Dette er den syvende og siste artikkelen i serien om president Trumps tariffer. Første artikkel finner du nedenfor.

Årsdagen

I skrivende stund er det nesten nøyaktig ett år siden Liberation Day – dagen da president Trump kom ut i Rose Garden med en gigantisk tavle som satte de lave amerikanske tollsatsene opp mot de høye utenlandske, erklærte at han hadde til hensikt å sette en sluttstrek for at både allierte og rene konkurrenter tar USA ved nesa, og innledet demoleringen av Den regelbaserte verdensordenens frihandelssystem.

Én kjensgjerning hersker det ingen tvil om: Makthaverklassen tok feil om Trumps politikk – nok en gang. Det økonomiske sammenbruddet som både økonomer og de snakkende klassene forutså, har uteblitt. Verdensøkonomien tikker ufortrødent videre. Wall Street-kasinoets barometer, Dow Jones, står 30 prosent høyere i dag enn for ett år siden. Det samme gjelder i andre land.

Wall Street Journals økonomiske sjefskommentator, en av de få som i det hele tatt brydde seg med å bemerke dagen, lufter sin utilfredshet over utviklingen det siste året. Men poenget i artikkelen er like fullt dette: Tariffene er kommet for å bli – uansett hvem som sitter i Det hvite hus.

Naturligvis valgte de fleste å la årsdagen passere i stillhet. Det spiller ingen rolle for USAs finansdepartement. De robuste tolltallene taler for seg selv: Så langt i 2026, på bare tre måneder, har USA kassert inn 85 milliarder dollar i tollinntekter, mot om lag 24 milliarder i de foregående årene – en økning på 250 prosent.

Sa Trump i State of the Union i mars:

Landene som tok ræva på oss i flere tiår, betaler oss nå hundrevis av milliarder dollar. De har snytt oss grovt. Det vet dere alle sammen. Det vet alle. Selv demokratene vet det. De vil bare ikke si det.

Det er ikke bare språket som er populistisk. Trump-administrasjonen har også hintet om at inntektene fra toll på utenlandske varer kan komme vanlige folk til gode gjennom avskaffelse av inntektsskatten. Fra State of the Union:

Og etter hvert som tiden går, tror jeg at tollen, som betales av utlandet, slik som før i stor grad vil erstatte det moderne inntektsskattesystemet og dermed lette en stor økonomisk byrde for de menneskene jeg holder av.

Men la oss ikke miste det vesentligste av syne: Tollinntektene er ikke først og fremst til for å spe på statskassen, selv om det er velkomment nok i et land med gigantisk statsgjeld og et bunnløst budsjettunderskudd. Hensikten med tollsatsene er å gjenreise og verne amerikansk industri – og bringe USA tilbake på kurs mot igjen å bli en industriell stormakt.

Grunn til optimisme

I så måte har kampanjen som begynte 2. april 2025, vært en suksess.

I kraft av Trumps personlighet har nasjonalstater og bedrifter fra hele verden gitt løfter om investeringer på 10 billioner dollar over de neste årene. Både utenlandske og amerikanske selskaper har annonsert reshoring-planer. Den største av disse kommer fra Apple, smarttelefon-giganten med sete i Silicon Valley, som har øremerket 600 milliarder til investeringer i amerikansk produksjon og utdanning av arbeidskraft, etter i årevis å ha vært avhengig av dyktig kinesisk arbeidskraft siden Tim Cook la forsyningskjedene til kinesiske fabrikkgulv i 2000-årene.

Blant utenlandske selskaper finner vi Taiwan Semiconductor, verdens største chipprodusent, med 100 milliarder øremerket til fabrikkbygging. Som tidligere diskutert gir reshoring av Amerikas chipforsyning ikke bare økonomisk gevinst, men er i høyeste grad en sikkerhetspolitisk nødvendighet. I rak motsetning til sine forgjengere er Trump klarøyd når det gjelder trusselen Kina utgjør mot Taiwan og de mest avanserte halvlederfabrikkene på øya.

Velkjente farmasøytiske selskaper som Roche, GlaxoSmithKline, Pfizer og AstraZeneca har til sammen annonsert investeringer på rundt 200 milliarder. Også her dreier det seg om både arbeidsplasser og nasjonal sikkerhet. USA var ett av landene som under Covid-19 til sin bestyrtelse oppdaget at de ikke lenger var i stand til å fylle sitt eget medisinskap, men var avhengige av India og Kina for de aktive ingrediensene.

Ferske tall gir ytterligere grunn til optimisme.

Råstålproduksjonen i USA – et viktig forvarsel om økt industriproduksjon – overgikk i 2025 Japan for første gang siden 1999. Arbeidstallene fra mars 2026 var glitrende: 178.000 jobber ble skapt, langt over de forventede 65.000. Av disse var 15.000 industrijobber, det høyeste tallet siden slutten av 2023. Industrisektoren noterte i 2025 den høyeste årlige produktivitetsveksten på nesten tyve år, og lønnen til industriarbeidere, som sank 830 dollar under Joe Bidens fire år i Det hvite hus, økte med 2.400 dollar i 2025.

Man kan derfor tillate seg et visst håp om at USA er på vei tilbake til trenden fra slutten av Trumps første embetsperiode i 2019, da reallønningene for middelsjiktet begynte å stige for første gang.

21. århundret arbeidsstyrke

Skal president Trumps visjon om USA som en ledende industrinasjon i det 21. århundret bli mer enn en parole, må landet gjenvinne sin tapte lederposisjon innen STEM – science, technology, engineering og manufacturing. USA må igjen fostre frem en arbeidsstyrke som kan bemanne de nye, avanserte fabrikkgulvene der det fremste innen smartenheter, personlig mobilitet og robotikk produseres, etter tiår der opplæring i tekniske ferdigheter og faglig kompetanse er blitt nedprioritert.

Drevet frem av rådgivere i den videregående skolen og av medienes skravleklasse har det i flere tiår pågått et uopphørlig press for å få stadig flere unge inn i fireårige universitetsløp – med overutdannelse som masseprodukt. To generasjoner ble innprentet det samme budskapet: Har du ikke universitetsutdannelse, er du en taper. Denne evige salgstalen sendte særlig mange unge menn inn på studieløp de var dårlig skodd for, og tynget dem i tillegg ned med betydelig gjeld. Det verste var likevel følgene for samfunnet: et enormt underskudd på håndverkere og faglærte arbeidere.

Nå ligger regningen på bordet.

Ifølge tall fra Bureau of Labor Statistics fra sommeren 2025 står om lag 400.000 industristillinger ubesatt. Dette samtidig som landet flyter over, fra kyst til kyst, av individer som har studert luftige og upraktiske hovedfag som internasjonal politikk, kommunikasjon, kvinnestudier og antropologi. For ikke å nevne feministisk dans. Ikke fordi de nødvendigvis brant for studiet, men fordi de selvbestaltede ekspertene hårdnakket påsto at et eksamensbevis fra hvilket som helst universitet var billetten inn i middelklassen.

Ganske forutsigbart viste det seg i stedet å være billetten inn i en radikalisert underklasse, uten utsikt til en verdig fremtid og uten reell mulighet til noensinne å stifte familie. Valget av den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani i New York – som i bunn og grunn ble løftet frem av unge, desillusjonerte, radikaliserte gigøkonomi-hipstere uten fremtidsutsikter, fordi han lovet gull og grønne skoger – viser på utvetydig vis hvor totalt feilslått makthaverklassens tilskyndelser har vært.

På K-12-nivået får de harde fagene, matematikk og naturvitenskap, ikke den konsentrerte oppmerksomheten som kreves for å kunne konkurrere med studenter fra Øst-Asia om retten til å forme fremtiden. PISA-resultatene ligger langt under land som Kina og Japan. Progressive pedagoger og lærere, som i flere tiår har lagt større vekt på sin radikale politiske agenda enn på faglig kvalitet, går langt i å forklare denne situasjonen. Legg til kaotiske familieforhold, og bildet er komplett. Det er i hvert fall ikke penger det står på. Til tross for at USA investerer mer i utdanning enn nesten noe annet land – Norge ligger på toppen – er volden, fraværet og apatien på vei opp, mens mental helse og læringsutbytte er på vei ned i K-12. Særlig blant unge menn.

Her er de gode nyhetene: Woke-sosialismen i utdanningssystemet, utdanningssystemets og virksomhetenes kvinneprioritering, samt synet av de to foregående generasjonene nedtynget av gjeld og uten fremtidsmuligheter, har åpnet unge menns øyne. Det er aldeles ikke tilfeldig at Charlie Kirk er en rockestjerne blant denne gruppen. Nå er de klare for noe helt nytt. Nå snakker de som faktisk er inne i sakene, om lærlingeposisjoner som over tid leder til industrijobber med årslønn på 250.000 dollar. Jobber der én lønningspose kan forsørge en hel familie.

Uomtvistelig, tariffer burde ikke være et obskurt emne forbeholdt fagøkonomer. De rommer et samfunnsomformende potensial.

