Den gode legen tar det femte
Fra medienes pandemifrelser til 111 nektelser foran Kongressen
Dr. Anthony Fauci, den tidligere NIAID-sjefen og gjennom 40 år selve «Don» i USAs medisinske forskningsmiljø, var bemerkelsesverdig konsekvent i sine svar til Kongressen torsdag. Uansett hva senatorene spurte om, svarte han nøyaktig det samme, uten å fortrekke en mine:
«Det nekter jeg å svare på, fordi svaret kan føre til at jeg blir arrestert.»
Hva lå bak beslutningen om å finansiere denne farlige forskningen i Kina?
Pass.
Hvordan kom De frem til at et totalitært land ville være i stand til å gjennomføre denne forskningen?
Pass.
Angrer De på beslutningen?
Pass.
Den røde mappen foran Dem forklarer at det er straffbart å nekte å besvare spørsmål under en etterforskning når man har mottatt benådning. Har De denne mappen?
Pass.
Hvilken ukedag er det i dag?
Pass.
(Svak rødme.)
Hvilken farge har slipset De bærer i dag?
Pass. (Tiltagende rødme.)
111 ganger i løpet av to timer gjentok Anthony Fauci i realiteten: «Det nekter jeg å svare på, fordi svaret kan føre til at jeg blir arrestert.»
Han brukte selvfølgelig ikke akkurat de ordene. Det er tross alt Teflon Tony vi har med å gjøre – polstret og beskyttet på alle kanter. I stedet liret han av seg formularen advokatene hadde gitt ham:
«Etter råd fra min juridiske rådgiver nekter jeg med all respekt å besvare spørsmålet, under henvisning til mine rettigheter etter det femte tillegget til USAs grunnlov.»
Han «took the Fifth», som amerikanerne kaller det: retten til å nekte å svare når svaret kan virke selvinkriminerende.
Oversatt fra juridisk tåkeprat: Han vurderte at et ærlig svar kunne føre ham rett i kasjotten.
Men fordi Fauci har mottatt en altomfattende benådning fra president Biden, har han egentlig ikke lenger rett til å nekte det amerikanske publikum innsyn i hva som foregikk i årene frem mot covidutbruddet.
Heldige Fauci fikk benådningen i siste sekund, signert med autopen, før pleiepasienten og autopennen ble kastet ut av 1600 Pennsylvania Avenue etter valget i 2024.
Faucis fall fra medienes lianer
Det er sjokkerende å observere hvor langt – og hvor dypt – dr. Fauci har falt.
Under covid, fra mars 2020 og frem til han gikk av fra NIAID mot slutten av 2023, 82 år gammel, ble Den gode lege et velkjent og elsket navn, ikke bare i USA, men over hele verden. Mediene feiret Fauci som en helt – for ikke å si en frelser.
Den gangen han var ovenpå, lød mediesmiskingen fra TV-vertene slik:
«Den mest respekterte stemmen under pandemien … mannen som har blitt kjent som USAs lege … landets fremste ekspert på smittsomme sykdommer … Anthony Fauci, du blir av mange sett på som en superhelt … dr. Anthony Fauci, en amerikansk helt … du har gjort så mye for dette landet under denne krisen, så jeg setter virkelig stor pris på innsikten din … hvem er vel bedre egnet til å gi oss svar vi kan stole på enn dr. Anthony Fauci?»
Den journalistiske serviliteten fra cocktailservitrisene var til å brekke seg over.
Forestill deg derfor Faucis knipe på torsdag: År etter år har du svingt deg fra lovprisningens lianer til prisutdelingenes lianer, som vitenskapens Tarzan gjennom den mediale jungelen. Plutselig sitter du på ræva i en direktesending fra Kongressen og nekter å svare på hvilken farge slipset rundt halsen din har.
Au.
La oss være presise: En av grunnene til at Fauci ble løftet til skyene under pandemien, var selvfølgelig at Den gode lege var Mr. Anti-Trump.
Du vet, den klønete presidenten som stort sett nektet å bruke maske; som under en pressekonferanse motsa vitenskapsgiganten Fauci direkte om hydroksyklorokin som et effektivt middel mot covid; og som allerede i april 2020 sa rett ut at viruset kom fra «et laboratorium» i Kina. Dette mens Fauci og hele det vitenskapelige etablissementet var klinkende klare på at det stammet fra «våtmarkedet» i Wuhan, der en hesteskoflaggermus fra en hule tusen kilometer unna i Yunnan angivelig hadde hatt usømmelig omgang med et skjelldyr.
Som de kroet seg den gangen, skriblerne i etablissementsmediene, over sine egne Trump-vitser.
I dag vet vi at de latterlige papirmaskene alle ble tvunget til å bære foran munnen, var fullstendig uvirksomme mot de bittesmå viruspartiklene som passerte rett gjennom; at en hel rekke leger brukte det velkjente, 70 år gamle legemiddelet HCQ i behandlingen og reddet liv; og ikke minst at viruset kom fra et laboratorium i Wuhan – ikke fra et «våtmarked», et ord som for øvrig ble brukt for å forvirre folk.
