Dr. Fauci: maktbyråkraten som skapte et monster – del 1
Første del: Gain of function, gain of power.
Tulsi åpner slusene
På sin siste dag som direktør for nasjonal etterretning, 6. juni 2026, åpnet Tulsi Gabbard slusene i Wuhan-mysteriet.
Ut kom en kildestrøm av opplysninger om hvordan Dr. Anthony Fauci, sjefen for NIAID — National Institute of Allergy and Infectious Diseases — finansierte såkalt gain-of-function-forskning både i USA og Wuhan, og deretter forsøkte å kvele lab-lekkasje-teorien.
Før covid-pandemien stilte Dr. Anthony Fauci … millioner av amerikanske skattepenger til rådighet for å finansiere farlig gain-of-function-forskning på flaggermus-koronavirus ved Wuhan Institute of Virology.
Dette arbeidet blir nå i vide kretser ansett som kilden til den utilsiktede laboratorielekkasjen som utløste pandemien.
Fauci samarbeidet med politiserte karriereledere i etterretningsmiljøet for å undertrykke sannheten om sine handlinger, virusets opprinnelse i en laboratorielekkasje og sin rolle i å kanalisere amerikansk finansiering til denne farlige forskningen, som forårsaket umålelig skade og utallige tapte menneskeliv.
Fauci løy overfor Kongressen i 2024 da han under ed benektet kjennskap til, eller deltakelse i, drøftelser med etterretningsembetsmenn om virusforskning.
Det er en bredside fra en etterretningsdirektør mot en annen høytstående embetsmann uten sidestykke i amerikansk historie. Og hvis beskyldningene stemmer — noe det på dette tidspunktet ikke er noen grunn til å tvile på — dreier det seg også om et av de groveste misbrukene av offentlighetens tillit noensinne.
Mediene, som brukte de første to årene av covid-fiaskoen på å stemple Wuhan lab-leak-teorien som «konspirasjon», og som siden 2020 entusiastisk har bidratt til å bygge en personlighetskult rundt Dr. Fauci selv, er nå plutselig musestille.
Eller de har valgt, slik Washington Times gjør, å angripe Tulsi personlig.
Det er ikke overraskende. Mediene i dag er helseetablissementets og Big Pharmas håndlangere.
Darth Vader
I Fauci-affæren er det vanskelig for vanlige borgere å forstå hvordan en helsebyråkrat med ansvar for allergi og infeksjonssykdommer kunne tilegne seg den enorme makten han faktisk hadde — både over bioforskning og over etterretning, slik Gabbards beskyldninger impliserer.
Det skaper et mentalt hinder. Man erkjenner ikke fullt ut dybden av Faucis udåd, fordi man ikke helt forstår maktens arkitektur bak ham.
En historisk bakgrunnsforklaring er derfor på sin plass.
Nøklene til å forstå Faucis enorme makt ligger i de rykende ruinene av Twin Towers etter 11. september 2001. Dick Cheney — gitt tilnavnet Darth Vader både på grunn av sitt dystre utseende og sine dypstatlige bona fides — var George W. Bushs visepresident. Mange vil si at han også var den virkelige presidenten.
Cheney ble pådriveren for en massiv oppprioritering av biosikkerhetsområdet. Islamske terrorister kunne slå til igjen, lød begrunnelsen fra Cheneys kontor — men neste gang med biologiske våpen.
Slik skjøt finansieringen av bioforsvar i været: fra 137 millioner dollar før 9/11 til omkring 2 milliarder dollar i 2003.
I virkeligheten var bioforsvar, biosikkerhet og vaksineutvikling et skalkeskjul for egen biovåpenutvikling.
Departementet med ansvar for biosikkerhet ble derfor heller ikke lagt under Pentagon, men under det uskyldig benevnte NIAID — allergi og infeksjonssykdommer. Man mistenker også at Cheney allerede visste at Dr. Fauci var den rette mannen for jobben.1
Cheney sendte sin høyre hånd, Scooter Libby, som personlig representant inn for å arbeide med Fauci. Plutselig hadde Fauci ikke bare tilgang til USAs visepresident, men også til W. selv. Han ble dessuten gitt en massiv lønnsforhøyelse på 62 prosent, til omkring 450 000 dollar, noe som gjorde ham til den best betalte offentlige ansatte i hele embetsverket.