Applikasjon av Tollverktøyet

Rett før årsdagen fikk Trump-tariffene et lovmessig tilbakeslag, da Høyesterett slo fast at statutten administrasjonen hadde brukt som hjemmel for å innføre de vidtrekkende tollsatsene, ikke holdt.

Det var de sedvanlige frihandelskreftene i City of London og på Wall Street som stod bak søksmålet.

Under State of the Union sa Trump følgende om avgjørelsen:

For fire dager siden avsa USAs høyesterett en beklagelig dom. Det var en svært uheldig avgjørelse.

Men den gode nyheten er at nesten alle land og selskaper ønsker å holde fast ved avtalen de allerede har inngått.

De vet at jeg som president har den juridiske myndigheten til å inngå en ny avtale som kunne blitt langt verre for dem. Derfor vil de fortsette langs det samme vellykkede sporet som vi fikk forhandlet på plass før Høyesterett blandet seg inn.

For dem som måtte velge å gjenforhandle, har administrasjonen andre virkemidler og andre regelverk å gripe til for å oppnå det samme resultatet.

Sjefen for tankesmien Council on Foreign Relations, Wall Street-fløyen av Den regelbaserte verdensordenens brain trust, kunne likevel ikke dy seg. Fornøyd og hovent fastslo han at: «Nå må han finne en annen måte å lufte sin irritasjon overfor andre land på.» Det CFR-sjefen siktet til, var Trumps bruk av trusler om straffetoll for å oppnå politiske mål som ikke strengt tatt handler om handel og industri.

Trump brukte denne pisken, for eksempel, til å legge lokk på den ulmende konflikten mellom India og Pakistan i Kashmir, og mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. Her ble gulroten også tatt i bruk: USA vil bygge en ny jernbanekorridor som kommer begge parter til gode. Handelen med USA skal utvides. «Vi mistet mange år, fordi vi var opptatt av kriger, besættelser og blodsudgydelser.», sa Aserbajdsjans president etter forliksundertegnelsen i Det hvite hus.

Trump har også brukt tollpisken mot land som i hans øyne ikke gjør nok for å stanse fentanylsmuglingen, en narco-trafikk som anslagsvis dreper hundretusen amerikanere i året.

Ethvert fornuftig menneske kan se at det er i alles fellesinteresse, at landets demokratisk valgte leder har anledning til å bruke tollverktøyet på denne måten, både for å løse internasjonale konflikter og for å håndtere den påtrengende innenrikspolitiske krisen narkodødsfallene utgjør. I makthaverklassen stikker imidlertid motviljen mot tariffer så dypt at denne bruken blir møtt med spott og hån, til tross for de ubestridelig spektakulære resultatene.

Det er fordi måten handel og industri blir håndtert på går rett inn i spørsmålet om hva en nasjon egentlig er. Og her står president Trump og Den nye verdensordenen på hver sin side av en uoverstigelig kløft.

Forbrukere eller produsenter?

I løpet av de siste femti årene har USA, og Vesten for øvrig, i stadig større grad gått fra å være nasjoner av borgere til å bli nasjoner av forbrukere. Konsumerismen er blitt det samlende ethos — og de siste tjue årene er varene i all hovedsak blitt levert fra Kina.

Det er nettopp i skillet mellom borgere og forbrukere at kløften åpner seg mellom Trumps visjon av nasjonen og Den nye verdensordenens. Der Trump ser for seg en nasjon av produsenter — av borgere — ønsker Den nye verdensordenen seg nasjoner av forbrukere.

Naturligvis: Hvis svaret er det første, må produksjonsevnen gjenreises. Evnen til å fremstille ting, i stedet for bare å konsumere dem, må bygges opp igjen.

Alt står og faller med svaret. En nasjon av produsenter er suveren. En nasjon av forbrukere er en økonomisk koloni.

Det er i dette lyset Marco Rubios oppsiktsvekkende uttalelse under den regelbaserte verdensordenens årlige samling på sikkerhetskonferansen i München 14. februar i år må forstås.

Avindustrialiseringen var ikke uunngåelig – den var et bevisst politisk valg. Et tiår langt økonomisk prosjekt som fratok våre nasjoner deres velstand, deres produktive kapasitet og deres uavhengighet.

Betydningen av dette kan knapt overdrives. Her står mannen som under president Trump fører amerikansk utenrikspolitikk, ansikt til ansikt med de transatlantiske finansmiljøene, den militærindustrielle toppen og etterretningstjenestene forsamlet i München — fortsatt hengivent bundet til Den nye verdensordenens visjon — og sier i klartekst: Det var dere som flyttet industrien ut, med vitende og vilje, for å frata oss velstand, produksjonsevne og uavhengighet.

Uttalelsen er en advarsel til de fremmøtte — og samtidig en invitasjon til Europas folk om å ta del i kampen: å trekke en endelig sluttstrek over prosjektet som skulle frata oss vår suverenitet, gjøre oss til rene forbrukere og redusere oss til kolonier under City of London og Wall Street.

Betydningen av tariffer går over hodet på nesten hele vår politiske klasse. Til alt hell er Donald Trump en av dem som lenge har forstått hvor vidtrekkende relevansen er. Allerede i 1987 satt han hos Larry King og plederte for «det skjønneste ordet i ordboken». Nå, nesten førti år senere, sitter han i Det hvite hus og bruker tariffer til å gjenreise middelklassen, det levende demokratiet og nasjonens suverenitet — og til å skape fred rundt om i verden.

Ikke så verst for en angivelig «ufokusert», «kaotisk» og, for all del, «narsissistisk» mann.

Remigration er en idé hvis tid er kommet.

Valget i Danmark på onsdag viste det klart og tydelig. Partiet som helhjertet gikk inn for denne politikken, mer enn tredoblet oppslutningen sin sammenlignet med 2022. Det dreier seg selvsagt om Dansk Folkeparti, med Morten Messerschmidt i spissen. Han ble selv valgets største stemmesluger, med 50.819 personlige stemmer i København valgkrets, opp fra 6.722.

Ingen bør være forbauset over at det igjen er danskene som viser vei i migrasjonsspørsmålet. Den stramme linjen overfor multikulti-kulten ble innledet av Pia Kjærsgaard allerede i 1995, da hun stiftet Dansk Folkeparti. Messerschmidt tok over stafettpinnen i 2022, og har, i det som bare kan beskrives som en særdeles velutført valgkamp, løftet partiet opp blant de fire partiene som nå kjemper om andreplassen med rundt 10 prosent.

For sosialdemokratene ble valget derimot en ydmykelse. De endte med sitt svakeste resultat siden 1901: bare 21,9 prosent av de avgitte stemmene.

Det burde heller ikke overraske noen. Til tross for at 52 prosent av danskene ser innvandring som en alvorlig trussel mot dansk kultur, har sosialdemokratenes leder, Mette Frederiksen, stått i spissen for en økning i islamsk innvandring på 125 prosent siden hun kom til makten i 2019.

Det er 40.000 islamske utlendinger totalt.

Det er opplagt at Messerschmidts enkle og helt rimelige krav har truffet en nerve hos danske borgere som er lei av utenomsnakk, ansvarsfraskrivelse og politikere som sleper føttene etter seg. Dansk Folkepartis parole — skal vi gjøre noe ved det? — ledsaget av den konkrete listen under, var musikk i ørene på folk som har fått mer enn nok av mangfoldsstaten.

Dansk Folkeparti vil:

• Opprette et hjemreiseministerium, slik at remigration kan organiseres systematisk og gjøre det mulig å hjemsende:

• kriminelle uten dansk statsborgerskap, dem som ikke forsørger seg selv, og alle flyktninger når det er fred i hjemlandet.

• Asylsøkere skal avvises ved grensen.

• Innvandringen fra muslimske land skal stanses.

• Alle tildelte statsborgerskap fra de siste 20 årene skal etterprøves.

• Muslimske særkrav skal avvises — kontant. Det dreier seg om forbud mot remitter, bønnekall, halalprodukter og utenlandsk finansiering av religiøse foreninger, stenging av muslimske friskoler, samt nei til islamsk hodeplagg i offentlige institusjoner.

Ikke særskilt rettet mot muslimske innvandrere er kravet om at kriminelle handlinger begått av mennesker uten statsborgerskap skal medføre hjemsendelse. Men som Gud og hvermann vet, er denne gruppen overrepresentert i de mest skamfulle statistikkene.

Vedrørende en nylig kriminell sak som kom opp rett før valget, ordla Messerschmidt seg slik:

«Dette er Ahmed Omar Muhammed. For 15 år siden voldtok han en 10 år gammel jente, men han kom ikke ut av Danmark. Mette Frederiksen sørget for det. Nå er han siktet for drap på en 77 år gammel mann, og han kommer fortsatt ikke ut av Danmark. Det er forskjellen på om Mette Frederiksen har styr på det i politikken, eller meg og de borgerlige. Vi skal ha de kriminelle ut.»

