Cambalache – en argentinsk tango fra 1935
Skrevet av Carlos Gardel
Ordet Cambalache betyr et sted hvor folk kjøper og selger brukte gjenstander, men det kan også referere til en situasjon eller et sted preget av uorden og støy. Jeg har valgt å oversette ordet som loppetorv.
Teksten handler om utjevning – eller utjamning, som det vel heter i norske departementsdokumenter – et samfunn hvor alt skal være likt:
Uvitende, klok, lommetyv, generøs eller svindler; alt er likt, ingenting er bedre.
I dag snakker selv våre bedriftsledere om “Equity”, som om det var et hellig sakrament.
Argentina: Fra rikdom til omfordeling
I begynnelsen av det 20. århundre var Argentina et av verdens rikeste land. På 1920- og 1930-tallet fulgte en periode med politisk ustabilitet, som endte med at Juan Perón kom til makten på 1940-tallet. Deretter begynte den endeløse omfordelingen, som har vedvart frem til i dag.
Jo mer ting forandrer seg, desto mer forblir de uendret.
Moderne referanser i teksten
Det eneste jeg har endret i teksten, er referansene til historiske personligheter som ingen lenger kjenner til. Jeg har erstattet dem med helter og kjeltringer fra vår egen tid.
En nåtidsperson jeg nevner på kjeltringsiden – som kanskje likevel ikke mange kjenner til – er Rigoberta Menchú. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 1992, men store deler av bakhistorien hennes viste seg senere å være ren diktning.
Ikke at du vil finne noe om det i norske aviser. Til det er hun for perfekt tilpasset narrativet: kvinne, urbefolkningsrepresentant, humanitær og progressiv.
Eller, som Carlos Gardel uttrykte det:
Generøs eller svindler; alt er likt, ingenting er bedre.
Tjuende århundre loppetorv
Jo, verden har alltid vært full av snafs, i år 506 som i 2000. For det har alltid eksistert gatetyver, Machiavelli’er og conmen, ekte verdigjenstander og forgylte objekt. Men at det tjuende århundre er et unikt surt show av ondsinna uforskammethet – det er det vel ingen som benekter. Vi velter oss i lorten, og famler rundt i gjørma. Det er ens å være hederlig som forræder, sånn er det bare. Uvitende, klok, lommetyv, generøs eller svindler – alt er likt, ingenting er bedre: Samme sak, et esel og en professor. Ingen må gå fjerde klasse om igjen, og rangorden har vi kasta vrak på. De umoralske har innhenta oss. Ta én som lever av bedrag og en annen som raner for å oppfylle sin ambisjon – disse er én og den samme som en prest: et sovetryne, en nesevis og uforskamma fyr, en freak eller en krattlusker. For en mangel på respekt, for en overkjøring av fornuft! Enhver er en kjernekar, enhver er en ransmann. Nelson Mandela menger seg med Rigoberta Menchu, Buffet med Madoff, Muhammed Ali med Al Sharpton. Som i de uærbødige utstillingsvinduene til loppemarkedene, hvor man har lagt alt hulter til bulter. Og hvor du kan se en krok for dopapir og en trist bibel med sidene revet ut for bruk på dass, ved siden av et gammalt trekkspill. Tjuende århundre loppetorv – problematisk og febrilt. Bare medlemmer i jamrekoret får, og den som ikke rapser er en idiot. Kom igjen, kjør i vei! I alle fall ender vi opp i skjærsilden. Ikke tenk så mye – ta en pust. For ingen bryr seg om du ble født redelig. Likeverdige er de: som jobber dag og natt som et beist, med de som kjører på frihjul, med de som dreper og de som helbreder, eller lever livet hinsides lov og rett.