Bak skjegget
Den uunnværlige sannheten om teokratiet i Iran – for dem som virkelig vil forstå Operasjon Epic-Fury.
Mellom barken og veden
Det minner om en gisselvideo. Den 1. mars henvendte Keir Starmer seg til det britiske publikum og resten av verden for å forklare at regjeringen hadde foretatt en helomvending: Etter først å ha nektet USA tilgang til britiske flybaser i Midtøsten, hadde den nå snudd. Begrunnelsen skulle ha noe med iranske missiler å gjøre. Downing Street hadde tilsynelatende ikke forutsett at Iran kunne finne på å svare med sine egne.
Det stirrende, anspente ansiktet på marionetten som okkuperer nummer 10 Downing Street, sier sitt om det åpenbare dilemmaet han står i. På den ene siden står de høylytte islamske protestmiljøene som fyller gatene ved det minste hint om at trosfeller et eller annet sted i verden er blitt krenket, og nå lar president Trump Tomahawks regne over mullaene. På den andre siden står Donald Trump selv, forbannet over at flytoktene over Iran tar noen timer lenger enn nødvendig fordi Starmer i første omgang ikke tillot bruk av basene på Diego Garcia, øya i Indiahavet.
Gjennom hele talen holder Starmer begge hendene foran seg og former to perfekte O-er ved å la tommel og pekefinger møtes, som om han forsøker å regulere angsten. Samtidig staver han seg langsomt – altfor langsomt – gjennom budskapet, uten å forandre en mine.
Man fristes til å konkludere med at Starmer ganske enkelt har latt redselen løpe av med seg. Tross alt reverserte han regjeringens politikk vis-à-vis Trump-administrasjonen på under et døgn. Og for øvrig: Hvor mye skade kan egentlig noen tusen opphissede muslimske demonstranter gjøre?
Så kommer man i hu Storbritannias lange og brokete historie i Iran. Langsomt siger en annen erkjennelse inn. Det finnes noe som er mer skremmende for Starmer enn å stå i klemme mellom den hylende «arabiske gata» på den ene siden og den amerikanske presidenten på den andre. Det er presset ovenfra, fra dem som holder i trådene. Det er dét som har frembrakt den anstrengte ansiktsmasken – og de to O-ene han tviholder på.
Divide et Impera
Det er velkjent at Storbritannia styrte et enormt kolonialt imperium i India med bare rundt 1200 administratorer. Langt mindre kjent er hvordan dette i det hele tatt lot seg gjøre.
Svaret er at et så tynt lag av embetsmenn bare kunne holde et helt subkontinent i sitt grep ved bevisst å bruke den samme taktikken som romerne i sin tid perfeksjonerte:
Divide et Impera.
Splitt og hersk.
“Divide et impera” var det gamle romerske motto, sa William Elphinstone, Bombay-guvernør i begyndelsen af 1800-tallet, og det burde også være vores.1
Kastesystemet ble institusjonalisert for å skjerpe motsetningene mellom høyfødte og lavfødte, og hindu-muslim-konflikten ble spilt opp for å forsterke rivalisering og fiendskap.
Resultatet var at de ulike gruppene innenfor den britiske Raj var så opptatt av å kjempe mot hverandre at det knapt falt dem inn å gjøre noe drastisk med de 1200 administratorene som holdt oppsyn med ressursutnyttelsen.
Og det var ikke bare i India Storbritannia fulgte denne oppskriften. I Afrika, i Irland og i Midtøsten gikk det samme mønsteret igjen. Da det britiske imperiet gikk i oppløsning etter første verdenskrig, sørget de for at rivaliseringen levde videre. Skulle plyndringen opphøre bare fordi de ikke lenger selv bemannet kontorene? Selvfølgelig ikke.
I Midtøsten ble for eksempel landegrensene i Sykes-Picot-avtalen fra 1916 trukket opp av britene og franskmennene på en måte som splittet folkegrupper mellom forskjellige stater, og som dermed i stor grad bidro til den nærmest ubrutte konflikttilstanden som har preget regionen helt frem til i dag.
Og nettopp i kraft av denne vedvarende konflikten kunne imperiet fortsette utnyttelsen av regionens ressurser – hvor den viktigste av dem alle, selvsagt, var olje.