Messerschmidts frimodighet tåles dårlig av dydsposørene. På lederplass vrir for eksempel Jyllands-Posten hendene i bekymring over at Messerschmidt nå kan få «fri bane til å rase av sted med sine uhyrlige forslag». Dansk Folkepartis politikk skal være basert på «fantasi», og debatten må i stedet føres «på et saklig og opplyst grunnlag», heter det autoritært i en artikkel som for øvrig er kjemisk fri for både motargumenter og ethvert forsvar for mangfoldsstaten.

Jeg har en mistanke om at denne formen for hønemor-resonnement ikke lenger vil klare å holde multikulti-demningen fra å briste: vi har alle vært åstedsvitner til at integration er et fatamorgana.

For intet er mer maktfullt enn en idé hvis tid er kommet.

Bare ras i vei, Morten.

Abonner for flere artikler som tar bladet fra munnen om immigrasjon rett i innboksen.

Mellom barken og veden

Det minner om en gisselvideo. Den 1. mars henvendte Keir Starmer seg til det britiske publikum og resten av verden for å forklare at regjeringen hadde foretatt en helomvending: Etter først å ha nektet USA tilgang til britiske flybaser i Midtøsten, hadde den nå snudd. Begrunnelsen skulle ha noe med iranske missiler å gjøre. Downing Street hadde tilsynelatende ikke forutsett at Iran kunne finne på å svare med sine egne.

Det stirrende, anspente ansiktet på marionetten som okkuperer nummer 10 Downing Street, sier sitt om det åpenbare dilemmaet han står i. På den ene siden står de høylytte islamske protestmiljøene som fyller gatene ved det minste hint om at trosfeller et eller annet sted i verden er blitt krenket, og nå lar president Trump Tomahawks regne over mullaene. På den andre siden står Donald Trump selv, forbannet over at flytoktene over Iran tar noen timer lenger enn nødvendig fordi Starmer i første omgang ikke tillot bruk av basene på Diego Garcia, øya i Indiahavet.

Gjennom hele talen holder Starmer begge hendene foran seg og former to perfekte O-er ved å la tommel og pekefinger møtes, som om han forsøker å regulere angsten. Samtidig staver han seg langsomt – altfor langsomt – gjennom budskapet, uten å forandre en mine.

Man fristes til å konkludere med at Starmer ganske enkelt har latt redselen løpe av med seg. Tross alt reverserte han regjeringens politikk vis-à-vis Trump-administrasjonen på under et døgn. Og for øvrig: Hvor mye skade kan egentlig noen tusen opphissede muslimske demonstranter gjøre?

Så kommer man i hu Storbritannias lange og brokete historie i Iran. Langsomt siger en annen erkjennelse inn. Det finnes noe som er mer skremmende for Starmer enn å stå i klemme mellom den hylende «arabiske gata» på den ene siden og den amerikanske presidenten på den andre. Det er presset ovenfra, fra dem som holder i trådene. Det er dét som har frembrakt den anstrengte ansiktsmasken – og de to O-ene han tviholder på.

Divide et Impera

Det er velkjent at Storbritannia styrte et enormt kolonialt imperium i India med bare rundt 1200 administratorer. Langt mindre kjent er hvordan dette i det hele tatt lot seg gjøre.

Svaret er at et så tynt lag av embetsmenn bare kunne holde et helt subkontinent i sitt grep ved bevisst å bruke den samme taktikken som romerne i sin tid perfeksjonerte:

Divide et Impera.

Splitt og hersk.

“Divide et impera” var det gamle romerske motto, sa William Elphinstone, Bombay-guvernør i begyndelsen af 1800-tallet, og det burde også være vores.1

Kastesystemet ble institusjonalisert for å skjerpe motsetningene mellom høyfødte og lavfødte, og hindu-muslim-konflikten ble spilt opp for å forsterke rivalisering og fiendskap.

Resultatet var at de ulike gruppene innenfor den britiske Raj var så opptatt av å kjempe mot hverandre at det knapt falt dem inn å gjøre noe drastisk med de 1200 administratorene som holdt oppsyn med ressursutnyttelsen.

Og det var ikke bare i India Storbritannia fulgte denne oppskriften. I Afrika, i Irland og i Midtøsten gikk det samme mønsteret igjen. Da det britiske imperiet gikk i oppløsning etter første verdenskrig, sørget de for at rivaliseringen levde videre. Skulle plyndringen opphøre bare fordi de ikke lenger selv bemannet kontorene? Selvfølgelig ikke.

I Midtøsten ble for eksempel landegrensene i Sykes-Picot-avtalen fra 1916 trukket opp av britene og franskmennene på en måte som splittet folkegrupper mellom forskjellige stater, og som dermed i stor grad bidro til den nærmest ubrutte konflikttilstanden som har preget regionen helt frem til i dag.

Og nettopp i kraft av denne vedvarende konflikten kunne imperiet fortsette utnyttelsen av regionens ressurser – hvor den viktigste av dem alle, selvsagt, var olje.

I et etterretningsmemo den velkjente «arabernes befrier» T. E. Lawrence skrev i 1916, heter det at den arabiske oppstanden var:

«… fordelaktig for oss, fordi den faller sammen med våre umiddelbare mål: oppløsningen av den islamske “blokken” og det osmanske imperiets nederlag og oppløsning, og fordi statene [Sherif Hussein] ville opprette som tyrkernes etterfølgere, ville være … ufarlige for oss. Araberne er enda mindre stabile enn tyrkerne. Hvis de ble håndtert riktig, ville de forbli en politisk mosaikk, et lappeteppe av små, innbyrdes sjalu fyrstedømmer uten evne til å samle seg.»2

Legg Lawrence of Arabia-fantasien på hylla.

Her er et memo fra det britiske Foreign Office som tydeliggjør Divide et Impera-strategien enda skarpere:

«Det vi ønsker, er ikke et forent Arabia, men et svakt og oppsplittet Arabia, så langt det overhodet er mulig splittet opp i små fyrstedømmer underlagt vårt overherredømme, ute av stand til samordnet handling mot oss, og som en buffer mot maktene i vest.»

I motsetning til India var Iran aldri et fullt ut britisk imperieprosjekt. Men da første verdenskrig brøt ut, ble landet likevel Storbritannias viktigste oversjøiske partner. Grunnen var enkel:

Svart gull.

Anglo-Persian Oil

I år 1900 satt William Knox Darcy i Grosvenor Square i Mayfair, London, og kjedet seg. Han var spekulant og gullgraver og hadde tjent en formue i Australia. Men for en eventyrer som Knox Darcy bød ikke Grosvenor Square på de utfordringene han trengte. Det var for pent, for trygt og for stillestående.

Han var derfor klar for et nytt eventyr. Det kom i form av et rykte som nådde ham via en gruppe franske geologer: at det piplet svart gull opp av ørkenen i Persia.

Etter å ha overtalt en gruppe London-investorer til å satse penger på det dristige boreprosjektet, satte han kursen mot det vi i dag kaller Iran. Forhandlingene med investorene kan neppe ha vært enkle, tatt i betraktning at de øde, bandittinfiserte fjellområdene i Iran på det tidspunktet ikke hadde produsert så mye som én eneste tønne.

Kanskje var det nettopp derfor han i forhandlingene med den persiske sjahen sikret seg det som må være historiens mest fordelaktige oljekonsesjonsavtale. Knox Darcy fikk rettighetene til å drive oljeleting i et område på størrelse med Frankrike for en slikk og ingenting: 20 000 pund kontant og 16 prosent av fremtidig profitt – uten at sjahen hadde noen mulighet til å revidere selskapets regnskapsbøker.

Åtte år etter at ryktet om olje i den persiske ørkenen nådde Darcys ører i Grosvenor Square, og etter årevis med ryggknekkende arbeid, traff han og hans stab av arbeidere verdens mest verdifulle ressurs i ufattelige mengder. Det var faktisk så mye olje at da den britiske krigsministeren Winston Churchill i 1914 innså at en storkrig sto for døren, tvang regjeringen gjennom en lov i parlamentet som ga den britiske staten en kontrollerende aksjemajoritet på 51 prosent i Knox Darcys selskap, som den gang het Anglo-Persian Oil Company. I dag kjenner vi selskapet som BP.

Oljen fra Anglo-Persian Oil var kritisk viktig som brennstoff for de britiske krigsskipene under første verdenskrig, og etter andre verdenskrig ble inntektene fra persisk olje en viktig subsidiekilde for en økonomi i ruiner.

Ikke så rart derfor at da den nasjonalistiske statsministeren Mohammed Mossadek i 1953 uttrykte misnøye med måten BP og Storbritannia halte det svarte gullet ut av landet på, og bare betalte magre 16 prosent som ikke engang kunne verifiseres, ble både det britiske Foreign Office og MI6 urolige.

