Achtung Baby!
Den vedvarende overdødeligheten må bortforklares. Det er derfor vi har en statsfinansiert fjerde statsmakt.
(Redigert for klarhet)
Julefrokost
Klokka er 7:10, lille juleaften. Jeg kjører sakte inn i gata foran min favoritt café, for det som blir ukas frokosthøydepunkt: 2 bioegg med bacon og en halv avocado, vasket ned meden stor kopp sterk americano. Gata er øde og mørk. Bonos rå stemme over den drivende gitaren på tracket One fra U2s Achtung Baby album, fortsatt spillbar etter 30 år, er alt som bryter stillheten.
Jeg kikker over mot cafélokalet og ser at det er mørkt der også. Jeg har glemt at de åpner klokka 8 på lørdager, ikke 7 som vanlig. No big deal. Det gir meg 45 minutter til å gå igjennom dagens nyheter på iPhone-appene. Jeg parkerer på en ledig plass, og lar motoren gå på tomgang. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å åpne Aftenposten først, det er ikke normalt der jeg starter. Der, i full 2778 x 1284 pixel oppløsning, rett nær toppen av siden, var måltidet jeg planla å innta, pluss noen ekstra bønner, pølser og blodpudding biter. "En tradisjonell engelsk frokost inneholder masse kalorier", var undertittelen.
Det var imidlertid overskriften på artikkelen under bildet som fikk meg til å skru ned volumet på Bonos stemme: “Folk dør i hopetall i Storbritannia etter pandemien. Men det skyldes ikke bare Covid-19.” Hva artikkelforfatteren ønsket å pådytte oss, var like lett å kalkulere som én pluss én: overdødeligheten i Storbritannia, som begynte med covid-19 i 2020 og har vedvart helt til nå, skyldes rett og slett fet mat og usunn livsførsel. Jeg åpner artikkelen og får mine regneferdigheter bekreftet.
Årsaken til overdødeligheten, ifølge journalist Tor Arne Andreassen, som refererer til en artikkel i The Times (Hundreds more middle-aged adults dying a month since Covid pandemic), er en dødelig kombinasjon av:
Usunn mat, røyking og overdrevet alkoholkonsum
Dårlig tilgang til fastlege
Rekordlange køer
Tor Arne siterer Yvonne Doyle, tidligere sjef for Public Health England, som sier at “disse dødsfallene representerer en underliggende pandemi med dårlig helse.”
Jeg skrur av motoren på bilen og vandrer litt rundt i gatene mens jeg tygger på Yvonnes uttrykk: “pandemi av dårlig helse.” Mest av alt smaker det av marketing-lingo, med noen duftnoter fra Orwells Sannhetsministerium. Med mindre vi har å gjøre med en plutselig utbredt forekomst av smittsom trang til egg og bacon?
Aftenposten- og Times-artiklene er likevel ikke de første som gjør et forsøk på å forklare overdødeligheten blant middelaldrende, som eksisterer i varierende grad i nesten alle vestlige land, med fantasifulle teorier. Da det Europeiske Klima- og Helseobservatoriet i juni i år publiserte en studie som hevdet at den varme sommeren i 2022 forårsaket 61 000 ekstra dødsfall, grep dagspressen det perspektivet med begge hender. Artikler ble publisert i hytt og pine, hvor de høye dødstallene ble skutt over på varmegradene.
Forresten, Klima- og Helseobservatoriet, er det de som har kontorer vis-à-vis Sannhetsministeriet i Storebrorgata? Stedet hvor du går for helsesjekk hvis du har blitt diagnostisert med klima-paranoia?
Klokka er 8:00, og tiden er inne til å sette tennene i måltidet som, ifølge Yvonne og Tor Arne, kan gjøre meg til en post i den makabre overdødelighetsstatistikken. Ufortrødent forlanger jeg, i tillegg til egg og bacon, ekstra smør og en pain au chocolat.
Med litt googling ved bordet oppsporer jeg raskt Yvonne Doyle. Hun er ikke bare aktuell med sitatet i The Times-artikkelen fra 13. desember, og attpåtil sin egen artikkel publisert samme dag – hun var nylig ett av den administrative statens vitner i den pågående Covid-undersøkelseskommisjonen, hvor alt fra toppolitikere til helseministeriets byråkrater og politiske rådgivere gir sine vitneutsagn.
Yvonne var en av frontfigurene i Storbritannias Covid-19-respons. Som i alle andre land var denne responsen uten sidestykke i medisinsk historie: sitt hjemme og vent på en vaksine.
I sin egen artikkel (Public Health England director: Covid inquiry should focus on avoidable deaths) argumenterer Yvonne for at undersøkelseskommisjonen har “overfokusert på taktiske beslutninger tatt av den politiske ledelsen,” og at vi heller bør konsentrere oss om “den underliggende pandemien av dårlig helse.” Denne koster samfunnet “hundrevis av milliarder pund i året.” Løsninger har Yvonne også: “mer oppmerksomhet på folks helse, oppmuntret av statlig støtte.” Dette skal visstnok gjøre oss mindre sårbare for “fremtidige pandemier.”