I et etterretningsmemo den velkjente «arabernes befrier» T. E. Lawrence skrev i 1916, heter det at den arabiske oppstanden var:
«… fordelaktig for oss, fordi den faller sammen med våre umiddelbare mål: oppløsningen av den islamske “blokken” og det osmanske imperiets nederlag og oppløsning, og fordi statene [Sherif Hussein] ville opprette som tyrkernes etterfølgere, ville være … ufarlige for oss. Araberne er enda mindre stabile enn tyrkerne. Hvis de ble håndtert riktig, ville de forbli en politisk mosaikk, et lappeteppe av små, innbyrdes sjalu fyrstedømmer uten evne til å samle seg.»2
Legg Lawrence of Arabia-fantasien på hylla.
Her er et memo fra det britiske Foreign Office som tydeliggjør Divide et Impera-strategien enda skarpere:
«Det vi ønsker, er ikke et forent Arabia, men et svakt og oppsplittet Arabia, så langt det overhodet er mulig splittet opp i små fyrstedømmer underlagt vårt overherredømme, ute av stand til samordnet handling mot oss, og som en buffer mot maktene i vest.»
I motsetning til India var Iran aldri et fullt ut britisk imperieprosjekt. Men da første verdenskrig brøt ut, ble landet likevel Storbritannias viktigste oversjøiske partner. Grunnen var enkel:
Svart gull.
Anglo-Persian Oil
I år 1900 satt William Knox Darcy i Grosvenor Square i Mayfair, London, og kjedet seg. Han var spekulant og gullgraver og hadde tjent en formue i Australia. Men for en eventyrer som Knox Darcy bød ikke Grosvenor Square på de utfordringene han trengte. Det var for pent, for trygt og for stillestående.
Han var derfor klar for et nytt eventyr. Det kom i form av et rykte som nådde ham via en gruppe franske geologer: at det piplet svart gull opp av ørkenen i Persia.
Etter å ha overtalt en gruppe London-investorer til å satse penger på det dristige boreprosjektet, satte han kursen mot det vi i dag kaller Iran. Forhandlingene med investorene kan neppe ha vært enkle, tatt i betraktning at de øde, bandittinfiserte fjellområdene i Iran på det tidspunktet ikke hadde produsert så mye som én eneste tønne.
Kanskje var det nettopp derfor han i forhandlingene med den persiske sjahen sikret seg det som må være historiens mest fordelaktige oljekonsesjonsavtale. Knox Darcy fikk rettighetene til å drive oljeleting i et område på størrelse med Frankrike for en slikk og ingenting: 20 000 pund kontant og 16 prosent av fremtidig profitt – uten at sjahen hadde noen mulighet til å revidere selskapets regnskapsbøker.
Åtte år etter at ryktet om olje i den persiske ørkenen nådde Darcys ører i Grosvenor Square, og etter årevis med ryggknekkende arbeid, traff han og hans stab av arbeidere verdens mest verdifulle ressurs i ufattelige mengder. Det var faktisk så mye olje at da den britiske krigsministeren Winston Churchill i 1914 innså at en storkrig sto for døren, tvang regjeringen gjennom en lov i parlamentet som ga den britiske staten en kontrollerende aksjemajoritet på 51 prosent i Knox Darcys selskap, som den gang het Anglo-Persian Oil Company. I dag kjenner vi selskapet som BP.
Oljen fra Anglo-Persian Oil var kritisk viktig som brennstoff for de britiske krigsskipene under første verdenskrig, og etter andre verdenskrig ble inntektene fra persisk olje en viktig subsidiekilde for en økonomi i ruiner.
Ikke så rart derfor at da den nasjonalistiske statsministeren Mohammed Mossadek i 1953 uttrykte misnøye med måten BP og Storbritannia halte det svarte gullet ut av landet på, og bare betalte magre 16 prosent som ikke engang kunne verifiseres, ble både det britiske Foreign Office og MI6 urolige.
Britiske intriger
Kuppet i Iran i 1953, som avsatte Mossadek, blir ofte tilskrevet CIA. Men det var MI6 som anstiftet det hele. Britene kalte det Operation Boot. I opptrappingen til styrtelsen uttrykte den britiske ambassaden i Teheran et ønske om «en diktator» som kunne håndtere de «nødvendige administrative og økonomiske reformene» og avklare oljespørsmålet «på rimelig vis».3
Rimelig i britiske øyne, selvfølgelig.
