Når Davos plystrer, bjeffer hundene
Wilkersons anklager – eller skal vi heller kalle dem tilståelser – blir desto mer konkrete når vi spoler minnet noen år tilbake, til midten av 2020.
Du husker perioden: Vi gikk rundt med ansiktsbleier, holdt 1,51 meters avstand til våre medmennesker og forsøkte å venne oss til at det absurde plutselig var blitt det normale.
Det var da dr. Klaus Schwab, grunnlegger og leder av World Economic Forum, med nærmest perfekt timing lanserte boken The Great Reset. Budskapet var i all enkelhet at «ting» – og med «ting» mente han i praksis selve samfunnsordenen – aldri kom til å bli som før.
Og, kunne man forstå:
Det var like greit.
Dr. Klaus var slett ikke alene om sine spådommer. Budskapet som først lød fra Davos-Dorf, fikk snart gjenklang over hele verden, gjentatt med bemerkelsesverdig samstemmighet av politikere, næringslivsledere og institusjoner.
Så dukket det opp et interessant lite klipp fra 2017, gravd frem av en ukjent helt som åpenbart hadde fått nok av ansiktsbleier, portforbud og «den nye normalen».
Opptaket stammet fra en konferanse ved Harvard Kennedy School – et globalistisk reir av ypperste klasse – der dr. Klaus ble intervjuet av selveste «presidenthviskeren» David Gergen.
Og der, tre år før verden ble satt på hodet, sa Schwab følgende:
Det vi er svært stolte av nå, er den unge generasjonen – folk som statsminister Trudeau, Argentinas president [Mauricio Macri]… og så videre. Så vi infiltrerer regjeringene [hånden skyter frem som for å fange en sprellende fisk som allerede sitter på kroken].
I går satt jeg plutselig i en mottakelse for statsminister Trudeau, og jeg vet – jeg vet – at halvparten av regjeringen hans, kanskje til og med mer enn halvparten, faktisk er blant våre Young Global Leaders …
I det de avslørende ordene «infiltrerer regjeringer» glipper over Dr. Klaus’ lepper, skjer det noe interessant med intervjueren.
Veteran«journalisten» David Gergen vender blikket bort, ser ned og nikker langsomt, nesten ettertenksomt – som om han i samme øyeblikk forsøker å beregne hvor stor skade Davokratiets korpulente generalissimo nettopp har gjort med sin uforsiktige, selvtilfredse innrømmelse.
Gergen var ikke hvem som helst. Han hadde vært rådgiver for ikke mindre enn fire amerikanske presidenter, medlem av Council on Foreign Relations og Trilateral Commission, dean ved Harvard Kennedy School og kommentator hos Mockingbird CNN. Alle redskaper av den globale dyp-staten.
Om noen i salen forsto implikasjonene av hva Dr. Klaus faktisk snakket om, var det ham.
WEF-programmet Young Global Leaders – programmet Dr. Klaus selv omtaler i forbindelse med «infiltrasjon» – er et treårig opplegg for rundt hundre håndplukkede, unge ledertalenter: mennesker utpekt som kandidater til fremtidige maktposisjoner.
Programmet gjennomføres parallelt med deltakernes fulltidsjobber. Etter tre år går de videre inn i et aktivt, verdensomspennende alumninettverk.
Det gir samtidig WEF en enestående mulighet til å forme de utvalgtes verdensbilde, språk og politiske instinkter slik at de harmonerer med organisasjonens egen samfunnsmodell: bort fra det frie markedet og over mot det Dr. Klaus storslagent kaller Stakeholder Capitalism.
Kort fortalt betyr stakeholder capitalism at bedrifter ikke lenger bare skal tjene eiere og kunder, men rette seg etter et stadig bredere sett av politiske, sosiale og miljømessige krav definert av Davokratiet selv.
Systemet har til og med fått sin egen moralske måleenhet:
ESG – Environmental, Social and Governance.
Det norske Oljefondet under Nicolai Tangen, WEF-årsmøtedeltaker i 2025, er en svoren tilhenger av ESG-doktrinen, som brukes til å presse selskaper i retning av LGBT-konformitet, kostbare klimatiltak og et stadig mer uhåndterlig byråkrati- og reguleringsvelde.
Da er det kanskje heller ikke så merkelig at et blikk på listen over tidligere Young Global Leaders – etter hvert rundt 1.500 særdeles velplasserte personer – minner mindre om en alumniliste enn om et persongalleri over mennesker som har sittet nær maktens kontrollpanel mens Europa økonomisk, moralsk og kulturelt har sunket i knærne.
Tony Blair, Angela Merkel og Gordon Brown var alle medlemmer av det første YGL-kullet i 1993. Blair ble britisk statsminister fire år senere, Brown i 2007 og Merkel tysk kansler i 2005.
