Who rules East Europe commands the Heartland;
Who rules the Heartland commands the World-Island;
Who rules the World-Island commands the world.
— Halford John Mackinder, britisk imperial strateg, 1904
Kaviarfilosofen
Man vet at krig og elendighet ikke er langt unna når multimillionær-filosofen, skribenten og maktens hvisker Bernard-Henri Lévy griper pennen for å demonisere noen på spinkelt grunnlag. BHL, som han kjærlig kalles i Frankrike, er en stemme som i visse kretser – på begge sider av Atlanteren – fortsatt lyttes til med andakt.
I 2011 fylte han mediene med artikler og overbevisende TV-opptredener for å få NATO-landene til å støtte president Sarkozys oppfordring om å bombe Libya. Angivelig fordi oberst Muammar al-Gaddafi mishandlet deler av befolkningen; den virkelige grunnen var at Gaddafi hadde lansert en plan om å prissette olje fra Nord-Afrika i en ny valuta, støttet av gull, og dermed bryte med petrodollarsystemet som ligger til grunn for den angloamerikanske finansdominansen. Til det hadde Wall Street og City of London bare ett ord: Arrête !
Gaddafi – i Vesten mest kjent for sin kvinnelige livvaktstyrke og sin sans for det gode liv – hadde kanskje ikke gjort Libya til et skandinavisk sosialdemokratisk velferdsparadis, men etter afrikanske målestokker var landet rikt og velfungerende. Alle vet hvordan NATO-eventyret i Libya endte, selv om både vi og Jens Stoltenberg, den gang Norges statsminister, helst skulle ønske at emnet ikke ble brakt på bane.
Uten en sterk hånd sank landet raskt ned i kaos, og oberst Gaddafi ble gjort kort prosess med av de islamistiske styrkene NATO hadde stilt seg på siden av. I dag er Libya en terrorstat, der slavemarkeder er blant få vekstbransjer. «Vold kan bryte ut uten forvarsel», lyder den knappe vurderingen fra det britiske utenriksdepartementet om situasjonen i landet. «Mission accomplished», som en av BHLs krigsparti-meningsfeller uttrykte det om en annen NATO-krig noen år tidligere.
Uidentifiserte flyvende objekter
Déjà vu – BHL er tilbake. I en kronikk i Wall Street Journal går han løs på nok en «diktator» som etter sigende må rives ned fra tronen. Det deles ingen premier for å gjette hvem han sikter til denne gangen. Første halvdel av teksten er en anklagende liste over drone- og MiG-21-inntrengninger i luftrommet over danske, tyske og norske flyplasser de siste ukene; andre halvdel klinger som et ekko av opptredenene fra 2011.
Dronene må skytes ned, MiG-ene må skytes ned – og selvfølgelig må enda mer penger sendes til den anglo-amerikanske finansverdens mann i Kiev, Vlod Zelenskyj. Kort sagt: vri om tenningsnøkkelen på krigsvognene og kom i gang med slagsmålet fortest mulig. Snakk om monomaniaque!
Når det er sagt: at man skyter etter de flyvende objektene, kan de fleste enes om. Flyplasser fra München til Aarhus er blitt midlertidig stengt på grunn av slike objekter. Men er virkelig myndighetene – formodentlig i full beredskap, tre år inn i den første storkrigen i Europa på 80 år – helt maktesløse? Merkelig. De virker ikke engang bekymret, til tross for all spalteplassen fenomenet får i Aftenposten og Berlingske. Enda merkeligere: når personer som flyr droner i veien for SAS- og Norwegian-flyvninger blir pågrepet, viser det seg at de er – tyskere?
Det skal sies: den franske kaviarfilosofen med det imponerende håret, Charvet-skjortene åpne nesten til navlen, viftende hender og den glatte, overtalende tonen, er mindre overbevisende i dag enn for 14 år siden. Den gang utløste kombinasjonen av parisisk couture og overtalelseskunst nærmest på et blunk en sverm av bombetokter – også norske – over ørkenstaten. Like fullt er han en stemme man ikke bør ignorere. Spiss ørene: det BHL sier – i dag som i 2011 – er hva de som sitter med stikka i øverste cockpit har tenkt å gjøre.
Kort og brutalt: Det som synes å stå på le menu i kasernene hos «The Three Amigos» (Merz, Starmer, Macron), er krig mot Russland, koste hva det koste vil. Målet er det den oligarkiske overkommandoen har jaktet på lenge: kontroll over Eurasia. For å nå dit virker de villige til hva som helst. Dronefarsen vi ser, er bare åpningstrekkene i akt to; akt én utspilte seg i Ukraina.
Interessant nok utspilte et nesten identisk scenario seg i luftrommet over New Jersey for ett år siden. Den gangen som nå: uforklarlige droneekskursjoner og fravær av handling fra myndighetene. Lykkeligvis skrev undertegnede allerede da om strategien bak; detaljene finnes i artikkelen under.
Sannhetens stridslinjer
BHL avslutter artikkelen sin elegant ved å ironisere over at vi «konfliktsky» europeere ikke vil erkjenne Putins trussel — tross at realiteten er at krigen allerede er erklært:
Sandheden, som vores konfliktsky demokratier har svært ved at indrømme, er, at når krigen først er erklæret, er der intet andet valg end at se den i øjnene.
BHL har delvis rett. Europa er fredsbedøvet. Bare de over femti har besteforeldre som opplevde den siste europeiske krigen, verneplikten er i praksis borte, og myndighetene klarer knapt å sikre sine egne fortau. Men å stemple The Three Amigos og de usynlige på øverste kommandopost som «konfliktsky» er feil. Oberst Gaddafi, var han fortsatt blant oss, ville også ha bestridt det på det sterkeste. Uheldigvis døde han av intern blødning etter å ha blitt voldtatt med et rustent jernrør av en hårete, huiende gjeng av feirende islamister i kjølevannet av Libyas plutselige tilbakevende til steinalderen i 2011.
Sannheten den fredsbedøvede europeer ikke vil innrømme, mon cher BHL, er at vår politiske lederklasse — og deres formyndere — i praksis har erklært krig mot egne borgere. Ser vi ikke det i øynene, risikerer vi å ende som de 1,7 millioner døde og sårede ukrainske mennene — dommages collatéraux — i stedfortrederkrigen der ute på steppene som er nøkkelen til verdensøya.
Etterspill
Denne uken ble Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy dømt til fem års fengsel. Dommen gjelder at han i 2007 skal ha mottatt millioner av euro i ulovlige midler fra en viss oberst Muammar al-Gaddafi til valgkampkassen. Man kan med rette si at Nicolas trakk det lengste strået — om enn ikke et særlig langt ett. Og Nicos frekkhet er vanskelig både å benekte og motvillig beundre: Først tar du millionene, deretter sender du inn F-16 og islamister i Toyota-pickuper for å fjerne alle impliserte. Voilà — så var den geita barbert!
I tillegg til å fjerne en trussel mot petrodollaren fikk felttoget i Libya en annen effekt. Fordi landet ble en «failed state» og sluttet å fungere som buffersone mot migrasjon fra det subsahariske Afrika, forverret migrantproblemet i Europa seg betydelig. Dette uroer ikke den oligarkiske overkommandoen; det er del av planen — noe flere bør stirre i hvitøyet.
Man er fristet til å kapitulere og anerkjenne geniet i hovedkommandoens ørnerede — tre mål truffet med ett skudd — helt til man husker at Putin ikke er en klovn av Mo-Gaddafi-typen, og at han for øvrig har kjernefysiske våpen.