Det var styrkelsen av sjahen på bekostning av statsminister Mossadek britene hadde i tankene da de begynte å fantasere om en diktator.
Britisk propaganda forsøkte å fremstille Mossadek som en radikal figur. Men selv britisk internkorrespondanse beskriver ham som gjennomgående demokratisk, populær, nasjonalistisk og antikommunistisk. Han hadde riktignok en løs allianse med det kommunistiske partiet Tudeh, som hadde forbindelser til Sovjetunionen.
I kampanjen for å styrte Mossadek infiltrerte britene Tudeh og arrangerte angrep under falskt flagg mot moskeer og islamske offentlige skikkelser. Slik klarte de å vende de troende massenes opinion mot Mossadek, nettopp på grunn av hans bekvemmelighetsallianse med Tudeh. Taktikken er gjenkjennelig: Divide et Impera.
I kuppet mot Mossadek samarbeidet britene også med de samme mullaene som Tudeh-infiltratørene ble satt til å angripe. Irans øverste shia-mulla, ayatollah Sayeed Kashami, var deres mann. På et tidspunkt ble han vurdert som et mulig alternativ til sjahen som øverste leder. Til syvende og sist ble det imidlertid ikke noe av den planen. Han var simpelthen for uberegnelig. Tilhengerne hans, derimot, viste seg uvurderlige som gatemobb på kritiske tidspunkter under Operation Boot. Det er dokumentert at CIA ga Kashami 10 000 dollar i kontanter for å få de fanatiske tilhengerne hans ut i gatene. 4For en utenforstående ser det nesten ut som om CIA hadde overtaket på finanssiden, mens britene satt med de skarpeste hjernene.
De samme islamistiske kreftene med base i den hellige byen Qum ble også oppfordret til å rope på hellig krig mot kommunismen og Tudeh. Det burde få noen klokker til å ringe hos dem som fortsatt husker den neste iranske revolusjonen, noen tiår senere. Det var da de samme religiøse grupperingene fant opp navnet «Den store Satan» om USA.
CIA hadde på sin side nærmest total forakt for mannen de hjalp britene med å installere. I deres øyne var sjahen en ryggradsløs kujon. Det første han gjorde da det et øyeblikk så ut som kuppet kunne mislykkes, var å flykte til Irak. Ifølge frigitte CIA-dokumenter brukte CIA og MI6 sjahens «handlekraftige og intrigante» tvillingsøster, prinsesse Ashraf, for å få planen tilbake på skinnene.
Dokumentene fra det amerikanerne kalte Operation Ajax, gjør det samtidig klart at en av grunnene til at sjahen flyktet midt under kuppet, var det de beskrev som en «patologisk frykt» for britiske intriger. Det er en rimelig antagelse at sjahen visste mer om britenes tilbøyeligheter enn forfatteren av CIA-memoet, og at «patologisk» derfor er en feildiagnose.
Sjah Pahlavi tok over i Teheran 19. august 1953 og styrte Iran med jernhånd de neste 26 årene. Til det hadde han uvurderlig hjelp fra SAVAK, den MI6- og Mossad-trente etterretnings- og hemmelig politistyrken – pretorianerne – som holdt ham på tronen blant annet gjennom utstrakt bruk av informanter og tortur.
Statsminister Mossadek forble under arrest til sin død i 1967.
Oljen i Iran var igjen på sikre hender. Det burde være unødvendig å nevne at avkastningen fra det svarte gullet etter 1953 ble delt tre veier.
Påfugl på ville veier
Bare få år etter å ha blitt installert på påfugltronen begynte sjah Reza Pahlavi å handle mer uavhengig enn britene og amerikanerne mente de hadde rett til å forvente.