Historikeren og kommentatoren David Starkey, en nådeløs Blair-kritiker, har pekt på at New Labour erstattet folkestyrets politiske forfatningsorden med et juridisk regime der makt ble flyttet fra folkevalgte politikere til dommere og ekspertkomiteer uten demokratisk ansvarlighet.
Med andre ord:
Nettopp argumentet vi startet denne artikkelserien med.
Andre prominente deltakere inkluderer Frankrikes president og tidligere Rothschild-bankmann Emmanuel Macron; EU-president og daytime-drinking champion Jean-Claude Juncker; Frankrikes president og Libya-befrier Nicolas Sarkozy; Belgias statsminister og eutanasi-entusiast Guy Verhofstadt; Finlands president og tidligere president for European Investment Bank Alexander Stubb; samt Islands statsminister og klima-helse-spesialist Katrín Jakobsdóttir.
Og ikke å forglemme:
«halve den kanadiske regjeringen».
Et land som nå, under tidligere Bank of England-sjef Mark Carney, er i ferd med å søke – eller er det trygle? – om medlemskap i Den europeiske union.
Etter å ha pløyd seg gjennom dette parlamentariske synderegisteret vil den oppmerksomme leser før eller siden stille et ganske nærliggende spørsmål:
Hvordan kunne Dr. Klaus – en tysk-sveitser med doktorgrad i ingeniørfag og, la oss være ærlige, en noe komisk fremtoning – oppnå en innflytelse så vidtrekkende at han kunne drive politikerdressur i Davos-Dorf?
Det korte svaret begynner med Henry Kissinger.
Dr. Klaus etablerte WEF og senere YGL etter å ha studert Public Affairs under Kissinger ved nettopp Harvard School of Government – samme institusjon der intervjuet med David Gergen fant sted.
Henry Kissinger var «inspirasjonen» bak WEF, og gjennom sine omfattende forbindelser i det utenrikspolitiske etablissementet bidro han til å gjøre forumet – som ved etableringen i 1971 het European Management Forum – til en suksess.
Mange kjenner Kissinger som Richard Nixons utenriksminister og National Security Advisor – for øvrig den eneste som har innehatt begge verv samtidig.
Færre kjenner bakhistorien.
Kissinger hadde siden 1950-tallet vært Nelson Rockefellers utenrikspolitiske høyre hånd. Rockefeller var arving til et av USAs rikeste dynastier – og, enda viktigere i denne sammenhengen, etterkommer av mannen som hadde gitt navn til Rockefeller Foundation, stiftelsen som sammen med Ford Foundation hadde bidratt til å finansiere CIAs støtte til Jean Monnet.
Som graduate student ved Harvard arbeidet han som konsulent på CIA-relaterte psykologiske operasjoner. Senere ledet han det prestisjefylte Harvard International Seminar gjennom 1950- og 60-årene, et program for trening og kultivering av – bjeff, bjeff – kommende internasjonale lederskikkelser.
En klar forløper til Young Global Leaders.
Han ble også formann for den såkalte «40 Committee», som førte tilsyn med CIA-operasjoner i det skjulte, inkludert virksomheten knyttet til styrtingen av Salvador Allende i Chile.
Å ja:
Han rakk også å bombe deler av Laos og Kambodsja tilbake mot steinalderen.
Det går altså en ganske rett linje fra Rockefeller til Kissinger, videre gjennom Dr. Klaus – og derfra helt frem til Nicolai Tangen, lederen for verdens største statlige investeringsfond og dagens ivrige bjeffing om ESG.
ESG er nymarxisme med den beste PR-en en ubegrenset pengesekk kan kjøpe.
Nicolai Tangen anser ESG-faktorer som en avgjørende driver for langsiktig finansiell avkastning.
Oversatt fra Davos-dialekt til mer folkelig norsk:
Tangen mener at det på lang sikt vil lønne seg å pløye penger inn i selskaper som holder en stramm linje på LGBT, klima-über-alles og Davokratiets øvrige katalog over politisk korrekte dyder.
Og slik vender vi tilbake til utgangspunktet.
Når Davos plystrer, er det bemerkelsesverdig hvor mange hunder som allerede kjenner melodien.
Vov vov.
Hvis du setter pris på MotVett, håper jeg du vil abonnere gratis. Jeg legger ned mange timer i research og skriving, og hver nye abonnent bidrar til å øke synligheten og nå ut til flere. Det koster deg ingenting, men betyr mye for meg. Takk.
En forsmak på neste ukes artikkel:
Som enkelte skarpsynte dypstat-detektiver har påpekt, er ikke WEFs Young Global Leaders-program den virkelige «Big Daddy» blant elitens lederutviklingsprogrammer.
Den distinksjonen tilhører et langt mindre kjent program.
Et program med dypere historiske røtter, langt mindre offentlig oppmerksomhet – og et alumninettverk som gjør Young Global Leaders til bare én del av et langt større bilde:
Marshall Memorial Fellowship …