Det er tydelig at Yvonne er en kapabel og slu funksjonær, for i en bisetning stikker hun stiletten lynraskt rett i hjertet på de “taktisk” handlende politikerne, før hun ruller ut sitt eget basarteppe av argumenter. Først at overdødeligheten skyldes livsstilsvalg, deretter at løsningen er mer statlig inngripen i folks helse.
Man kan undre seg over hva dette kan innebære. Rasjonering av bacon og egg? Tvangsmosjon? Bruk av konverteringsterapi for å få folk til å gå over til vegetarisme raskere? Man kan spekulere, men det er vel liten tvil om at regelmessig “prikking” vil stå på programmet.
Jeg ser et YouTube-klipp av Yvonnes vitnesbyrd fra undersøkelseskommisjonens høring. Et lakenblekt, intelligent og intenst ansikt smiler nedlatende når hennes forhold til helseministeren under Covid, Matt Hancock, blir brakt på bane. De hadde et dårlig forhold. Som hun selv forklarer til kommisjonen, var Matts største innvending mot henne at hun var nedlatende og oppførte seg som en formynder. Man er ikke overrasket.
Mon tro hvordan tilblivelsen av tre så tett sammenbundne artikler egentlig utfolder seg?
Hypoteser
Her er en hypotese.
Yvonne, som nå for øvrig har gått av som sjef for Public Health England, har gitt vitneutsagn ved Covid-undersøkelsen, men hun er ikke fornøyd med fremgangsmåten de har valgt. Dette fokuserer på uvesentlige detaljer, tenker hun, og på eget initiativ skriver hun derfor en kronikk. Times’ helsekorrespondent Eleanor Hayward vet at kronikken kommer og deler det samme synet på saken. Derfor publiserer hun samme dag en ledsagerartikkel som forsterker Yvonnes budskap, og som er enda mer eksplisitt når det gjelder temaet overdødelighet: folks helse er for dårlig, og derfor dør altfor mange i sin beste alder.
Noen dager senere sitter Tor Arne med sin laptop i Aftenpostens nyhetsrom i Akersgata og nileser The Times. Bare den vanlige rutinen. Han snubler over artikkelen og bestemmer seg for at dette temaet virkelig ligger hans hjerte nær. For alt vi vet, er han selv en middelaldrende mann. Han gjør derfor en “kopier-innsett” på Eleanors paragrafer, legger til et bilde av usunn frokostmat, et bilde av en overvektig mann som spiser pommes frites, to paragrafer om overdødelighet i Norge, forandrer “hundrevis av døde” til det mer medisinske fagordet “hopetall”, og voilà – førstesidematerialet er klart for distribusjon til det norske folk!
Kall denne hypotesen “Tilfeldighet.”
Her er en annen hypotese. Kall den “Propaganda.”
Covid-19-kommisjonens høringer har påminnet publikum om pandemiperioden. MP Andrew Bridgens taler i Westminster-parlamentet om vedvarende overdødelighet – på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av – pandemihåndteringen. Selv om han taler til et nærmest tomt kammer, har han også bidratt til økt bevisstgjøring.
Nummer er nummer; på en eller annen måte må de foreliggende, uheldige statistiske artefaktene håndteres.
Si velkommen til tidligere sjef for Public Health England, Yvonne Doyle, som gjerne skriver kronikker. Hun trenger bare litt hjelp fra Westminsters “Sannhetsministerium” til å komme opp med frasen “pandemi av dårlig helse”. Ellers er hun en selvstarter, som skriver som om hun har produsert A4-ark med jevnt flytende byråkratprosa på bestilling hele livet – noe hun faktisk har gjort.
Dernest gjør samfunnsstøtten The Times, Westminsters lojale håndlanger i ett og alt, sin entré for å amplifisere budskapet. Hvem er bedre egnet for jobben enn Eleanor Hayward? Hun har lydig og uten innvendinger skrevet alt Yvonne Doyle og andre helsefunksjonærer har sendt henne om Covid de siste fire årene.
Eleanor blir også fortalt om en rykende fersk studie i tidsskriftet Lancet Regional Health – Europe (januar 2024-utgaven) av Dr. Jonathan Pearson-Stuttard, leder av Royal Society for Public Health, med tittelen Excess mortality in England post Covid-19 pandemic: implications for secondary prevention. Det foreslås at hun bruker denne studien som en del av sin artikkelsammenfatning.
Nå har Eleanor to kilder å basere sin artikkel på – er det ikke det som kalles gullstandarden i journalistikken?
Jeg åpner Dr. Jonathans studie, som starter med overdødelighetstallene for alle aldersgrupper: 44 750 for 2022 og 28 024 for de første seks månedene av 2023. Disse tallene er rett og slett hentet fra Office of National Statistics’ nettsider. For øvrig rapporterer OECD et høyere tall for 2022: 52 514.
Fra 2022 til 2023 går tallene altså opp, ikke ned.
Når det gjelder forklaringer på den stigende tendensen, har Eleanors kilder komplementerende, men litt forskjellige resonnementer.
