en eliteenhet innen Delta Force, spesialisert på nattlige ekstraksjonsoperasjoner av høyverdimål.
Bare fem minutter etter at The Night Stalkers tok seg inn i Maduros residens, var presidenten og førstedamen Cilia Flores pågrepet. Kort tid etter var begge på vei til New York for sitt første rettsmøte. Operasjon Absolute Resolve var en komplett suksess, med få amerikanske skadde. Livgarden som beskyttet Maduro, derimot, tok tunge tap: opptil 30 kubanske elitestyrker – og et noe mindre antall venezuelanere – ble drept i forsøket på å holde ham på plass.
Etter arrestasjonen av Maduro tok vise-president Delcy Rodriguez - med Trumps velsignelse - over som fungerende president
Dette er forløpet av hendelsene 3. januar, slik de ser ut fra 10 000 fots høyde.
Sandkasse-leketøy snapper
Reaksjonen til operasjon Absolute Resolve var rask og nådeløs - fra alle sider av det politiske spektrumet.
Fra venstresiden kom de forutsigabere beskyldningene om at dette bare er mer av de samme imperialistiske neocon-trekkene USA har bedrevet i evig tid. De har et poeng selvfølgelig. Fra Latin Amerika i 50 åra til Iraq i nullerne, USA har gjort flittig bruk av etterretnings- og militærkapasitet til å overstyrte regjeringer over hele verden.
John Bolton – uber-neocon og Trump-rådgiver i den første administrasjonen – vil i en Daily Telegraph-artikkel rive ned hele regimet. Deretter: full invasjon. Til slutt: installasjonen av dypstatens favoritt, den ny-myntede nobelprisvinneren María Corina Machado, formodentlig.
Mainstreammediene i Europa, på sin side, er dypt bekymret for sin dyrebare «regelbaserte verdensorden». Der Spiegel topper det hele med et bilde av Il Donaldo – med et sandkasse-leketøysnapper-ansikt – under overskriften: «Alt er mitt!».
Nede i Akersgata så sjefsredaktør Trine Eilertsen seg nødt til å hente inn en panikkselger fra Danmark, formodentlig fordi hennes egne krisehandlere ikke har ordforråd stort nok til å hausse opp situasjonen tilstrekkelig.
Bare vent, nå kommer fattigdom, ydmykelse, umyndiggjøring og kaos. Hvis dere trodde dere visste hva vold er, bare vent .... Det er på grunn av oljen at USA har invadert ... En ting kan vi være sikre på, dette er oljekrig. En ting til kan vi også være sikre på, dette er klimakrig....
Skribenten har ikke bare ordforrådet som mangler i Akersgata, han vet også at han kan få Ola Dunks puls opp enda noen hakk når han plasserer ordet Klima som et kirsebær på toppen av Trump / USA tilsviningen.
De ytterst få som ikke lar seg rive med av reaksjonene over, har innsett at Venezuela-dramaet – som begynte 3. januar og vil fortsette en god stund – fortsatt ligger innhyllet i The Fog of War. Realiteten ved Maduros regime er at det finnes en overflod av ubesvarte spørsmål. Og så lenge de står ubesvart, er det nært opp til umulig å si hva – eller hvem – Trumps venezuelanske nyttårskrig egentlig dreier seg om.
Cártel de los Soles
Gåten som er Venezuela starter med Nicolas Maduro selv: til og med hans fødselsattest er under tvil. Har de som sier han er født i Colombia rett, hadde han ikke engang lovlig rett til embetet han holdt.
Maduro karriere som revolusjonær startet da han ble kastet ut av videregående skole for dårlig oppførsel, hvoretter han tok opp sosialismen som medlem av Liga Socialiste mens han jobbet som bussjåfør / trikkekonduktør i Caracas. Liga Socialista ble startet av Jorge Antonio Rodriguez, en revolusjonær sosialist, kidnapper, løsepengesvindler (han stjal løsepengene fra sine røde kamerater) – og far til den fungerende president Delcy Rodriguez. Delcys bror Jorge er forøvrig formand for Nationalforsamlingen. Siden Maduro selv er kjent som en godmodig dumrian, hvem er egentlig jefe i dette intrikate trekant-forholdet ?
Dumrian Maduros “hjerne” sies at være hans kone, Cilia Flores – kvinnen han mødte, da hun arbejdede som en af El Comandante Hugo Chávez’ vigtigste advokater. Cilias centrale rolle tydeliggør også, hvorfor de to nu – sammen – nyter Trumps gæstfrihed på 3×3 meter i Metropolitan Detention Center i Brooklyn.