Et våtmarked er nemlig et fiskemarked. Og ingen fiskehandler med respekt for seg selv har noen gang stått og ropt:
«Fersk flaggermus!»
Skriblerne i Akersgata er ikke fullt så høye i hatten lenger. Trine Eilertsen i Aftenpravda nøyde seg med en kort NTB-melding som stort sett begrenset seg til å gjengi Faucis innledende uttalelse fra Senatets gulv. Der presenterte han seg selv som offer for en heksejakt fra Rand Pauls side.
Paul skal ha sagt at Fauci fortjener å sitte bak lås og slå for sin rolle i finansieringen av gain-of-function-eksperimentene som ledet til covid-19.
Hvor fullstendig forutsigbart er det ikke at narsissisten Fauci nå søker tilflukt i offerrollen, idet sannhetens time nærmer seg? Mannen vi nå vet brukte deler av pandemien på å samle bilder av publikums hyllest til seg selv – og NIAID-stabens tid på å skaffe ham priser med pengepremier.
Samlet kontantutbytte: én million dollar.
Sluttdestinasjon: Et sted med evig fyringssesong
Mens Rand Paul vil se Fauci bak lås og slå, er det mange andre som helst vil sende Den Gode Legen til et sted med atskillig høyere temperatur.
Det er faktisk en ganske vanlig oppfatning blant dem som har tatt seg bryet med å tenke selv. Denne beskjedne anstrengelsen pleide å være nokså utbredt. Men nå som mediene gjør subtilt narr av dem som forsøker å sette seg inn i medisinske spørsmål og trekke egne konklusjoner – i stedet for ganske enkelt å følge ekspertene – er den visst blitt en sjeldenhet.
Så hva har opprørerne i covid-saken funnet som får dem til å ønske Fauci velkommen til et sted med evig fyringssesong?
Før han i mars anbefalte å stenge ned hele økonomien – en beslutning Europa naturligvis fulgte til punkt og prikke – skrev Fauci i dagboken sin, som nå er gravd frem fra NIAID-serverne, at covid hadde en dødelighet på 0,2 prosent. Altså på nivå med vanlig influensa. Mange vil huske at man ble hengt ut for å hevde det samme i 2020. Det riktige er forøvrig 0.17%.
En måned senere gikk Fauci på TV og forklarte at dødeligheten var ti ganger så høy.
Og hva med «hestemedisinen» ivermektin, som både Fauci og norske helseeksperter advarte på det sterkeste mot?
I 106 studier, som omfatter 200 000 pasienter, viser det seg at ivermektin reduserer dødeligheten med 47 prosent. Legemiddelet, som Satoshi Ōmura mottok Nobelprisen for i 2015, har vært brukt av millioner av mennesker verden over mot parasittsykdommer.
Fauci og hans norske ekkokammer demoniserte imidlertid ivermektin. Grunnen er enkel: Både juridisk og markedsføringsmessig ville det vært vanskelig å få gjennomslag for injeksjonene med genterapi dersom en sykdom som ikke var vesentlig ulik influensa, allerede kunne behandles effektivt på andre måter.
Folkehelse som politisk redskap
Den gode legen kom ikke tomhendt ut av pandemien. I tillegg til å sanke inn priser til en verdi av én million ble han i 2023 deleier i et oppstartsselskap for mRNA-vaksiner – et selskap legemiddelgiganten Eli Lilly nå kjøper for 1,55 milliarder. Selskapet mottok dessuten 26 millioner dollar fra «Joe Biden», slik at de kunne forske litt og gjøre seg klare for salget.
Man blir heller ikke overrasket over at The Don blir godt tatt vare på. Han kanaliserte anslagsvis 15 millioner dollar i USAID-midler til Wuhan Institute of Virology over en periode på 10 år. USAID er for øvrig en CIA-”cutout” som ikke akkurat har «Aid» som sitt fremste fokus, slik navnet ellers kunne forlede noen til å tro.
Det er nok også derfor dr. Anthony Fauci dessverre ikke er i stand til å svare på hvilken dag det er.
Men de som fortsatt tenker selv, vet nå hva klokken har slått. Når folkehelse tas i bruk som politisk redskap, har vi forlatt én samfunnsorden og trådt inn i en annen. Det er overgangen fra det liberale demokratiet – som alltid bare var et mellomstadium, med håndplukkede folkevalgte som fikk handle fritt innenfor bestemte rammer – til det totalitære demokratiet, der rammene ikke lenger er veiledende, men absolutte.
Mitt beskjedne forslag til parole for det nye regimet: «Sikkert og effektivt demokrati.»
Abonnér, og hold dig ajour med sande nyheter før det neste pandemifupnummer.