Britiske intriger

Kuppet i Iran i 1953, som avsatte Mossadek, blir ofte tilskrevet CIA. Men det var MI6 som anstiftet det hele. Britene kalte det Operation Boot. I opptrappingen til styrtelsen uttrykte den britiske ambassaden i Teheran et ønske om «en diktator» som kunne håndtere de «nødvendige administrative og økonomiske reformene» og avklare oljespørsmålet «på rimelig vis».3

Rimelig i britiske øyne, selvfølgelig.

Det var styrkelsen av sjahen på bekostning av statsminister Mossadek britene hadde i tankene da de begynte å fantasere om en diktator.

Britisk propaganda forsøkte å fremstille Mossadek som en radikal figur. Men selv britisk internkorrespondanse beskriver ham som gjennomgående demokratisk, populær, nasjonalistisk og antikommunistisk. Han hadde riktignok en løs allianse med det kommunistiske partiet Tudeh, som hadde forbindelser til Sovjetunionen.

I kampanjen for å styrte Mossadek infiltrerte britene Tudeh og arrangerte angrep under falskt flagg mot moskeer og islamske offentlige skikkelser. Slik klarte de å vende de troende massenes opinion mot Mossadek, nettopp på grunn av hans bekvemmelighetsallianse med Tudeh. Taktikken er gjenkjennelig: Divide et Impera.

I kuppet mot Mossadek samarbeidet britene også med de samme mullaene som Tudeh-infiltratørene ble satt til å angripe. Irans øverste shia-mulla, ayatollah Sayeed Kashami, var deres mann. På et tidspunkt ble han vurdert som et mulig alternativ til sjahen som øverste leder. Til syvende og sist ble det imidlertid ikke noe av den planen. Han var simpelthen for uberegnelig. Tilhengerne hans, derimot, viste seg uvurderlige som gatemobb på kritiske tidspunkter under Operation Boot. Det er dokumentert at CIA ga Kashami 10 000 dollar i kontanter for å få de fanatiske tilhengerne hans ut i gatene. 4For en utenforstående ser det nesten ut som om CIA hadde overtaket på finanssiden, mens britene satt med de skarpeste hjernene.

De samme islamistiske kreftene med base i den hellige byen Qum ble også oppfordret til å rope på hellig krig mot kommunismen og Tudeh. Det burde få noen klokker til å ringe hos dem som fortsatt husker den neste iranske revolusjonen, noen tiår senere. Det var da de samme religiøse grupperingene fant opp navnet «Den store Satan» om USA.

CIA hadde på sin side nærmest total forakt for mannen de hjalp britene med å installere. I deres øyne var sjahen en ryggradsløs kujon. Det første han gjorde da det et øyeblikk så ut som kuppet kunne mislykkes, var å flykte til Irak. Ifølge frigitte CIA-dokumenter brukte CIA og MI6 sjahens «handlekraftige og intrigante» tvillingsøster, prinsesse Ashraf, for å få planen tilbake på skinnene.

Dokumentene fra det amerikanerne kalte Operation Ajax, gjør det samtidig klart at en av grunnene til at sjahen flyktet midt under kuppet, var det de beskrev som en «patologisk frykt» for britiske intriger. Det er en rimelig antagelse at sjahen visste mer om britenes tilbøyeligheter enn forfatteren av CIA-memoet, og at «patologisk» derfor er en feildiagnose.

Sjah Pahlavi tok over i Teheran 19. august 1953 og styrte Iran med jernhånd de neste 26 årene. Til det hadde han uvurderlig hjelp fra SAVAK, den MI6- og Mossad-trente etterretnings- og hemmelig politistyrken – pretorianerne – som holdt ham på tronen blant annet gjennom utstrakt bruk av informanter og tortur.

Statsminister Mossadek forble under arrest til sin død i 1967.

Oljen i Iran var igjen på sikre hender. Det burde være unødvendig å nevne at avkastningen fra det svarte gullet etter 1953 ble delt tre veier.

Påfugl på ville veier

Bare få år etter å ha blitt installert på påfugltronen begynte sjah Reza Pahlavi å handle mer uavhengig enn britene og amerikanerne mente de hadde rett til å forvente.

Sjahen diskuterte med Vest-Tyskland og Frankrike om eksport av høyteknologi i bytte mot stabile olieleveranser, og aller verst: han hadde vyer om å gjøre Iran til en industrimakt i Midtøsten. Dette kom i hælene på alliansen med Italias Enrico Mattei, lederen for statseide ENI5, sent på 50-tallet – et forbund som også lå utenfor det angloamerikanske oljekartellets rammeverk. Det ble til og med snakket om en gassavtale med Sovjetunionen. 6

Politisk begynte han også å bevege seg bort fra Israel og orientere seg mer mot de arabiske statene.

Det var klinkende klart for den angloamerikanske politiske og etterretningsmessige ledelsen at mannen som var plassert på tronen for å pumpe svart gull inn i lommene på City of London og Wall Street, var blitt for høy i hatten.

Ettersom britisk etterretning hadde en lang historie i Iran og hadde kultivert kontakter i presteskap, hemmelige samfunn, finanssirkler, handelsstanden og religiøse brorskap, og fordi både Israel og USA hadde trent opp militær- og sikkerhetsapparatet, var destabiliseringsoperasjonen mot sjah Pahlavi et prosjekt de sto godt rustet til å gjennomføre.

Det skal også medgis at mannen på påfugltronen, og hoffet rundt ham, med sitt ekstravagante og luksuriøse jetsettliv og sitt brutale hemmelige politi, var et lett bytte for anti-regime propaganda.

Startskuddet gikk i 1976 med en rapport fra Amnesty International som beskrev elektrosjokk og andre former for barbari i bruk av SAVAK. Rapporten ble øyeblikkelig plukket opp av ledende medier som New York Times og Washington Post, og snart var iranske politiske fanger førsteprioritet blant de venstrevridde i Vesten. Det er forholdsvis alminnelig kjent at Amnesty International er et dekke for britiske etterretningstjenester.

Sjahen så seg nødt til å forsvare en organisasjon som ikke hadde noe forsvar. Det han ikke kunne fortelle verden, var at SAVAK siden grunnleggelsen i 1955 hadde vært underlagt britisk og israelsk etterretning. Pretorianerne sto ikke bare ved sjahens side for å beskytte ham, men også for å holde oppsikt med ham.

BBC Persia ble brukt til å puste til ilden gjennom intensiv dekning av de mullah-organiserte opptøyene og intervjuer med ledende skikkelser i presteskapet. Sjahen kalte den britiske ambassadøren i Iran inn på teppet, men til ingen nytte.

British Petroleum gjorde sitt. Forhandlingene om en ny oljekontrakt ble ført på uærlig vis, og i 1978 brøt det i tillegg ut streik på oljeraffineriene. Det vanskeliggjorde bruken av oljeinntektene som forhandlingsmiddel. Ifølge rapporter var de streikende organisert av Bertrand Russell Peace Foundation. Peace Foundation – of course!7 Det etiketten dypstaten bruker når den har noe ekstra perfid på gang.

Deretter fulgte kapitalflukten. Den ble organisert gjennom finansielle nettverk med kontakter til London.

Mot slutten av 1978 var folk flest i Iran klar over at det britisk-sponsede presteskapet var fast bestemt på å velte regimet.

Galmann Khomeini

Mannen britene hadde i tankene som etterfølger til sjahen, var lederen for shiaislam i Iran: fanatikeren og galmannen Ayatollah Khomeini. På tross av at han ikke var et landskjent navn blant iranere før 1978, ble den fryktinngytende mullaen raskt en kjendis, ikke minst takket være BBC Persia, som hadde for vane å kringkaste talene hans i sin helhet.

Interessant nok må han ha vært velkjent for de angloamerikanske etterretningstjenestene lenge før dette, for han var Ayatollah Kashemis håndplukkede etterfølger. Kashemi var, som vi har sett, ingen ringere enn mannen MI6 vurderte som mulig statsleder før kuppet i 1953. Det sies at Khomeini også deltok i gateopptøyene mot Mossadek i 1953 – altså som en av dem CIA drysset penger over.

Det som så følger, minner til forveksling om opptakten til den bolsjevikiske revolusjonen i 1917, da det tyske utenriksdepartementet satte Lenin og tretti av hans kamerater på et tog i Zürich med kurs for Moskva, hvor de og en håndfull forbundsfeller straks styrtet tsaren.

Denne gangen var det ikke det tyske, men det franske utenriksdepartementet som opptrådte som revolusjonens understøtter. Khomeini ble fløyet fra Irak, hvor han levde i eksil, til Neauphle-le-Château utenfor Paris. Der ble han behandlet som en blanding av statsoverhode og religiøs leder, og fikk alt han ba om.

Direkte telefonlinje mellom Neauphle-le-Château og Teheran, så vel som til den hellige byen Qom. Fritt leide til å gjøre residensen om til et slags tempel, hvor medarbeiderne kunne komme og gå som de ville, og hvor ayatollahens ordre og religiøse formaninger kunne sendes videre til massene i Iran uten forsinkelse.