Den nymyntede biovåpen-tsaren Fauci ble dermed knutepunktet mellom akademia, etterretningsapparatet, militæret og farmasøytiske selskaper — alle med interesse av å se forskningsområdet godt forsynt med finansielle midler.
Skumle aner
Utviklingen av biosikkerhetsområdet etter 9/11 var likevel ikke USAs første satsing på biovåpen. Enkelte kaller til og med biovåpen CIAs første kjærlighet.
Opphavet til romansen var imidlertid alt annet enn poetisk.
I de første årene etter andre verdenskrig, da USA okkuperte Japan, brukte CIA blant andre den diabolske Shiro Ishii, lederen for Japans morderiske biovåpengruppe Unit 731, som kunnskapskilde. Målet var å få tilgang til materiale om de grusomme menneskeeksperimentene Unit 731 hadde utført på kinesiske og amerikanske fanger — i bytte mot straffrihet.
Unit 731 drev 4.500 inkubatorer i Mandsjuria for å avle frem pestinfiserte lopper på rotter og mus, med sikte på å spre ulike smittsomme sykdommer …
Ishii testet bakteriologiske våpen i felt ved å spre dem fra luften over sivilbefolkningen i okkuperte kinesiske byer og landsbyer. Han demonstrerte effektiviteten av entomologiske våpen under særdeles vellykkede pestangrep mot havnebyen Ningbo i Mandsjuria i oktober 1940. Unit 731 slapp keramiske beholdere fylt med pestbærende lopper over byen. I løpet av få dager døde innbyggerne i stort antall. Legene fra Unit 731 rykket inn med bårer og lot som om de tilbød behandling — men i stedet fraktet de pasientene til feltlaboratorier kamuflert som behandlingssentre, der de ble dissekert levende.
Kennedy, Robert F. The Wuhan Cover-Up: And the Terrifying Bioweapons Arms Race (Children’s Health Defense), pp. 55–56.
Faktum er at få av Unit 731s toppfolk ble rettsforfulgt. På 2000-tallet fikk denne straffrihetslinjen konsekvenser da en av Ishiis toppløytnanter — som etter krigen hadde opprettet og drevet et stort, velrenommert medisinsk firma sammen med gamle kamerater fra enheten — ble dømt for med vitende og vilje å ha solgt HIV-infisert blod til japanske sykehus.
Andre fra Unit 731 gikk inn i sentrale lederposter i Japans medisinske establishment, blant annet i innflytelsesrike stillinger som dekaner ved landets mest prestisjefylte medisinske fakulteter og universiteter, direktører for Japans ledende sykehussystemer og emeritusprofessorer i virologi, immunologi og infeksjonssykdommer.
Når etablissementet i så stor grad beskytter forbryterne, vet man at det hele var sanksjonert fra toppen helt fra begynnelsen av.
Gain of function, gain of power
Etter at den såkalte War on Terror ble nedtrappet, vel et tiår etter 9/11, og trusselen om islamistisk bioterror ikke lenger var like troverdig, fant man opp et nytt navn for biosikkerhetsaktivitetene som ble utført under Dr. Faucis oppsyn: Pandemic Preparedness, Preparation and Response — PPR.
Heretter skulle det ikke lenger være noe klart skille mellom bekjempelse av allergier, infeksjonssykdommer og killer-virus. Grunnen ble lagt for en nesten militarisert holdning til sykdomsutbrudd.
Beleilig nok for Dr. Fauci kom det mellom 2002 og 2006 flere SARS-CoV-1-koronavirusutbrudd i Kina. Ett av dem, i 2004, tok 700 liv. Det mistenkes at flere av disse utbruddene var laboratorielekkasjer.
Utbruddene — og den tunge mediedekningen rundt patogener — gjorde pandemiberedskap til et allment anliggende. Det lettet byrden for Fauci, som nå var dypt dedikert til gain-of-function-forskning.
