Charlie (1993–2025), Del 1
Charlie Kirks tragiske bortgang kan vise seg å bli et vendepunkt for MAGA-bevegelsen
Tyrannen dør og med ham hans rige; martyrens død – med ham hans rige begynder.
— Søren Kierkegaard
399 f.Kr., Athen, Hellas
For meg – som for mange andre – er fortellingen om Sokrates noe av det få som sitter igjen fra grunnskolen. Det norske skoleverket bygger i stor grad på den “allvitende på kateteret”-modellen, med enveiskommunikasjon og pugging, og mye av lærdommen forsvinner derfor raskt ut i glemselen. Men ikke Sokrates. Ikke samfunnets plagsomme klegg.
Slik jeg husker historien, var han en mann av enkle kår som streifet rundt i Athen på 400-tallet f.Kr. og stilte folk tilsynelatende enkle, men i virkeligheten dyptgripende spørsmål om rettferdighet, kunnskap og menneskelige forhold. Det høres harmløst ut, men spørsmålene var nådeløse: de avslørte vanetenkning og selvbedrag. Spesielt makthaverne og besteborgerne følte seg truffet. De trodde de hadde svar på alt, men når Sokrates presset dem, viste svarene seg å være tomme.
Ikke rart at de unge flokket seg rundt ham. Ungdom har alltid et skarpt blikk for voksnes hykleri, selv om de ikke alltid har ordene til å vinne selve diskusjonen. Sokrates ble derfor både et forbilde og en provokatør.
Han hevdet selv at hans største innsikt var denne: «Jeg vet at jeg intet vet.» En læresetning som traff spissborgerne han satte i forlegenhet som en dolk mellom ribbeina.
Likevel lærte vi i skolebøkene at denne beskjedne mannen, som vandret rundt uten eiendeler og stilte spørsmål, var en av de viktigste grunnleggere av vestlig sivilisasjon. Og kanskje er det nettopp den paradoksale kontrasten – mellom den pengeløse gategjenger og hans posisjon som sivilisasjonsbygger – som gjør at navnet Sokrates setter seg fast i hukommelsen hos elevene.
En annen grunn til at Sokrates huskes, er måten han døde på. Det demokratiske styret i Athen rundt 400 f.Kr. tålte ikke hans innflytelse over byens unge. De kunne ikke vinne mot ham i åpen diskusjon, så de valgte å eliminere ham. Etter en skueprosess ble han dømt til døden ved giftbegeret, anklaget for «å forføre ungdommen».
Han kunne enkelt ha unngått straffen: det holdt å forlate Athen og aldri vende tilbake. Men Sokrates ble værende. Han må ha tenkt at et liv uten mennesker å samtale med, ikke var et liv verdt å leve. Derfor satt han, omgitt av sine nærmeste venner – deriblant Platon – og drakk skarntyde, uten frykt. Den plagsomme kleggen som stakk makten i siden, gikk dermed over i udødelighet.
Det vi ikke forstod som skoleelever, men som gjør ham til en av vår sivilisasjons sanne fedre, er hans insistering på fornuften som samfunnets fundament – og på den uavbrutte dialogen, den sokratiske metode, som veien til å finne ut hva som faktisk er fornuftig. Dette irriterte makten grenseløst. For makten lever av dogmer, tradisjoner og inngrodde vaner – og vil nødig se dem utfordret.
Sokrates selv beskrev sin metode som jordmor-arbeid: en fødselshjelp for sannheten. Gjennom spørsmål hjalp han mennesker til å hente frem innsikt de allerede bar i seg, men ikke hadde fått uttrykt. Og nettopp her ligger hans udødelighet: han lærte oss at sannhet ikke deles ut ovenfra, men fødes frem nedenfra – i dialog, i fornuft, i fellesskap.
