Det første og andre offer
Wall Street Journals utsendte medarbeider jobber utrettelig for krigspartiet.
Så langt har 31,000 ukrainske soldater blitt drept, sa Zelensky i februar.
Beviselig, det første offer i krig er sannheten.
Time Magazines Simon Shuster som skygget Zelensky i ett år for Time, estimerte i en cover-story fra november 2023, at tallet var minst 100,000. Sannheten er at det er ingen som ønsker å vite det sande nummeret.
Ikke politikerne, som muliggjør slakten med penger og våpen, ikke det brede befolkningslag av søvngjengere, som er bestemt opptatt med å more seg selv til døde.
Uansett hva det virkelig nummeret er, Zelensky & Co. trenger desperat mer kjøtt til kværna, over der i krigen mellom oblastene, og søvngjengerne trenger forsikring, at pengene som blir sendt over går til å drepe russere på slagmarken, og ikke til, hva vet jeg - yachter i Monaco og Marbella - for eksempel.
Pressen og krigspartiets talerør har derfor en viktig rolle å spille.
I en feel-good story fra 7. mai gjør Wall Street Journal det klart at de er jobben voksen.
Finanselitenes dagblad, bidrar med en artikkel om Da Vinci bataljonen, som markedsfører seg selv til unge rekrutter med slagordet: "Ikke vent på at fienden kommer til ditt hjem".
Hvis det høres litt kjent ut, er det selvfølgelig fordi Guri Melby og Aage Borchgrevink og hans krets har brukt nettopp dette argumentet utrettelig på hjemmebane de siste åra, for å få deg til å punge ut for oblastkrigen.
Apropos propaganda, Da Vinci bataljonen, som "inkluderer skuespillere og hard-core fotball fans", har sin egen Instagram kanal med 50,000 followers, hvor man kan kjøpe Da Vinci artikler med inspirerende slaglinjer som "Time to Fight!". Nå? Snakk om å være sen i vendingen.
Om det var slagordet, eller de inspirerende bildene er usikkert; resultatet lot ikke vente på seg. Bataljonen har hatt over 1000 søkere siden februar, som er "mer enn de kan håndtere".
Sier Dmytro Zharchenko, en tidligere marketing manager for et europeisk firma: "Ingen ble brakt hit med tvang. Alle her uttaler seg som likestilte".
Iveren etter å ta del i krigen, har til og med hjulpet Dmytro å gå ned i vekt. "Før hadde jeg helseproblemer og migrene, men ikke lenger." Den bragden har gitt Dmytro sitt militære kallenavn: "Vegan".
Wall Street Journal snakker også med andre frivillige. En nyvervet konstruksjonsarbeider forteller: "Jeg ønsker å være med blant de beste."
Bohdan Herashchenko, en computer programmerer sier: "Jeg har ingen militær erfaring. Men jeg vil inn. Jeg er klar."
Hvis Bohdan er noe lik de computer programmerere vi alle har sett dra seg gjennom kontor korridorene på spinke ben, med skjorteflakene flagrende rundt hoftene, kan man bare si: ikke snuble i skolissene der ute, kamerat.
Mens vi alle kan se videoer online av unge menn som blir revet av tog og busser av rekrutterings personell, mens Simon Schuster kan fortelle om foreldre som bestikker rekrutterings offiserer så deres sønner blir fjernet fra hvervelistene, mens den ukrainske regjeringen forsøker å tvinge til fronten hundretusener av ukrainere som lever i Europa ved å påtvinge hjemreise ved passfornyelse, er alt hunky-dori over hos Wall Street Journal.
De har en jobb å gjøre, og selv om det er en skitten jobb, må noen ta opp spaden og skyfle. Finanselitene krever, at det sovende publikum skal fødes med fuphistorier, så de ikke våkner av drømmen. Det står nemlig store penger på spill.
At historien i WSJ ble brakt via en computer programmerer, en barmann, en konstruksjons arbeider, og en marketing manager, alle opp ivret av an Instagram kanal, alle uten noen form for kamp- eller våpentrening, alle skrapet opp fra bånn i bøtta, registrerer vel ikke.
Uomtvistelig, det andre offer i krig er kritisk tenkning.