Alle-i-Ett partiets pene fjes får sparken.
Kevin McCarthy går av som formann for Representantenes Hus. Det Republikanerne trenger nå er en leder som lytter til velgerne.
Kevin McCarty ser ut som en forsikringssalgsmann fra Southern California. Det er vel også det han ville endt opp som, om han ikke hadde gått rett in i politisk arbeid etter å gjøre seg ferdig med utdannelsen ved tredjerangs colleget University of California, Bakersfield. Først tok han en kontorjobb hos en republikansk kongressmann fra et distrikt i nærheten av der han vokste opp i sør California, så kom han seg inn på kongressen selv fra det samme distriktet, da hans mentor trådte tilbake fra embetet. Hvordan denne gjennomsnitts mannen med det pene fjeset, uten livserfaring utenfor politikken endte opp som formann for representantenes hus, en av nøkkelposisjonene i verdens mektigste land, er forbløffende, inntil man kommer i hu hvem som styrer i Washington: Alle-i-Ett partiet.
Alle-i-Ett partiet er det store partiet i midten av amerikansk poltikk, som 90% av kongressmennene i Washington, både Demokrater og Republikanerne, tilhører. Det er et godt sted å være, for du blir hverken angrepet i dagpressen eller på TV-søppelbøtta, eller skjelt ut på SoMe, og du blir druknet i kampanjebidrag fra ymse industri lobbyer, som nå florerer i det Globale Amerikanske Imperiets hovedstad. Det eneste de ønsker i gjengjeld, er lover som begunstiger deres klienter i Finans, Pharma eller Våpenindustri. Er det for mye å forlange?
Vanskelig å levere for kongressmedlemmene er det ikke, for utkastet til nye lover blir skrevet av dypstatens byråkrater, trykket opp en dag før de skal stemmes over, så det er ingen som har lest, og langt mindre forstått, loven uansett. Det er bare å følge strømmen å kaste seddelen slik Alle-i-Ett partiets Big Wigs har bestemt.
For Demokrater er dette systemet ikke så brysomt, fordi Alle-i-Ett partiet har en ideologi og ideer tatt rett ut av dagens Demokratiske partiprogram. Det er imidlertid et program radikalt forskjellig fra Kennedy-Demokrat programmet på 60 og 70 tallet, da Demokratene var stedet for arbeidere og vanlige folk. Nå har vi å gjøre med det nye Woke-Progressive Demokrat partiet, ledet av mennesker som knelte for Black Lives Matter marxistene i 2020, med kumba-ya batik tøystykker rundt halsen.
Dette nye partiet ønsker åpne grenser i sør, hvor folk fra hele verden kan strømme inn uten kontroll av noe slag, de ønsker kjønnsidentitets og eksplisitt seksual undervisning i barneskolen, de ønsker å tilbakeholde penger fra politiet (fordi politiet er rasistisk), de ønsker menns deltagelse i kvinnesport, de ønsker rase baserte kvoter ved universitetsopptak, og de ønsker selvfølgelig å bli kvitt alt av fossilt brennstoff, for å halse etter Net Zero drømmen, et økonomisk selvmord.
Republikanerne i Alle-i-Ett partiet er litt mindre radikale enn sine demokratiske kolleger i noen av disse spørsmålene, men lar seg dra med på det meste hvis omveltingene bare foregår langsomt, og i det stille.
For Republikanske kongressmenn, motsetning til for Demokratene, er dette systemet en konstant hodepine, fordi deres velgere ikke i det hele tatt er ombord med Woke-Progressive agendaen, og ønsker en diametralt forskjellig kurs. Bare 25% av alle personer som vil stemme ved neste valg, sier kongressen gjør en et god eller utmerket jobb, og lave 34% av Republikanerne sier deres representant er den beste personen for jobben.
Denne lave oppslutningen for Republikanske kongressmenn kokte endelig over denne uken, og Kevin McCarthy fikk sparken. Foranledningen var ikke den progressive agendaen han og de andre i paritet har gått med på i mange år, men statsgjelda på $33 billioner (33 tusen milliarder). Den har de ikke bare har gått med på, men vært like ivrige som motparten til å øke. USAs gjeld er nå godt og vel 130% av BNP, et skremmende nummer, for økonomer bruker tommelfingerreglen, at et lands gjeld blir meget vanskelig å tilbakebetale når den utgjør mer en 100% av BNP. Da blir nemlig rentene så høye at hovedstolen ikke kan nedbetales, og landet spinner i gjeldsslavehjulet som en hamster.
Kevin McCarthy var klar til å gjøre en deal med Biden regimet for neste års stats budsjett som ville hatt utgifter på 7 billioner og et underskudd på 2 billioner, da han ble kastet av åtte modige Republikanske kongressmenn som hadde guts til å forlange en avstemning om hans posisjon som formann for representantenes hus. Nancy Pelosi, den 84 år gamle Demokrat lederen, hadde visstnok lovet Kevin sin støtte, men trakk den i siste øyeblikk, og stemte sammen med de åtte, mot hans formannskap. Demokratene er gode taktikere, som vet når de skal spille på lag, og når de skal underminere.
McCarthys avskjedstale er en studie av hvor lavt US har falt. Forsikringssalgsmannen begynner med å nevne at han har to portretter hengende på kontoret; ett av Lincoln, og et av Reagan. Så sier han at han er begeistret over, at “han alltid har vært en happy konservativ”. Hva enn det betyr for Kevin, jeg kan garantere at Lincoln og Reagan ville foraktet utrykket. De var begge menn som hadde klare linjer, og fikk mye hat for sine meninger. Deretter får vi høre en sentimental oppramsing av Kevins egen "utrolige" vei til Washington, fra beskjedne kår. Dude, du hadde en kontorjobb, og skled inn i kongresstolen til sjefen da han gikk av med pensjon! Det utrolige er bare at noen slapp deg til. "Jeg vet å finne kompromiss", hviner han med et lite oppgitt smil, rettet mot Magnificent Eight.
Problemet er, landet har ikke råd til en happy-go-lucky konservative fra Alle-i-Ett paritet, som uvegerlig inngår kompromiss. Som de åtte, som nå blir demonisert, har pekt på, blir landet invadert fra sør, med to hundre og femti tusen, for de meste unge menn, som kommer hver måned, og landet er på randa av å måtte betale $1 billion (tusen milliarder dollar) i rente hver år på gjelda, en like stor sum som det oppblåste militærbudsjettet.
USA står ved en skillevei. Herfra går det langsomt oppover, eller raskt nedover. Hvilken vei blir det? "The best way to predict the future is to create it", sa Lincoln. Pretty-face McCarthy er ikke en fyr som har noe å gjøre i en ledergruppe som prøver å realiserer en verdig fremtid for landet.