En korrespondent for The Spectator skrev i 1979 om den enestående franske gjestfriheten rett før revolusjonen:

«…ved å la ayatollaen bruke Frankrike som base for den avgjørende fasen av sitt felttog, først mot sjahen og deretter mot Bakhtiar-regjeringen, har franskmennene ytt en umåtelig støtte til hans sak.

Det finnes faktisk ikke noe sidestykke til den franske handlingen, der man ga en politisk flyktning alle muligheter til å føre en revolusjonær kampanje mot en vennligsinnet regjering. Likevel ble disse mulighetene stilt rundhåndet til rådighet under ayatollaens fire måneder lange opphold i en landsby i utkanten av Paris.»

En av Khomeinis naboer i 1979, nylig intervjuet av Radio France Internationale, ga et kort og treffende uttrykk for den bestyrtelsen han fortsatt føler over Quai d’Orsays rolle i fremveksten av mullah-revolusjonen.

Det var utrolig. Han organiserte hele den Iranske revolusjonen fra Neauphle-le-Château.

MI6- og CIA-agenter passerte også i jevn strøm gjennom residensen. Det gjorde Ramsey Clark også, tidligere justisminister under president Carter og tidligere sjef for Warren Christopher.8

Rett før Khomeinis triumferende tilbakekomst til Teheran i 1979 var den samme Ramsey Clark på plass under de antiamerikanske demonstrasjonene i Teheran, hvor bannere med «Death to America» florerte, for å erklære sin fulle støtte. Deretter fløy han til Paris og lovet at USA ville «la Iran bestemme sin egen skjebne».

Etterretningstjenestene selv vil selvsagt ikke underskrive på denne versjonen av fortellingen om revolusjonen i Iran i 1979, og det skal medgis at tanken på at den britiske og amerikanske dype staten installerte islamisten og galmannen Khomeini, er ekstremt foruroligende.

Det finnes imidlertid en enkel måte å fjerne enhver tvil på om båndene mellom den angloamerikanske dype staten og regimet i Teheran. Man kan ganske enkelt gå online og lese om Iran-Contra-skandalen som eksploderte på 1980-tallet. Bare to år etter revolusjonen var USAs regjering i full gang med å selge våpen til Iran via Israel, og ingen av de involverte fikk mer enn en symbolsk lusing i lufta da skandalen ble avslørt mot slutten av Reagans presidentperiode.

Menneskerett og fin dress

Keir Starmers stemme er flat og monoton, og han ser mest ut som en mann som helst ville vært et helt annet sted. «Vi er i ferd med å publisere et sammendrag av våre rettslige overveielser …», hviner marionetten, mens han tviholder på de beroligende O-ene.

Ikke overraskende er Sir Keir en tidligere menneskerettsadvokat som i sitt virke på 2000-tallet dedikerte seg til å sikre asylretten for diverse islamister. I tidsrommet 2008 til 2013, da han var sjef for Hennes Majestets anklagemyndighet i Storbritannia, unnlot avdelingen å reise sak i Rochdale-saken, hvor unge jenter i stor skala ble utsatt for grove overgrep. Den saken eksploderte først i 2025, tjue år etter at mange av overgrepene fant sted, da pressen ikke lenger kunne legge lokk på forholdene fordi kjensgjerningene spredte seg viralt på X.

Det er neppe tilfeldig at dypstaten som plasserte den hoppende gale ayatollahen på tronen i Iran i 1979, er den samme som har manøvrert Keir Starmer inn i Downing Street 45 år senere.

Der han står som en voksfigur fra Madam Tussauds, i pen dress og rødt slips, og forsøker å forklare om rettslige overveielser og den regelbaserte verdensordenen, melder spørsmålet seg uvilkårlig: Er dressen en av de skreddersydde Savile Row-dressene som Sir Keir mottok som uregistrert gave fra sin intime venn og multimillionær Lord Alli? Og hva med brillene? Er det dem han fikk av den velkledde muslimske millionæren?

Vi vil huske det

Det skulle vise seg at det til syvende og sist verken var dypstaten med trådene eller «den arabiske gata» Starmer burde ha bekymret seg mest for. Det var president Donald Trump.

Noen dager etter Starmers opptreden publiserte Trump dette innlegget på Truth Social:

«Det er helt i orden, Herr. statsminister. Vi har ikke lenger bruk for [dere] — men vi vil huske det. Vi har ikke bruk for folk som først melder seg til krigen når den allerede er vunnet.»

«Vi vil huske det.»

Mr. Trump taler i klartekst: Han er ferdig med det «særlige forholdet» mellom Storbritannia og USA.

Det «særlige forholdet» betydde at de to landene siden andre verdenskrig har stått skulder ved skulder ved enhver anledning til å bombe noen tilbake til vett og fornuft. Eller velte legitimt valgte statsministre for å installere «en diktator». Alt i «den regelbaserte verdensordenens» navn, selvfølgelig. Hele baduljen dirigert av den angloamerikanske dypstaten.

President Trump har imidlertid stilt alt på hodet. Operasjon Epic Fury blir ikke dirigert av den angloamerikanske dype staten i “verdensordenens” navn for å oppnå skjulte finansielle mål, som i tidligere bombe-kampanjer. Den er rettet mot et anarkisk regime som truer verdensfreden med kjernevåpen. Og denne gangen holder Storbritannia seg borte, nei, nekter faktisk å støtte kampen. Det er rimelig åpenlyst, at det er fordi de ønsker at Iran skal fortsette å fungere som et Divide et Impera-instrument i Midtøsten, verdens kruttønne.

President Trump har en helt annen ambisjon for regionen: økonomisk utvikling som katalysator for fred. For å virkeliggjøre den visjonen har han stiftet The Board of Peace. Et tyvetalls land er med, inkludert Russland. Storbritannia har takket nei, og regionens ledere ga dessuten et kontant nei til tidligere statsminister Tony Blair, som ønsket å være med i privat kapasitet. Araberlandene vet etter hundre års erfaring utmerket godt hvilken rolle han ville ha spilt – og hvilken taktikk han ville ha brakt med seg.

Ha i mente, når president Trump snakker om økonomisk velstand i Midtøsten, at et av britenes største bekymringspunkter på 1970-tallet nettopp var sjahens planer om å bygge ut Iran til en suveren industriell stormakt.

Og i ett spørsmål finnes det ingen tvil: Hvis man både vil holde et land i permanent underutvikling og samtidig bruke det til å destabilisere en hel region, finnes det ingen bedre partner enn det rett-ut-av-de-mørke-århundre iranske teokratiet.

Prinsesse Ashraf Pahlavi opplyste i sine memoarer Faces in the Mirror, skrevet i 1980, alle interesserte om nøyaktig hvor tett forholdet mellom britiske interesser og presteskapet var:

«Mange innflytelsesrike prester slo seg sammen med representanter for fremmede makter, som oftest britiske, og det gikk faktisk en stående spøk i Persia: Hvis man løftet opp skjegget på en geistlig, sto det “Made in England” stemplet på den andre siden.»9

Senter for Demokratisk Beredskap, Avdelingen: Demokratisk Skjold

HASTER – VIKTIG

Kammerater!

Dette er en prøvetid for Vårt Demokrati. Som det er Dem bekjent, har et lite mindretall av våre betrodde tillitspersoner dessverre ikke levet opp til de forventninger fellesskapet med rette kan stille. Disse beklagelige forseelsene blir nå – som vanlig – utnyttet av anti-statlige aktører til å spre usikkerhet, misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon.

Enkelte har til og med tatt i bruk satire – en plage vi heldigvis ikke har sett her i landet på lang tid.

For å redde Vårt Demokrati fra slike anti-statlige holdninger, ber vi Dem derfor om å fylle ut vedlagte undersøkelse, slik at situasjonen snarlig kan bringes under kontroll.

Hvert enkelt spørsmål er tildelt en poengverdi. Velg svar med omhu.

Vedlagt befolkningsundersøkelse (10 spørsmål)

1. Har De, etter de beklagelige omstendighetene de siste ukene, i vennekretsen eller på sosiale medier uttrykt følgende oppfatning:

«Vi betaler allerede altfor mye skatt, og nå ser vi endelig hvor pengene blir av.»

Ja (0 p) / Nei (1 p) / Den stadige forbedringen i offentlige tjenester betyr at skattene alltid vil gå opp (2 p)

2. Hadia Tajik burde blitt straffet for pendlerboligsaken.

Ja (0 p) / Nei (1 p) / Den modige #MeToo-nedsablingen av Trond Giske burde frita fra all rettsforfølgelse for resten av livet (2 p)

3. Den største trusselen mot Vårt Demokrati de neste 5 åra er:

Putin (1 p) / Noe annet enn Putin (0 p)

4. Under olympiaden i Milano har jeg tatt meg selv i å tenke: «Hva skjedde egentlig med Sivert Bakkens obduksjonsrapport?»