10. september, kl. 12:23 – Utah Valley University, Utah, USA
Charlie Kirk var ingen filosof som Sokrates, men han var utvilsomt vår tids mest synlige og elskede utøver av den sokratiske metode. I over ti år reiste han fra campus til campus over hele USA med et bord og et skilt som lød: «Vis at jeg tar feil.» Der inviterte han de overveiende venstreorienterte studentene til å utfordre ham i åpne diskusjoner om migrasjon, feminisme, abort, trans og religion. Køene av unge voksne som ville prøve sine argumenter mot ham var lange. Mange forsøkte å sette ham sjakk matt, men få klarte å lande mer enn et forsiktig jab – langt mindre en knockout.
Mens han duellerte med studenter, bygget Charlie samtidig opp Turning Point USA – den mest slagkraftige konservative ungdomsorganisasjonen i verden. Denne bevegelsen ble en nøkkel i Donald Trumps valgseier i 2024. Kombinasjonen av sylskarpe retoriske ferdigheter og evnen til å mobilisere millioner av unge velgere gjorde Charlie både til en av de mest innflytelsesrike – og mest forhatte – skikkelsene i Trumps indre krets.
Antifa-miljøer og andre voldsvillige grupper på ytre venstre var en konstant plage. De veltet bordet hans, truet ham og hans stab, og forsøkte å jage ham fra campus. Men i motsetning til sine plageånder, valgte Charlie alltid ord og argumenter som våpen.
Onsdag 10. september klokken 12:23 ble han likevel stilnet. Midt i en dialog foran rundt tre tusen studenter ved Utah Valley University ble han truffet i halsen av en snikskytter. Skuddet kom fra et tak nesten to hundre meter unna, avfyrt med rifle og kikkertsikte til flere tusen dollar. Han døde på stedet – mens ordene ennå lå på leppene.
Videoen som fanget øyeblikket viser Charlie i hvit t-skjorte foran en blandet folkemengde av tilhengere og kritikere. Han hadde nettopp fått et spørsmål om masseskytinger og var i ferd med å stille oppfølgende spørsmål da skuddet brøt stillheten.
Skyteren ble raskt identifisert og arrestert etter at hans egne konservative foreldre gjenkjente ham på overvåkingsvideoen. Han var Tyler Robinson, en ung mann som ifølge venner ble radikalisert allerede i videregående skole. Han levde i et forhold med en ung mann som kaller seg Luna, midt i en prosess med kjønnsskifte. Nettopp transideologien var et tema Charlie ofte kritiserte åpent, vel vitende om at det er vår tids mest beskyttede dogme. T-en i LGBT er untouchable – den skal ikke røres. Derfor bar han ikke bare tittelen «den mest elskede sokratiker», men også «den mest forhatte».
Da politiet sikret våpenet, fant de ammunisjon med rune-lignende inskripsjoner. To kuler bar skjulte budskap, åpenbart inspirert av Antifa-propaganda. Den ene lød: «Hey fascist – catch!» – en referanse både til fornærmelsen i seg selv og til dataspillet Helldivers 2. Den andre kulen bar teksten «Bella Ciao», Antifas kampsang, med røtter i stalinistiske motstandsgrupper i Europa. Robinson tilbrakte utallige timer i internettets mørke kroker, der radikalisering florerer, ofte godt finansiert av venstreorienterte nettverk.
Skuddet – teknisk komplisert, i nedadgående linje fra nesten to hundre meters avstand – var øyeblikkelig dødelig. I sin avskjedstale fortalte Charlies enke, Erika, at da hun nådde sykehuset, lå han på båren med et lite smil på leppene. Vi er ikke overrasket. Humor og letthet var Charlies varemerke. Han gav opp ånden uten frykt, uten smerte, og med sitt kall på tungen. Smilet var ikke et tilfeldighet – det var hans livssegl.
Men for familien, Turning-Point USA, de hundretusener av unge som så opp til ham og hele Maga-bevegelsen, etterlater hans bortgang bare 31 år gammel et gap av gigantiske dimensjoner. Et vakuum som roper på å bli fylt.