Yvonne har, som vi har sett, sin “pandemi av dårlig helse”-teori, mens Dr. Jonathan velger en annen forklaring. Han skylder i stedet på “lange ventetider på ambulanser og press på akuttavdelingene.”
Tenk det: femti tusen som døde mens de ventet på ambulanse!
Hva enn årsaken, Eleanors 1500 ord lange artikkel er ferdig og klar til å sendes ut til leserne. Blant dem finnes det ikke få som undrer på hvorfor de hører så mye om sykdom og bortgang blant venner og bekjente. Nå vet de altså beskjed.
All helsepolitikk i vestlige land er nå nøye koordinert, ikke minst gjennom WHO. Selv marketing-slagordene varierer knapt:
Trygg og effektiv, Safe and effectiv, Sicher und effektiv. Eficaz y seguro, Sûr et efficace.
Sannhetsministeriene i alle land jobber tett sammen. Skal Eleanors brukervennlige artikkel bare gjøre nytte i England? Selvfølgelig ikke.
Det tredje verset i den tredelte narrativ-salmen blir derfor laget ved å gi Tor Arne Andreassen et lite klapp på skulderen, vise ham den nylig publiserte Times-artikkelen, og forlange 1000 ord for publisering av en klonet artikkel én uke senere, på lille juleaften.
Denne hypotesen er min personlige favoritt.
Det hverken Eleanor eller Tor Arne nevner, er opplysningen om interessekonflikt som ledsager Dr. Jonathan Pearson-Stuttards artikkel. Helt nederst i abstraktet kan vi lese at Dr. Jonathan mottar penger fra Pfizer – firmaet som nettopp da overdødeligheten svulmet i 2021 og 2022, tjente ufattelige $32 og $38 milliarder på å selge hurtigutviklede medisinske produkter.
At overdødeligheten skyldes “livsstil” og “lange ambulansekøer”, og ikke noen form for defekt ved produktene, vil i hvert fall bringe et bredt jule-smil til ansiktet til Pfizer-CEO Albert Bourla.
For hire
Ikke at jeg ønsker å insinuere at en engangsoverføring av finansielle midler kan kjøpe en studie. Korrupsjonen og manipulasjonen stikker mye dypere enn som så. Hele det administrative helseapparatet synes å være eid av Big Pharma.
I en utredende artikkel med tittelen From FDA to MHRA: are drug regulators for hire? i BMJ fra 2022, skriver Maryanne Demasi:
Pasienter og leger forventer, at legemiddelregulatorer giver en upartisk, streng vurdering av forsøksmedisin, før de kommer på markedet.
Men...I løpet av de siste årtier, har reguleringsagenturer sett store dele av deres budsjetter finansiert av den industri, de er satt til å regulere.
Reguleringsagenturet i USA, FDA, innkrever i dag 30 ganger mer i gebyrer enn i 1993, gebyrene for 2016 var $884millioner.
En BMJ-undersøkelse siste år viste, at flere ekspertrådgivere for covid-19 vaksinerådgivende utvalg i Storbritannia og USA hadde økonomiske forbindelser med vaksineprodusenter - bånd, som regulatorene vurderende som akseptable
Tilsynsmyndighetene er fanget av industrien de er ment å regulere.
Siden avisene nå har blitt en propaganda-arm for den administrative staten, har jeg for vane å lese kommentarfeltene nesten like nøye som selve artikkelen – hvis de ikke allerede er fjernet, fordi trykksverteludrene frykter motbør.
Den nest meste likte kommentaren til Eleanors artikkel var denne:
Jeg skal ha en første time hos kardiolog i dag (telefon) for en atrieflagren, diagnostisert for et år siden, som startet umiddelbart etter at jeg fikk en Moderna booster. Årsakssammenheng? Korrelasjon? Jeg vet ikke. Men å unnlate å nevne at vaksinasjoner kan være en medvirkende årsak til overdødelighet, gjør oss en bjørnetjeneste.
Verre enn en bjørnetjeneste får man si. Etter å ha anstiftet et medisinsk eksperiment uten sidestykke i menneskelig historie, fores vi nå med desinformasjon, servert opp av den fjerde statsmakt.
Jeg vandrer ut til bilen og lar Bonos stemme på nummeret One knurre videre:
Will it make it easier
on you, now you got
Someone to blame?
Smarte Bono, en gang for lenge siden en talentfull musiker, nå Pfizer-selger, vet at når ballongen sprekker, må ansvaret pådyttes andre.
Og ballongen har revnet.
Hver uke, siden uke 48 i 2020, da de genetiske produktene ble introdusert, dør hundrevis flere mennesker enn det første halvåret av 2020 og årene før Covid og . Det tilsvarer flere rutefly som styrter i bakken. Noen må ta ansvar for kratrene.
Som det ser ut like nå, har Yvonne Doyle, Jonathan Pearson-Stuttards, Tor Arne Andreassen og Eleanor Hayward bestemt at det skal bli deg og meg. Vi spiser nemlig for mye egg.
Achtung Baby!