Ja (0 p) / Nei (1 p) / Hvor kan jeg gå for å ta min neste booster? (2 p)

5. Islam er like norsk som geitost.

Ja (1 p) / Nei (0 p) / Bare hvis geitosten er halal (2 p)

6. At ambassadør Mona Juul og Terje Rød-Larsens barn er tilgodesett med 100 millioner i overgrepsmannen Jeffrey Epsteins testament, får meg til å tenke én ting: Nå bør hele UD granskes.

Ja (0 p) / Nei (1 p) / Dyktige forhandlere gror ikke på trær (2 p)

7. Omtrent hvor mange kjønn finnes det?

To (0 p) / Jeg er ikke biolog (2 p)

8. Hvis Terje Rød Larsen fløy til Epsteins karibiske øy med mindreårige om bord på den såkalte «Lolita Express», bør det være diskvalifiserende?

Nei (0 p) / Ja (1 p) / Ja – særlig hvis han i tillegg ikke kjøpte frivillig CO₂-kompensasjon (2 p)

9. Ettersom det var Torbjørn Jagland som ledet Nobelkomiteen da Barack Obama fikk Nobels fredspris i 2009 – etter bare ni måneder i jobben – bør det gi strafferabatt?

Nei (0 p) / Ja (1 p) / Ja, og takk Jeffrey Epstein! Nå mangler vi bare noen som kan sørge for at dagens beboer av 1600 Pennsylvania Ave. blir utestengt på livstid.(2 p)

10. Hvis de nylige begivenhetene har vist noe, så er det at kvalitetsindivider (som Hadia Tajik) må gjenkalles til offentlige verv.

Ja (1 p) / Nei (0 p) / Er det ikke snart på tide med en muslimsk kronprinsesse? (2 p)

Poengsum og retningslinjer

Denne undersøkelsen vil hjelpe oss å identifisere personer som trenger hjelp og veiledning – og dermed øke sikkerheten for resten av fellesskapet.

Vi ber Dem derfor om å summere poengene for alle 8 spørsmål og lese retningslinjene for Deres poengsum nøye:

0–2 poeng: Det kan foreligge statsfiendtlige holdninger. De vil høre fra oss innen kort tid.

3–10 poeng: Selv om De langt fra er en idealborger, ser vi oss ikke nødt til å iverksette ytterligere foranstaltninger. Se NRK, les Aftenposten og følg Aftenpodden.

11–19 poeng: De er selve kjernen av det nye norske demokratiet. En god-tenker i handel og vandel, som har forstått det sentrale: Makt må ligge i de rette hender.

Retur og merking av konvolutt

Ved 0–2 poeng: Klistre den vedlagte gule stjernen på konvolutten og returner til:

Senter for Demokratisk Beredskap, Avdelingen: Demokratisk Skjold

Demokratisk Intensivundervisning – omgående

Ved 3–19 poeng: Klistre den vedlagte røde rosen på konvolutten og returner til:

Senter for Demokratisk Beredskap, Administrasjonen

Med kameratslig hilsen,

Frank Guttorm Ormvold

Leder, Senter for Demokratisk Beredskap

“Det er deres demokrati.” (visse begrensninger gjelder)

Mr. Trump goes to Davos

Mr. Trump var i storform i talen sin til Davos 2026 i går. Han leverte en tirade som var delvis skrytende, triumferende, slapstick-aktig og spottende — men den var også en fremragende redegjørelse for hva hans eget program faktisk går ut på, og en usminket advarsel til europeerne om at de må skjerpe seg. Du kan vedde på at kommentariatet kommer til å zoome inn på slapstick-overflaten, og med beleilig mine ignorere programbeskrivelsen — for så å gjøre seg lystige over advarslene.

Det europeiske publikum bør gjøre det motsatte: slutte å la seg distrahere av showet, og begynne å høre etter på innholdet. Og ikke minst: slutte å la seg narre av de undergravende elitene som styrer kontinentet.

WEF — og hele floraen av assosierte organisasjoner og agendaer — dreier seg om avindustrialisering, befolkningsutskiftning, underminering av nasjonalstaten og eliminering av det frie ordet.

Elitene selger imidlertid all globalistmøkka som «vårt demokrati», «klima», «bærekraft», «mangfold» og «beskyttelse mot desinformasjon». Og de fleste er ikke i stand til å se hva som skjer: at vi blir ledet rundt i manesjen — mot en katastrofalt ulykkelig fremtid.

Trump Programmet

På ett år har Trump begynt å snu supertanker-USA rundt:

Under Biden-administrationen var Amerika plaget av stagflationens mareritt – altså lav vekst og høy inflasjon – en oppskrift på elendighet, fiasko og tilbakegang. Men nå, etter bare ett år med min politikk, ser vi det stikk motsatte: praktisk talt ingen inflasjon og uvanlig høy økonomisk vekst.

Kjærnen av Trumps programm er reindustrialisering:

Konsensusen var at de såkalte «skitne jobbene» og den tunge industrien burde sendes andre steder. At billig og pålitelig energi skulle erstattes av det grønne, nye svindelnummeret, og at land kunne holdes kunstig oppe ved å importere nye og helt annerledes befolkningsgrupper fra fjerne strøk. Det var kursen som «Sleepy Joe»-Biden-administrasjonen og mange andre vestlige regjeringer svært tåpelig fulgte – ved å vende ryggen til alt som gjør nasjoner rike, mektige og sterke. Og det finnes så mye potensial i så mange nasjoner…

Resultatet var forutsigbart:

Resultatet ble rekordstore budsjett- og handelsunderskudd, samt et økende statsgjeldsunderskudd…

Mr. Trump har valgt en alternativ vei:

I stedet for å stenge kraftverk, åpner vi dem. I stedet for å bygge ineffektive, tapsbringende vindmøller, tar vi dem ned og godkjenner ikke nye. I stedet for å gi byråkrater mer makt, sparker vi dem – og så går de ut og får jobber i privat sektor til to og tre ganger det de tjente i det offentlige.

Budgett underskudd, vilnisset av regulering og skatter må ned:

Vi har kuttet de føderale utgiftene med 100 milliarder dollar og redusert det føderale budsjettunderskuddet med 27 % på bare ett eneste år. Og det kommer til å falle en god del mer enn det …

Jeg lovet å fjerne 10 gamle reguleringer for hver eneste nye regulering. Men i stedet har jeg så langt faktisk fjernet 129 reguleringer for hver én ny regulering som er blitt godkjent. Så hver gang de kommer med en ny regulering, fjerner vi minst 10. Men hittil ligger gjennomsnittet på 129 – om du kan tro det …

I juli vedtok vi de største skattekuttene i USAs historie, inkludert ingen skatt på tips, ingen skatt på overtid, og ingen skatt på Social Security for våre fantastiske seniorer.

Tafiffer og nye bilaterale handelsavtaler er nøkkelen til reindustrialiseringen:

Amerikansk eksport er nu steget med mere end 150 milliarder dollar. Den indenlandske stålproduktion er oppe med 300.000 ton om måneden, og den fordobles i løbet af de næste fire måneder. Den fordobles og tredobles, og vi får stålværker bygget over hele landet. Ingen troede, de ville opleve det. Opførelsen af fabrikker er steget med 41 %, og det tal kommer virkelig til at skyde i vejret nu, for det måles i en proces, hvor de er i gang med at få deres godkendelser—og vi har givet meget, meget hurtige godkendelser i processen.

Dette er en win-win:

Vi har indgået historiske handelsaftaler med partnere som til sammen står for 40 % av all amerikansk handel. Noen av de største selskapene i verden – i ulike land. Og vi har også land som partnere: de europeiske nasjonene, Japan, Sør-Korea – de er våre partnere. De har inngått enorme avtaler med oss, særlig om olje og gass. Og disse avtalene løftet veksten og fikk aksjemarkedene til å skyte fart – ikke bare i USA, men i stort sett hvert eneste land som kom for å inngå en avtale.

For som dere har lært: Når USA går opp, så følger dere med.

Advarsler

Europas energipoltikk med forankring i ‘klima’, er rent vanvidd:

Storbritannia produserer bare en tredjedel av den samlede energien fra alle kilder, sammenlignet med det de gjorde i 1999.

Tenk på det: en tredjedel. Og de sitter oppå Nordsjøen – en av de største reservene noe sted i verden – men de bruker den ikke. Og det er én av grunnene til at energiproduksjonen deres har falt til katastrofalt lave nivåer, samtidig som prisene er skyhøye. Høye priser, svært lave nivåer.

Tenk på den tredjedelen: Du sitter oppå Nordsjøen, og så sier de gjerne: «Tja, den er jo uttømt.»

Den er ikke uttømt. Den har 500 år igjen. De har ikke engang funnet oljen ennå. Nordsjøen er … utrolig.

De lar ikke noen bore av hensyn til miljøet. De lar dem ikke bore. De gjør det umulig for oljeselskapene å komme til. De tar 92 % av inntektene. Så sier oljeselskapene: «Vi kan ikke få det til å henge sammen.»