Sjahen diskuterte med Vest-Tyskland og Frankrike om eksport av høyteknologi i bytte mot stabile olieleveranser, og aller verst: han hadde vyer om å gjøre Iran til en industrimakt i Midtøsten. Dette kom i hælene på alliansen med Italias Enrico Mattei, lederen for statseide ENI5, sent på 50-tallet – et forbund som også lå utenfor det angloamerikanske oljekartellets rammeverk. Det ble til og med snakket om en gassavtale med Sovjetunionen. 6
Politisk begynte han også å bevege seg bort fra Israel og orientere seg mer mot de arabiske statene.
Det var klinkende klart for den angloamerikanske politiske og etterretningsmessige ledelsen at mannen som var plassert på tronen for å pumpe svart gull inn i lommene på City of London og Wall Street, var blitt for høy i hatten.
Ettersom britisk etterretning hadde en lang historie i Iran og hadde kultivert kontakter i presteskap, hemmelige samfunn, finanssirkler, handelsstanden og religiøse brorskap, og fordi både Israel og USA hadde trent opp militær- og sikkerhetsapparatet, var destabiliseringsoperasjonen mot sjah Pahlavi et prosjekt de sto godt rustet til å gjennomføre.
Det skal også medgis at mannen på påfugltronen, og hoffet rundt ham, med sitt ekstravagante og luksuriøse jetsettliv og sitt brutale hemmelige politi, var et lett bytte for anti-regime propaganda.
Startskuddet gikk i 1976 med en rapport fra Amnesty International som beskrev elektrosjokk og andre former for barbari i bruk av SAVAK. Rapporten ble øyeblikkelig plukket opp av ledende medier som New York Times og Washington Post, og snart var iranske politiske fanger førsteprioritet blant de venstrevridde i Vesten. Det er forholdsvis alminnelig kjent at Amnesty International er et dekke for britiske etterretningstjenester.
Sjahen så seg nødt til å forsvare en organisasjon som ikke hadde noe forsvar. Det han ikke kunne fortelle verden, var at SAVAK siden grunnleggelsen i 1955 hadde vært underlagt britisk og israelsk etterretning. Pretorianerne sto ikke bare ved sjahens side for å beskytte ham, men også for å holde oppsikt med ham.
BBC Persia ble brukt til å puste til ilden gjennom intensiv dekning av de mullah-organiserte opptøyene og intervjuer med ledende skikkelser i presteskapet. Sjahen kalte den britiske ambassadøren i Iran inn på teppet, men til ingen nytte.
British Petroleum gjorde sitt. Forhandlingene om en ny oljekontrakt ble ført på uærlig vis, og i 1978 brøt det i tillegg ut streik på oljeraffineriene. Det vanskeliggjorde bruken av oljeinntektene som forhandlingsmiddel. Ifølge rapporter var de streikende organisert av Bertrand Russell Peace Foundation. Peace Foundation – of course!7 Det etiketten dypstaten bruker når den har noe ekstra perfid på gang.
Deretter fulgte kapitalflukten. Den ble organisert gjennom finansielle nettverk med kontakter til London.
Mot slutten av 1978 var folk flest i Iran klar over at det britisk-sponsede presteskapet var fast bestemt på å velte regimet.
Galmann Khomeini
Mannen britene hadde i tankene som etterfølger til sjahen, var lederen for shiaislam i Iran: fanatikeren og galmannen Ayatollah Khomeini. På tross av at han ikke var et landskjent navn blant iranere før 1978, ble den fryktinngytende mullaen raskt en kjendis, ikke minst takket være BBC Persia, som hadde for vane å kringkaste talene hans i sin helhet.
Interessant nok må han ha vært velkjent for de angloamerikanske etterretningstjenestene lenge før dette, for han var Ayatollah Kashemis håndplukkede etterfølger. Kashemi var, som vi har sett, ingen ringere enn mannen MI6 vurderte som mulig statsleder før kuppet i 1953. Det sies at Khomeini også deltok i gateopptøyene mot Mossadek i 1953 – altså som en av dem CIA drysset penger over.
Det som så følger, minner til forveksling om opptakten til den bolsjevikiske revolusjonen i 1917, da det tyske utenriksdepartementet satte Lenin og tretti av hans kamerater på et tog i Zürich med kurs for Moskva, hvor de og en håndfull forbundsfeller straks styrtet tsaren.