GOF-forskning tar et naturlig virus og bytter ut komponenter i organismen for å gjøre det mer dødelig. Rasjonalet som ble brukt for å drive denne forskningen under PPR-rubrikken, var at dersom monsterviruset man nettopp hadde utviklet i Lab 201A plutselig skulle oppstå naturlig, ville vaksiner som kunne redde liv, allerede stå klare.
Som den foregående diskusjonen viser, var denne forklaringen alltid et skalkeskjul.
En god dekkhistorie inneholder imidlertid alltid et fnugg av sannhet. Når statsmakten sender soldater mot en fiende som er blitt lammet av et biovåpen, må man unngå at soldatene selv blir rammet. Det er derfor utviklingen av dødelige virus og vaksiner alltid foregår i tandem.
Og biovåpen utvikles ikke nødvendigvis for å drepe. Destabilisering av motparten kan være langt mer effektivt. Å sette motstanderen midlertidig ut av spill er alt som trengs for å få fritt spillerom overfor ham.
Nylig frigitte CIA-dokumenter fra 1962 viser at nettopp destabilisering ved bruk av ikke-dødelige patogener lenge har vært en del av dypstatens modus operandi. I Operasjon Mongoose laget man planer om å skape matmangel i kommunistiske Cuba ved å forårsake avlingssvikt.
Giftige insekter skulle slippes over den karibiske øya og ødelegge avlingene. Og viktigst av alt: Patogenene skulle «se ut til å være av naturlig opprinnelse».
Maktens hånd måtte forbli usett.
Kimærer
Koronavirus er nyttige i GOF-forskning av flere grunner. Man forstår deres biologiske «maskineri» godt, og det kan lett endres. Koronavirus har også direkte relevans for risikoen for virkelige pandemier.
Fremfor alt kommer koronavirus utstyrt med spike.
Forestill deg spikeproteinet på overflaten av koronaviruset som en saks som effektivt kan klippe seg inn i vertsorganismen. Sagt mer vitenskapelig: Koronavirus bruker spikeproteinet til å binde seg til vertscellens reseptorer og fusjonere med cellemembranen.
Allerede i 2000 viste Dr. Fauci tegn til en spesiell forkjærlighet for de lett formbare koronavirusene. Da finansierte han en forskergruppe ved Utrecht universitet i Nederland som utførte studien «Retargeting of Coronavirus by Substitution of the Spike Glycoprotein Ectodomain: Crossing the Host Cell Species Barrier». I studien fjernet forskerne spikeproteinet fra et musekoronavirus og erstattet det med spikeproteinet fra et kattekoronavirus.
Besettelsen med å gjøre spikeproteinsaksen skarpere — ved å utnytte koronavirusets store kapasitet for endring — går altså tilbake til før 9/11.
Enhver kan se logikken i hvordan forskningen på «frankenvirusene» beveget seg fra Utrecht-universitetets musekoronavirus pluss kattespike, til Wuhans hesteskonese-flaggermus pluss en egenoppfunnet, superskarp furin-spike.
Virologer kaller slike hybridvirus for kimærer, etter det greske monsteret som var delvis løve, delvis geit og delvis slange.
Og hele redeligheten ble utført under rubrikken Pandemic Preparedness, Preparation and Response.
Man grøsser når man innser at betegnelsen kommer rett ut av Shiro Ishiis dreiebok. Utad brukte han nemlig det uskyldige navnet «Departementet for epidemiforebyggelse og vannrensning» på sin morderiske avdeling.
—> Dette er første del av et eksposé om Faucis rolle i tilblivelsen av Covid-19.
Med mindre annet er angitt gjennom lenker til nettressurser, bygger informasjonen i artikkelen om Dr. Fauci på Robert F. Kennedys jr. bøker The Wuhan Cover-Up og The Real Anthony Fauci.
At det var Dick «Darth Vader» Cheney som stod bak, er ikke overraskende. Hans dypstatlige bonafides har det aldri vært særlig tvil om.
Først var han Chief of Staff i Det hvite hus under Gerald Ford, etter at president Nixon var blitt fjernet — godt hjulpet av CIA og Washington Post. Deretter ble han forsvarsminister under George H.W. Bush, selv tidligere CIA-sjef. Og som om sirkelen ikke allerede var trang nok, fortsatte Cheney videre som CEO i Halliburton, et firma med lange og tette forbindelser til CIA.