En populist svarer Rune Slagstad om populismen #1
Hver uke kommenterer jeg Rune Slagstads løpende kronikk av teser i Dag & Tid om "populismens tidsalder". Slagstads teser skal forme grunnlaget for en ny bok han er i ford med å skrive.
Populismen er ein reaksjon på eit demokrati som ikkje innfrir lovnadene sine. «Tilhøyrsle» er ein viktig verdi i populismen. Difor vert nasjonen på nytt viktig. Med perspektivet «folket mot eliten» vil populistane ta tilbake kontrollen over det nasjonale demokratiet.
Rune Slagstad
Kjære Rune,
Jeg hadde virkelig tenkt å begynne med noen positive ord, men så går du hen og bruker Karl Marx’ åpningslinje fra Det Kommunistiske Manifest som tittel for den første tesen! (“Det går et spøkelse gjennom verda”).
Gamle vaner er visst vanskelige å gi slipp på, men likevel – finnes det i det hele tatt noe mer forskjellig enn den kommunistiske ideologien og dagens nasjonalpopulisme?
Kommunismens tvangstrøye var en konstruert ideologi, mens populismen er tett bundet til naturlige menneskelige behov som tilhørighet og utfoldelse av livsenergi. Kommunisme og populisme er to poler som ikke kunne vært lenger unna hverandre. Derfor har populismen heller ingen “oppfinner” som Marx – den tyske jøden med skizoide personlighetsforstyrrelser, som satt og raste mot hele verden i eksil på den runde lesesalen i The British Library, mens han kvernet ut side etter side med uleselig og ugjennomførbar økonomisk teori.
Videre dreier populisme seg selvfølgelig om folket og er, som du sier, en “reaksjon på eit demokrati som ikkje innfrir lovnadene”. Men Rune, hør nå godt etter: Populismens analyse-enhet er individet, ikke identitets- eller klassegrupper, slik du er vant til fra SV.
Jeg frykter at hvis du fortsetter å tenke i interessegruppe-baner – som arbeidere, kvinner, svarte, muslimer etc. – slik du gjorde i intervjuet med Svein Gjerdåker, vil Tese-serien din virkelig gå av sporet.
Vi nasjonalpopulister driter nemlig i om du er svart/hvit, gul/grønn, kvinne/mann eller muslim/kristen. Det vi bryr oss om, er om du er patriot i Norge, USA, Sveits, Spania eller Tyskland – eller ei. Når det gjelder religion, la meg skynde meg å tilføye: Hvis du er en verdikonservativ muslim som ønsker å bruke sharia-lover til å ordne opp i forholdene mellom mennesker, finnes det nok av alternativer utenfor Europa – du har ingenting her å gjøre. Vi har allerede kjørt det eksperimentet, og ingen – utenfor en liten gruppe ny-marxister – liker resultatet.
Venstrepopulistene du nevner, forvirrer bare Tesene dine. Ett av partiene du viser til, spanske Podemos, er allerede mer eller mindre nedlagt. Syriza og Movimento 5 Stelle er skygger av hva de en gang var. Venstrepopulisme i Europa er ikke annet enn ny-marxisme, spør du meg.
USA er mer interessant. Her har venstrepopulister som RFK jr. og Tulsi Gabbard slått seg sammen med Trump – ja, de sitter faktisk i kabinettet! Det har du visst ikke fått med deg.
Et konkluderende poeng
Du nevner Tony Blair og siterer ham på at “Å gå imot globaliseringa var som å gå imot dei vekslande årstidene.”
Faktum er at Blairs formulering var litt spissere enn som så.
Jeg hører folk si at vi må stoppe opp og debattere globalisering. Man kunne like gjerne debattere om høsten skal følge sommeren. I Kina og India debatterer de det ikke – de griper mulighetene på en måte som vil forandre både deres liv og vårt.
Hvor øyeåpnende er det ikke at ålen Blair ikke engang ville ta en liten pust i bakken for å analysere hvordan hans egen befolkning kunne vinne gjennom globalisering? Og hvorfor?
Fordi for One-World-Government Tony Blair dreide det seg ikke om Storbritannias velferd. Det dreide seg om et globalt, friksjonsfritt marked for hans venner i Davos.
Tony Blair var en av de første Young Global Leaders utdannet (i samme kull som alle migranters “oma”, Angela Merkel) i Klaus Schwabs SPECTRE-lignende hovedkvarter i de sveitsiske Alpene, noen år før han ble statsminister.
Der har du spøkelset (“A spectre is haunting Europe”, er Marx’ første linje) du er på utkikk etter.