Denne gangen var det ikke det tyske, men det franske utenriksdepartementet som opptrådte som revolusjonens understøtter. Khomeini ble fløyet fra Irak, hvor han levde i eksil, til Neauphle-le-Château utenfor Paris. Der ble han behandlet som en blanding av statsoverhode og religiøs leder, og fikk alt han ba om.
Direkte telefonlinje mellom Neauphle-le-Château og Teheran, så vel som til den hellige byen Qom. Fritt leide til å gjøre residensen om til et slags tempel, hvor medarbeiderne kunne komme og gå som de ville, og hvor ayatollahens ordre og religiøse formaninger kunne sendes videre til massene i Iran uten forsinkelse.
En korrespondent for The Spectator skrev i 1979 om den enestående franske gjestfriheten rett før revolusjonen:
«…ved å la ayatollaen bruke Frankrike som base for den avgjørende fasen av sitt felttog, først mot sjahen og deretter mot Bakhtiar-regjeringen, har franskmennene ytt en umåtelig støtte til hans sak.
Det finnes faktisk ikke noe sidestykke til den franske handlingen, der man ga en politisk flyktning alle muligheter til å føre en revolusjonær kampanje mot en vennligsinnet regjering. Likevel ble disse mulighetene stilt rundhåndet til rådighet under ayatollaens fire måneder lange opphold i en landsby i utkanten av Paris.»
En av Khomeinis naboer i 1979, nylig intervjuet av Radio France Internationale, ga et kort og treffende uttrykk for den bestyrtelsen han fortsatt føler over Quai d’Orsays rolle i fremveksten av mullah-revolusjonen.
Det var utrolig. Han organiserte hele den Iranske revolusjonen fra Neauphle-le-Château.
MI6- og CIA-agenter passerte også i jevn strøm gjennom residensen. Det gjorde Ramsey Clark også, tidligere justisminister under president Carter og tidligere sjef for Warren Christopher.8
Rett før Khomeinis triumferende tilbakekomst til Teheran i 1979 var den samme Ramsey Clark på plass under de antiamerikanske demonstrasjonene i Teheran, hvor bannere med «Death to America» florerte, for å erklære sin fulle støtte. Deretter fløy han til Paris og lovet at USA ville «la Iran bestemme sin egen skjebne».
Etterretningstjenestene selv vil selvsagt ikke underskrive på denne versjonen av fortellingen om revolusjonen i Iran i 1979, og det skal medgis at tanken på at den britiske og amerikanske dype staten installerte islamisten og galmannen Khomeini, er ekstremt foruroligende.
Det finnes imidlertid en enkel måte å fjerne enhver tvil på om båndene mellom den angloamerikanske dype staten og regimet i Teheran. Man kan ganske enkelt gå online og lese om Iran-Contra-skandalen som eksploderte på 1980-tallet. Bare to år etter revolusjonen var USAs regjering i full gang med å selge våpen til Iran via Israel, og ingen av de involverte fikk mer enn en symbolsk lusing i lufta da skandalen ble avslørt mot slutten av Reagans presidentperiode.
Menneskerett og fin dress
Keir Starmers stemme er flat og monoton, og han ser mest ut som en mann som helst ville vært et helt annet sted. «Vi er i ferd med å publisere et sammendrag av våre rettslige overveielser …», hviner marionetten, mens han tviholder på de beroligende O-ene.
Ikke overraskende er Sir Keir en tidligere menneskerettsadvokat som i sitt virke på 2000-tallet dedikerte seg til å sikre asylretten for diverse islamister. I tidsrommet 2008 til 2013, da han var sjef for Hennes Majestets anklagemyndighet i Storbritannia, unnlot avdelingen å reise sak i Rochdale-saken, hvor unge jenter i stor skala ble utsatt for grove overgrep. Den saken eksploderte først i 2025, tjue år etter at mange av overgrepene fant sted, da pressen ikke lenger kunne legge lokk på forholdene fordi kjensgjerningene spredte seg viralt på X.
Det er neppe tilfeldig at dypstaten som plasserte den hoppende gale ayatollahen på tronen i Iran i 1979, er den samme som har manøvrert Keir Starmer inn i Downing Street 45 år senere.
