«Ekkoer av fortiden.» Det er dette systemmedienes journalister høytidelig forsøker å innbille leserne at de hører i lycée-demonstrasjonene som brøt ut i Paris for en måned siden, siden spredte seg over hele Frankrike og til slutt eksploderte 17. oktober i store demonstrasjoner i flere byer – med den klart største i Paris, der en halv million mennesker tok til gatene.
Ekkoet de så inderlig ønsker å høre, kommer selvfølgelig fra de skjellsettende 68-protestene i Paris – studentopprøret med utspring ved Sorbonne som for lengst har fått sin nærmest mytologiske plass i den europeiske venstresidens historie.
Dessverre er det mye som tyder på at den utbredte praten om «ekkoer fra fortiden» enten skyldes rene hallusinasjoner – eller, mer sannsynlig, nok en kreativ omgang med sannheten fra bladsmørernes side, også denne gangen for å presse virkeligheten inn i et ferdigsydd medienarrativ.
Mens 68-protestene var et studentopprør – altså et opprør anført av unge voksne i 20-årene – er lycée-protestene, med blokkerte skoleinnganger, ramponering og butikkplyndring, som vi nå bivåner i virale videoklipp på smarttelefoner, nettbrett og TV-skjermer, noe ganske annet.
Her dreier det seg nemlig om barn og ungdom mellom 15 og 18 år. Mindreårige som i et normalt fungerende samfunn ville fått klar beskjed fra både politikere, foreldre og lærere om hvor skapet skal stå.
Men forbløffende nok skjer det stikk motsatte. De unge revolusjonære blir heiet frem av foreldre som tilsynelatende har abdisert fra sin autoritetsrolle, mens utdanningsminister Édouard Geffray inviterer dem til «deliberasjoner».
I stedet for grenser og konsekvenser får barna tilbud om en terapeutisk pratetime.
Enten man sympatiserer med 68-erne eller ikke, dengang hadde demonstrantene en viss grad av intelligens, humor og verv. Slagordene spente fra det underfundige «Vær realistisk – forlang det umulige» til det nå klassiske «Det er forbudt å forby». Plakatene var elegante, poengterte og profesjonelt trykket.
I dag ser vi derimot en spraglete samling eksistenser som trett holder opp hastig utskårne pappskilt med skriblerier – en lapskaus av paroler som spenner fra det jordnære «Vi mangler varmeovner i klasserommet» til kosmiske og apokalyptiske klimaaksjonsslagord, behørig ledsaget av obligatoriske avstikkere til Gaza.
Her finnes verken en sammenhengende analyse eller et koherent argument. En tilskuer må likevel gi dem rett i én ting: De har virkelig blitt tatt ræva på av utdanningsetablissementet.
Totalt fraværende fra spektaklet den 17. oktober var 68-ånden og dens samfunnsomveltende, progressive energi. Det betyr ikke at menneskeflokken er taus. Den avgir absolutt lyd. Men lyden er ikke dens egen.
Plapringen som kommer ut av munnen på demonstrantene – og som er nedfelt på pappskiltene de forsiktig holder opp i været – er 68-ernes politiske buktaling.
For etter at de var ferdige med å kjempe på barrikadene i 1968 og hadde forlatt Sorbonne og andre eliteuniversiteter, begynte 68-erne på det den tyske studentlederen Rudi Dutschke året før minneverdig hadde kalt «den lange marsjen gjennom institusjonene».
Dutschke brukte uttrykket om en strategi for å skape radikale og gjennomgripende politiske og samfunnsmessige endringer. I stedet for å forsøke en direkte eller voldelig maktovertakelse argumenterte han for at studentbevegelsen og Det nye venstre skulle trenge inn i, infiltrere og gradvis omforme de eksisterende samfunnsinstitusjonene innenfra.
Universiteter og skoler stod helt øverst på listen over institusjoner som skulle erobres. Innenfor universitetene var de pedagogiske fakultetene særlig viktige: Det er der læreplanenes intellektuelle klima formes, og der neste generasjon grunnskolelærere utdannes.
Slik har 68-erne fra Paris – og deres kamerater i Madrid, Stockholm, Berlin og Oslo – i mer enn et halvt århundre både undervist våre barn og utdannet lærerne som skulle undervise dem igjen.