Kveld og natt 11.–12. september – World Wide Web
I det øyeblikket skuddet traff, reagerte folkemengden foran Charlie slik man kunne vente: noen kastet seg ned, andre løp i panikk for å finne dekning. Bare én mann skilte seg ut. En blond, langhåret trettiåring reiste seg opp, strakte begge armene i været i triumf og jublet. Som om han nettopp hadde avgjort en cupfinale – ikke vært vitne til en henrettelse.
Denne mannen var ikke et unntak, men et symbol. Han inkarnerte den dogmatiske ideologien som de siste femten årene har lagt sitt kvelertak på særlig anglo-amerikanske universiteter, men som nå også brer seg på kontinentet: wokeismen.
Wokeismen er en mutasjon av kommunismen. Klassekampen er byttet ut med identitetskamp: svart mot hvit, kvinne mot mann, hetero mot homo og trans. Legg til klimakatastrofismen og læresetningen «sårende ord er det samme som vold», og bildet av en politisk kult er komplett. For tusenvis av indoktrinerte unge i Vestens «høyere utdanning» ble Charlie – med sine frimodige ytringer og forbindelsen til Trump – djevelen selv, bare uten horn i pannen.
Det var derfor ikke overraskende at blondinen på plenen ble etterfulgt av en digital storm av jubel. Bare timer etter attentatet fyltes Instagram, TikTok og Bluesky av seiersrop og skadefryd.
Jeg er ligeglad med en hvid gutts død.
— Komiker Charleston White
De yderste højre-røvhuller har et mål på ryggen, og fortjener å dø. Én nede, millioner igjen.
— Erik Travis, lærer ved LA High School
Tanker og bønner til dig, din Nazi bitch. Håber kuglen kom uskadt igennem attentatet.
— Gretchen Felker-Martin, DC Comics-forfatter
Særlig urovekkende var videoene av unge kvinner på TikTok og Bluesky. Med farget hår, neseringer og slitent ytre kastet de seg ut i skadefryd. Woke-kultens kvinnelige rødegardister ga Charlie den verbale knockouten de aldri klarte mens han levde.
Mer enn de harde ordene var det latteren som brente seg fast: fnisingen, de demoniske glisene, den hysteriske kaklingen. Forbindelsen mellom latter og ondskap er gammel. Hos Hieronymus Bosch, i The Garden of Earthly Delights og The Last Judgment, ser vi hybride djevelskikkelser skjele og hånsmile mens de utmåler groteske straffer. I gotiske katedraler møtes vi av djævle med forvrengte grin, som plager de fordømte. I japansk anime bryter demoniske figurer ut i manisk latter mens de dreper.
Hån av det hellige, fryd over grusomhet og en pervers omvending av moralen – det er dette som ligger bak latteren.
Den norske Rød Ungdom-profilen Amrit Akurs fnisende TikTok-video er bare ett eksempel:
Charlie Kirk er død, folkens … (fnis) … Det er så skift … (smil) … hva skjedde (haha) med demokratiet … (glis).
Det er vanskelig å bli direkte vred over dette. Snarere kjenner man en slags medlidenhet med disse pjuskete smådemonene, som instinktivt trekker frem sin mest dyrebare eiendel – mobilen – for å spytte forbannelser mot en død mann.
De oppfører seg som hypnotiserte, ofre for en indoktrinering som ofte begynner allerede i grunnskolen. Her, antar jeg, står Sokrates’ frimodighet nå ledsaget av advarsler og fotnoter. For skolene er bare én kanal. Også medier, underholdning og influensere på sosiale plattformer sprer den tærende wokeismen.
Og kilden er ingen hemmelighet. Woke er ikke en grasrotbevegelse, men den globalistiske verdensordenens offisielle ideologi. Den gjennomsyrer alt. Smådjevlene er fjernstyrt ovenfra, og latteren deres skjer automatisk, som refleks.
Jeg vet hva dypt kristne Charlie ville sagt her – og jeg innrømmer at det er vanskelig for meg å samstemme: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
// Dette er den første av to deler.