Maduro, hevdes det, ble innsatt som president av kubanerne etter Chávez’ død på øya. De ville for all del slippe å forholde seg til den nåværende innenriksministeren, Diosdado Cabello, som revolusjonær tronarving. Forholdet mellom Maduro og Cabello var ustabilt, men de var gjensidig avhengige: Maduro trengte muskler, Cabello hadde bruk for den pene fasaden, som den godmodige Maduro kunne levere. Cabello er en killer med innflytelse over militæret – og blir sagt å ha det daglige ansvaret for narco-operasjonene.
For Venezuela er – mer enn noe – en narkostat. Hovedanklagene mot Maduro går ut på at han leder Cártel de los Soles. Dette er ikke en gjeng røffe, kjederøykende narcotraficantes, men skal være et kartell presidert over av generalene i den venezuelanske hæren – med Cabello som CIO.
Det er finanssiden av Cartel de los Soles som skal være Maduros domene – eller, kanskje mer sannsynlig: fru Flores’. Høyst sansynlig har hun hatt en finger med i spillet helt siden «gullårene», da El Comandante satt på tronen og struttet rundt i Caracas. Forstå at det dreier seg om svimlende summer – ikke småsedler i plastposer. Tidligere CIA-agent Gary Bernsen snakker om billioner av dollar i kartellinntekter siden 90-årene. (På engelsk: trillions).
Kariben
Men mysteriet som er Venezuela går dypere. Sier tidligere utenriksrsdepartements offiser Mike Benz, nå uavhengig Dyp-Stat sleuth:
Cártel de los Soles i Venezuela ble bygget opp av CIA – ikke av Maduro. Faktum er at man ganske enkelt kan se 60 Minutes-episoden fra 1993, der Mike Wallace avslørte at CIA hadde opprettet et «anti-kokain»-lager i Venezuela og deretter inngikk en hemmelig avtale med Venezuelas nasjonalgarde om å smugle 1 500 tonn kokain inn til Miami – til tross for DEA sine protester.
Alt dette ble solgt på gatene i Miami for å støtte CIA sine svarte operasjoner og paramilitære grupper.
CIA - Venezuela regimets forbinnelser er eksplosiv information. Ikke rart mediene holder seg til oljenarrativet, eller i Aftenpostens tilfelle -- olje-klima narrativet. I Daily Telegraph i det minste, raporterer de at Maduro kan sitt på milliarder i krypto valuta.
La oss gå enda lenger ned i saksmappa.
Det er liten tvil om at både Hugo Chávez og Maduro kom til makten – og holdt på den – gjennom valgmanipulasjon. At Maduro faktisk tapte mot Edmundo González, María Corina Machados stand-in, i 2024, er et etablert faktum. Et stjålet valg i seg selv er kanskje ikke så overraskende. Men navnet på stemmetellermaskin-firmaet som skal ha bidratt til «seieren», er: Smartmatic.
Smartmatic er et Venezuela-grunnlagt selskap med Chávez-forbindelser, og inngår i et innviklet bedriftsnett som også inkluderer stemmemaskin-selskapet Dominion – som i forbindelse med presidentvalget i USA i 2020 ble beskyldt for å ha «hackbar» programvare. Tidligere CIA-offiser Gary Berntsen sier at bakgrunnen for denne innviklede virksomhetsstrukturen er at Smartmatic, Dominion og en flora av holdingselskaper har gjort full nytte av finansparadisene – operert av britiske finansinteresser i Karibia – for å skjule eierskap og pengestrømmer.
Det slår en i Venezuela-saken at narkotrafikanter og finansoligarker har et stort, fett kryssende sett av interesser: hvitvasking. Narkopenger må gjøres rene. Det skjer via komplekse finansielle strukturer, offshore-selskaper og skyggebanker – nettopp det britiske skatteparadiser som Cayman Islands og British Virgin Islands er berømt for. Cártel de los Soles kan umulig ha fått pengene «på konto» uten denne typen hjelp. Og min santen: Karibia ligger rett ved Venezuelas dørstokk. Så hva er City of Londons rolle i Venezuela?
At noen av Maduros penger har gått inn i krypto, slik Daily Telegraph rapporterer, høres rimelig ut – da kan de flyttes uten spor. At Maduro også var en stor sponsor for diverse sosialistiske kandidater i Latin-Amerika, er like klart; blant annet Kirchner-familien i Argentina. Spørsmålet er: Hvem ellers har fått del i Venezuelas narco-penger – og inkluderer det noen av Trumps mange innenrikspolitiske motstandere?
Det er i «gjenfødelsen» av Venezuela – prosjektet Donald J. Trump nå er i full sving med å gjennomføre – at vi vil få svar på disse spørsmålene.
I mellomtiden er pengestrømmen Maduro og Cilia Flores var ansvarlige for, skrudd av. Det kan bare komme Trump til gode. Og mer interessant: Ut fra Maduros egen avslappede kroppsholdning – og den respektfulle behandlingen vi har sett i videoene fra New York – aner man at selv om pengeslusene er stengt, kan slusene i talestrømmen være i ferd med å åpnes på vidt gap.