Lærere med et bankende hjerte for elevenes akademiske kunnskaper og intellektuelle ferdigheter ble gradvis erstattet av ny-marxistiske ideologer med hodet fullt av Det kommunistiske manifest, post-kolonial teori, kvinnefrigjøring og apokalyptiske og fantasifulle klimateorier.
Summen av dette dreier seg om én ting: forakt for det tradisjonelle Frankrike og et febrilsk ønske om å se det brutt ned og erstattet.
La oss kalle denne bevegelsen av hvite «Bedre varmeovner–klimakrise–Gaza»-flokken for Wokeistan.
Forresten, forestill deg julestemningen i Paris 17. oktober da Wokeistan nådigst ble beæret med et besøk av klimaaktivismens Jeanne d’Arc – de siste årene også i dobbeltrollen som Gazas Madonna: svenske Greta Thunberg, i egen keffiyeh-kledde person.
Wokeistan har imidlertid en sosiologisk tvilling: Islamistan.
Her dreier det seg selvfølgelig i stor grad om unge migranter og barn av migranter som det franske etablissementet har brakt inn i landet i stadig høyere tempo siden 1968 – rundt 500 000 i året bare det siste tiåret under Macron – og for en stor del stuet sammen i de dehumaniserende blokklandskapene i forstedene, banlieues, som ligger som betongbelter rundt storbyer som Paris og Marseille.
I disse områdene ligger fattigdomsraten rundt 40 prosent, mens ungdomsledigheten enkelte steder nærmer seg 45. De unge vokser opp fysisk og kulturelt avskåret fra foreldrenes opprinnelsesland, men samtidig med umiddelbar tilgang til alt moderne høyteknologi kan levere av etnisk underholdning, identitetspolitikk og islamsk religiøs propaganda.
Denne delen av ungdomsopprøret er neppe særlig opptatt av paroler som «Varmeovner i klasserommet!», «Love is Love!» eller «Trans rights are human rights!». Langt mer anvendelig er det som i akademiske kretser høytidelig kalles postkolonial teori – og som lærerne sikkert kan hjelpe til med å oversette til et langt enklere budskap: Deres forfedre ble utnyttet, diskriminert og fremmedgjort av koloniherren Frankrike.
Derfra er veien kort til neste leksjon: De undertrykte har et krav på finansielle reparasjoner.
Som abstrakte begreper går både postkolonial teori og økonomisk oppreisning for kolonitidens urettferdigheter antakelig rett over hodet på mange av de unge kognitivt underbemidlede fra Tunisia og Algerie. Hva «reparasjoner» kan bety i langt mer håndgripelig form, fikk derimot butikkeierne i Paris’ mer glitrende arrondissementer anledning til å studere på nært hold natt til 18. oktober, da butikkplyndringen begynte.
Man må anta at reparasjonskravene ikke lot seg tilfredsstille på én kveld.
Om seks måneder går franskmennene til valg for å finne en ny beboer til Élysée-palasset etter ti år med Macron. Blant de fire fremste kandidatene finner vi Jean-Luc Mélenchon – veteranpolitiker, samboer med en kvinne av nordafrikansk bakgrunn og, viktigst for oss i denne historien, den karismatiske emiren av den sprikende politiske unionen mellom Wokeistan og Islamistan.
For øyeblikket ligger Mélenchon i dødt løp med to andre sentrum–venstre-kandidater på rundt 15 prosent, mens Marine Le Pen ligger på rundt 30.
Og her kommer så det beste.
Mélenchon var ikke bare selv aktiv deltaker i 68-opprøret mens han studerte litteratur og filosofi. Etter studiene begynte han som lærer, før han tok steget inn i politikken under sosialisten François Mitterrand.
Sirkelen er dermed nærmest perfekt sluttet.
Fra 68-opprører til lang-marsj lærer. Fra lang-marsj lærer til profesjonell sosialistisk politiker. Fra profesjonell sisialistisk politiker til Wokeistan - Islamistans fremste buktaler.
Ettersom valget nærmer seg, kan du vedde din siste krone på at han vil bruke marionetten han kontrollerer – og alt han kan få den til å utrette i form av uro og opptøyer – for å skaffe seg nøklene til Élysée-palasset.
Og skulle det vise seg umulig og en av de andre sentrum-venstre kandidatene går av med seieren, er det verdt å huske én ting: En mesterbuktaler er aldri avhengig av bare én dukke. Han kan alltids sette en ny i spill.