Mr. Trump returnerte til sin kjepphest, vindmøller, som han liker å kalle, «velig dyr og veldig stygg energi»:

Én ting jeg har lagt merke til, er at jo flere vindmøller et land har, desto mer penger taper det landet – og desto dårligere går det. Kina lager nesten alle vindmøllene. Og likevel har jeg ikke klart å finne noen vindparker i Kina. Har du tenkt på det? Det er en god måte å se det på.

De er smarte. Kina er veldig smart. De lager dem, de selger dem for en formue. De selger dem til de dumme folkene som kjøper dem, men de bruker dem ikke selv. De setter opp et par store vindparker, men de bruker dem ikke. De setter dem bare opp for å vise folk hvordan de kunne sett ut. De snurrer ikke, de gjør ingenting.

De bruker for det meste noe som heter kull – Kina satser på kull. De satser på olje og gass.

Mr. Trump er bekymret:

USA bekymrer seg virkelig meget om Europas befolkning. Det gør vi. Se, jeg har selv europæiske røtter — Skotland og Tyskland …

Men Europa er i færd med at underminere sig selv — og det er jo fantastiske, smukke steder. Vi ønsker stærke allierede, ikke allierede, der er blevet kraftigt svækket. Vi vil have et stærkt Europa. Og i sidste ende handler det her om national sikkerhed …

Slapstick

Mr. Trump kom ikke til Davos for å overbevise herskeklassen om sin politikk. Han kom for å snakke direkte til det europeiske publikum – og for å gjøre deals, selvfølgelig; stryk det: big, beautiful deals er det han har kommet for.

Og nettopp fordi han snakker til et europeisk publikum, åpnet han med slapstick-fyrverkeri mot hele galleri av globalister:

Om Biden:

Biden og hans allierede ødela økonomien vår og ga oss kanskje den verste inflasjonen i amerikansk historie … Det er fortsatt tidlig, men han må vurderes som den verste presidenten vi noen gang har hatt. Uten sammenligning. Autopennen sto for mye av skaden. Autopennen. Han var autopenn-presidenten. For jeg tror ikke en sindig president ville ha signert den typen ting som han signerte.

Om forhandlinegen med Emmanuel om farmakologiske produkter:

Jeg så ham i går med sine flotte solbriller. Hvad pokker skjedde der?

Og jeg liker ham. Jeg liker ham faktisk. Det er vanskelig å tro, ikke sant? Og jeg sa: Emmanuel, du blir nødt til å sette prisen på den pillen opp til 20 dollar …

«Nei, nei, nei. Donald, det vil jeg ikke gjøre.» Jeg sa: «Jo, det vil du. 100 prosent.»

Han sa: «Nei, nei, nei. Du ber meg om å doble.» Jeg sa: «Emmanuel, du har utnyttet USA i 30 år når det gjelder reseptbelagte medisiner. Det burde du virkelig gjøre — og det kommer du til.»

Om Sjef-globalisten Mark Carney:

Canada får i øvrigt en masse gratis goder fra oss. De burde også være taknemmelige, men det er de ikke. Jeg så statsministeren deres i går. Han var ikke særlig taknemmelig – de burde være taknemmelige over for oss, Canada. Canada lever på grunn av USA. Husk det, Mark, neste gang du uttaler deg…

Om tariff forhandlingene med Karen Heller -Sutter, Switzerland Bundespresident:

Hun sa: «Nei, nei, nei, det kan du ikke gjøre. 30 prosent. Det kan du ikke gjøre. Vi er et lite, lite land.»

Jeg sa: «Ja, men dere har et stort, stort underskudd.»

Hun fortsatte å si det samme om og om igjen. Og helt ærlig – hun strøk meg mot hårene, hvis jeg skal være helt ærlig.

Og jeg sa: «Ok, takk, frue. Det setter jeg pris på. Ikke gjør dette. Tusen takk, frue.»

Og så gjorde jeg det til 39 prosent, og da brøt helvete virkelig løs …

To systemer i åpen konflikt

Trump-administrasjonens tenkning ble kanskje best oppsummert av handelsminister Howard Lutnick i paneldiskusjonen:

Vi er i Davos ved World Economic Forum – Trump-administrasjonen og jeg. Vi er her for å slå én ting helt klart fast: Globaliseringen har sviktet Vesten og Amerikas forente stater. Det er en mislykket politikk. Det er dette WEF har stått for: å flytte produksjon ut – å outsource, å flytte virksomhet offshore, å finne den billigste arbeidskraften i verden – og å tro at verden blir et bedre sted av den grunn.

Faktum er at dette har etterlatt Amerika på etterskudd. Det har etterlatt amerikanske arbeidere på etterskudd. Og det vi er her for å si, er at «America First» er en annen modell – en modell vi oppfordrer andre land til å vurdere – nemlig at våre arbeidere kommer først.

Vi kan føre politikk som ivaretar våre arbeidere. Suverenitet handler om grensene dine. Du har rett til å ha grenser. Du bør ikke flytte medisinproduksjonen din ut. Du bør ikke flytte produksjonen av halvledere ut. Du bør ikke flytte hele den industrielle basen din ut og la den bli uthult under deg. Du bør ikke gjøre deg avhengig av en annen nasjon for det som er grunnleggende for suvereniteten din.

Og hvis du først skal være avhengig av noen, så bør det jammen være dine beste allierte. Greit. Og det er en annen måte å tenke på. Det er helt annerledes enn WEF.

Det er ingen blant de servile cocktailservitrisene i regimemediene som vil fortelle deg dette, men nå står vi i en åpen konflikt mellom to fundamentalt forskjellige systemer.

Det ene er WEFs imperiale system: Kloden behandles som et gigantisk frimarked, og politikken flyttes inn i et domene som tilhører overnasjonale organisasjoner.

Det andre er Mr. Trumps system av suverene nasjoner: Nasjonal industriutvikling støttes – og går hånd i hånd med nasjonal suverenitet og reell demokratisk styring, uten innblanding fra alfabetsuppa av globalistorganer.

Velg: enten det ene eller det andre – og velg nå. Tiden er i ferd med å renne ut.

Abonner på Motvett for innblikk i Davos – vi kjenner både politikken og pistene.

Krigens tåke (fog of war) er den forvirringen og usikkerheten som oppstår når beslutninger må tas midt i kaos – med ufullstendige opplysninger, motstridende meldinger og begrenset overblikk over hva som faktisk foregår.

10,000 feet

President Nicolás Maduro ser faderlig og oppriktig inn i kameraet i sin julehilsen. «Nå har tiden kommet for Venezuela til å bli gjenfødt. Gud er på vår side.» Maduro står i en smal gate, omringet av utkledde dansene og smilene barn – smil av den typen som ikke helt når fram. «Det tror jeg også», sier den middelaldrene TV-vertinna ved siden av ham lydig. «Jeg kan se det i øynene på barna.»

Mindre enn to uker senere sitter Maduro i håndjern i et kjempemessig MH-47 Chinook-helikopter, på vei til hangarskipet USS Gerald R. Ford, ankret opp utenfor landets østkyst.

Flåten som snappet ham opp fra kvarteret hans på en av Caracas’ best beskyttede militærbaser netten til 3. januar, besto av ikke mindre enn 150 fly og droner. Den amerikanske styrken hadde fått det endelige klarsignalet av president Trump fra Mar-a-Lago bare timer tidligere hvor han oppholdt seg med rådgivere og kabinettmedlemmer.

Etter å ha kuttet strømforsyningen til Caracas for å gjøre innflygingen usett og uantastet, slapp det amerikanske militæret løs The Night Stalkers – en eliteenhet innen Delta Force, spesialisert på nattlige ekstraksjonsoperasjoner av høyverdimål.

Bare fem minutter etter at The Night Stalkers tok seg inn i Maduros residens, var presidenten og førstedamen Cilia Flores pågrepet. Kort tid etter var begge på vei til New York for sitt første rettsmøte. Operasjon Absolute Resolve var en komplett suksess, med få amerikanske skadde. Livgarden som beskyttet Maduro, derimot, tok tunge tap: opptil 30 kubanske elitestyrker – og et noe mindre antall venezuelanere – ble drept i forsøket på å holde ham på plass.

Etter arrestasjonen av Maduro tok vise-president Delcy Rodriguez - med Trumps velsignelse - over som fungerende president

Dette er forløpet av hendelsene 3. januar, slik de ser ut fra 10 000 fots høyde.

Sandkasse-leketøy snapper

Reaksjonen til operasjon Absolute Resolve var rask og nådeløs - fra alle sider av det politiske spektrumet.

Fra venstresiden kom de forutsigabere beskyldningene om at dette bare er mer av de samme imperialistiske neocon-trekkene USA har bedrevet i evig tid. De har et poeng selvfølgelig. Fra Latin Amerika i 50 åra til Iraq i nullerne, USA har gjort flittig bruk av etterretnings- og militærkapasitet til å overstyrte regjeringer over hele verden.