Der han står som en voksfigur fra Madam Tussauds, i pen dress og rødt slips, og forsøker å forklare om rettslige overveielser og den regelbaserte verdensordenen, melder spørsmålet seg uvilkårlig: Er dressen en av de skreddersydde Savile Row-dressene som Sir Keir mottok som uregistrert gave fra sin intime venn og multimillionær Lord Alli? Og hva med brillene? Er det dem han fikk av den velkledde muslimske millionæren?
Vi vil huske det
Det skulle vise seg at det til syvende og sist verken var dypstaten med trådene eller «den arabiske gata» Starmer burde ha bekymret seg mest for. Det var president Donald Trump.
Noen dager etter Starmers opptreden publiserte Trump dette innlegget på Truth Social:
«Det er helt i orden, Herr. statsminister. Vi har ikke lenger bruk for [dere] — men vi vil huske det. Vi har ikke bruk for folk som først melder seg til krigen når den allerede er vunnet.»
«Vi vil huske det.»
Mr. Trump taler i klartekst: Han er ferdig med det «særlige forholdet» mellom Storbritannia og USA.
Det «særlige forholdet» betydde at de to landene siden andre verdenskrig har stått skulder ved skulder ved enhver anledning til å bombe noen tilbake til vett og fornuft. Eller velte legitimt valgte statsministre for å installere «en diktator». Alt i «den regelbaserte verdensordenens» navn, selvfølgelig. Hele baduljen dirigert av den angloamerikanske dypstaten.
President Trump har imidlertid stilt alt på hodet. Operasjon Epic Fury blir ikke dirigert av den angloamerikanske dype staten i “verdensordenens” navn for å oppnå skjulte finansielle mål, som i tidligere bombe-kampanjer. Den er rettet mot et anarkisk regime som truer verdensfreden med kjernevåpen. Og denne gangen holder Storbritannia seg borte, nei, nekter faktisk å støtte kampen. Det er rimelig åpenlyst, at det er fordi de ønsker at Iran skal fortsette å fungere som et Divide et Impera-instrument i Midtøsten, verdens kruttønne.
President Trump har en helt annen ambisjon for regionen: økonomisk utvikling som katalysator for fred. For å virkeliggjøre den visjonen har han stiftet The Board of Peace. Et tyvetalls land er med, inkludert Russland. Storbritannia har takket nei, og regionens ledere ga dessuten et kontant nei til tidligere statsminister Tony Blair, som ønsket å være med i privat kapasitet. Araberlandene vet etter hundre års erfaring utmerket godt hvilken rolle han ville ha spilt – og hvilken taktikk han ville ha brakt med seg.
Ha i mente, når president Trump snakker om økonomisk velstand i Midtøsten, at et av britenes største bekymringspunkter på 1970-tallet nettopp var sjahens planer om å bygge ut Iran til en suveren industriell stormakt.
Og i ett spørsmål finnes det ingen tvil: Hvis man både vil holde et land i permanent underutvikling og samtidig bruke det til å destabilisere en hel region, finnes det ingen bedre partner enn det rett-ut-av-de-mørke-århundre iranske teokratiet.
Prinsesse Ashraf Pahlavi opplyste i sine memoarer Faces in the Mirror, skrevet i 1980, alle interesserte om nøyaktig hvor tett forholdet mellom britiske interesser og presteskapet var:
«Mange innflytelsesrike prester slo seg sammen med representanter for fremmede makter, som oftest britiske, og det gikk faktisk en stående spøk i Persia: Hvis man løftet opp skjegget på en geistlig, sto det “Made in England” stemplet på den andre siden.»9
Lord Elphinstone, minute dated 14 May 1859, quoted in Lala Lajpat Rai, Unhappy India (Calcutta: Taraporevala, 1928), 404.
Mark Curtis, Secret Affairs (London: Serpents Tail) , 9
ibid, 48
Mark Curtis, Secret Affairs (London: Serpents Tail) , 54
Dokumentarfilmen The Mattei Affair som kan sees på YouTube impliserer Angloamerikansk etterretning i Enrico Matteis død.
Robert Dreyfuss, Hostage to Khomeini, (New York, New Benjamin Franklin House), 18
ibid, 35
Robert Dreyfuss, Hostage to Khomeini, (New York, New Benjamin Franklin House), 43
Mark Curtis, Secret Affairs (London: Serpents Tail) , 55