John Bolton – uber-neocon og Trump-rådgiver i den første administrasjonen – vil i en Daily Telegraph-artikkel rive ned hele regimet. Deretter: full invasjon. Til slutt: installasjonen av dypstatens favoritt, den ny-myntede nobelprisvinneren María Corina Machado, formodentlig.

Mainstreammediene i Europa, på sin side, er dypt bekymret for sin dyrebare «regelbaserte verdensorden». Der Spiegel topper det hele med et bilde av Il Donaldo – med et sandkasse-leketøysnapper-ansikt – under overskriften: «Alt er mitt!».

Nede i Akersgata så sjefsredaktør Trine Eilertsen seg nødt til å hente inn en panikkselger fra Danmark, formodentlig fordi hennes egne krisehandlere ikke har ordforråd stort nok til å hausse opp situasjonen tilstrekkelig.

Bare vent, nå kommer fattigdom, ydmykelse, umyndiggjøring og kaos. Hvis dere trodde dere visste hva vold er, bare vent .... Det er på grunn av oljen at USA har invadert ... En ting kan vi være sikre på, dette er oljekrig. En ting til kan vi også være sikre på, dette er klimakrig....

Skribenten har ikke bare ordforrådet som mangler i Akersgata, han vet også at han kan få Ola Dunks puls opp enda noen hakk når han plasserer ordet Klima som et kirsebær på toppen av Trump / USA tilsviningen.

De ytterst få som ikke lar seg rive med av reaksjonene over, har innsett at Venezuela-dramaet – som begynte 3. januar og vil fortsette en god stund – fortsatt ligger innhyllet i The Fog of War. Realiteten ved Maduros regime er at det finnes en overflod av ubesvarte spørsmål. Og så lenge de står ubesvart, er det nært opp til umulig å si hva – eller hvem – Trumps venezuelanske nyttårskrig egentlig dreier seg om.

Cártel de los Soles

Gåten som er Venezuela starter med Nicolas Maduro selv: til og med hans fødselsattest er under tvil. Har de som sier han er født i Colombia rett, hadde han ikke engang lovlig rett til embetet han holdt.

Maduro karriere som revolusjonær startet da han ble kastet ut av videregående skole for dårlig oppførsel, hvoretter han tok opp sosialismen som medlem av Liga Socialiste mens han jobbet som bussjåfør / trikkekonduktør i Caracas. Liga Socialista ble startet av Jorge Antonio Rodriguez, en revolusjonær sosialist, kidnapper, løsepengesvindler (han stjal løsepengene fra sine røde kamerater) – og far til den fungerende president Delcy Rodriguez. Delcys bror Jorge er forøvrig formand for Nationalforsamlingen. Siden Maduro selv er kjent som en godmodig dumrian, hvem er egentlig jefe i dette intrikate trekant-forholdet ?

Dumrian Maduros “hjerne” sies at være hans kone, Cilia Flores – kvinnen han mødte, da hun arbejdede som en af El Comandante Hugo Chávez’ vigtigste advokater. Cilias centrale rolle tydeliggør også, hvorfor de to nu – sammen – nyter Trumps gæstfrihed på 3×3 meter i Metropolitan Detention Center i Brooklyn.

Maduro, hevdes det, ble innsatt som president av kubanerne etter Chávez’ død på øya. De ville for all del slippe å forholde seg til den nåværende innenriksministeren, Diosdado Cabello, som revolusjonær tronarving. Forholdet mellom Maduro og Cabello var ustabilt, men de var gjensidig avhengige: Maduro trengte muskler, Cabello hadde bruk for den pene fasaden, som den godmodige Maduro kunne levere. Cabello er en killer med innflytelse over militæret – og blir sagt å ha det daglige ansvaret for narco-operasjonene.

For Venezuela er – mer enn noe – en narkostat. Hovedanklagene mot Maduro går ut på at han leder Cártel de los Soles. Dette er ikke en gjeng røffe, kjederøykende narcotraficantes, men skal være et kartell presidert over av generalene i den venezuelanske hæren – med Cabello som CIO.

Det er finanssiden av Cartel de los Soles som skal være Maduros domene – eller, kanskje mer sannsynlig: fru Flores’. Høyst sansynlig har hun hatt en finger med i spillet helt siden «gullårene», da El Comandante satt på tronen og struttet rundt i Caracas. Forstå at det dreier seg om svimlende summer – ikke småsedler i plastposer. Tidligere CIA-agent Gary Bernsen snakker om billioner av dollar i kartellinntekter siden 90-årene. (På engelsk: trillions).

Kariben

Men mysteriet som er Venezuela går dypere. Sier tidligere utenriksrsdepartements offiser Mike Benz, nå uavhengig Dyp-Stat sleuth:

Cártel de los Soles i Venezuela ble bygget opp av CIA – ikke av Maduro. Faktum er at man ganske enkelt kan se 60 Minutes-episoden fra 1993, der Mike Wallace avslørte at CIA hadde opprettet et «anti-kokain»-lager i Venezuela og deretter inngikk en hemmelig avtale med Venezuelas nasjonalgarde om å smugle 1 500 tonn kokain inn til Miami – til tross for DEA sine protester.

Alt dette ble solgt på gatene i Miami for å støtte CIA sine svarte operasjoner og paramilitære grupper.

CIA - Venezuela regimets forbinnelser er eksplosiv information. Ikke rart mediene holder seg til oljenarrativet, eller i Aftenpostens tilfelle -- olje-klima narrativet. I Daily Telegraph i det minste, raporterer de at Maduro kan sitt på milliarder i krypto valuta.

La oss gå enda lenger ned i saksmappa.

Det er liten tvil om at både Hugo Chávez og Maduro kom til makten – og holdt på den – gjennom valgmanipulasjon. At Maduro faktisk tapte mot Edmundo González, María Corina Machados stand-in, i 2024, er et etablert faktum. Et stjålet valg i seg selv er kanskje ikke så overraskende. Men navnet på stemmetellermaskin-firmaet som skal ha bidratt til «seieren», er: Smartmatic.

Smartmatic er et Venezuela-grunnlagt selskap med Chávez-forbindelser, og inngår i et innviklet bedriftsnett som også inkluderer stemmemaskin-selskapet Dominion – som i forbindelse med presidentvalget i USA i 2020 ble beskyldt for å ha «hackbar» programvare. Tidligere CIA-offiser Gary Berntsen sier at bakgrunnen for denne innviklede virksomhetsstrukturen er at Smartmatic, Dominion og en flora av holdingselskaper har gjort full nytte av finansparadisene – operert av britiske finansinteresser i Karibia – for å skjule eierskap og pengestrømmer.

Det slår en i Venezuela-saken at narkotrafikanter og finansoligarker har et stort, fett kryssende sett av interesser: hvitvasking. Narkopenger må gjøres rene. Det skjer via komplekse finansielle strukturer, offshore-selskaper og skyggebanker – nettopp det britiske skatteparadiser som Cayman Islands og British Virgin Islands er berømt for. Cártel de los Soles kan umulig ha fått pengene «på konto» uten denne typen hjelp. Og min santen: Karibia ligger rett ved Venezuelas dørstokk. Så hva er City of Londons rolle i Venezuela?

At noen av Maduros penger har gått inn i krypto, slik Daily Telegraph rapporterer, høres rimelig ut – da kan de flyttes uten spor. At Maduro også var en stor sponsor for diverse sosialistiske kandidater i Latin-Amerika, er like klart; blant annet Kirchner-familien i Argentina. Spørsmålet er: Hvem ellers har fått del i Venezuelas narco-penger – og inkluderer det noen av Trumps mange innenrikspolitiske motstandere?

Det er i «gjenfødelsen» av Venezuela – prosjektet Donald J. Trump nå er i full sving med å gjennomføre – at vi vil få svar på disse spørsmålene.

I mellomtiden er pengestrømmen Maduro og Cilia Flores var ansvarlige for, skrudd av. Det kan bare komme Trump til gode. Og mer interessant: Ut fra Maduros egen avslappede kroppsholdning – og den respektfulle behandlingen vi har sett i videoene fra New York – aner man at selv om pengeslusene er stengt, kan slusene i talestrømmen være i ferd med å åpnes på vidt gap.

Kammerater:

Jeg står her i inngangspartiet til Høyborgen, symbolet på statsapparatet i Norge. Før lukta det makt og billig parfyme; nå lukter det makt og penger. Dine penger: 9 650 kroner per nordmann, for å være nøyaktig. Men jeg vet godt at du ikke har et pip å innvende. Over i taket til venstre vaier nemlig to herlige røde faner. «Vårt Demokrati» og «Vårt Fellesskap» står det på dem. Du kan kanskje ikke se dem, for Statsbygg forlanger å få overført nesten 10 millioner for å skru inn resten av lyspærene i lobbyen – men du kan ta mitt ord for det. Hvor var jeg …?

Å ja: Høyborgen som symbol på statsmakta. Om noen uker kommer våre fantastiske tjenestemenn og tjenestekvinner marsjerende tilbake til kontorene sine her. De er mange. Ingen andre land har så mange byråkrater i forhold til befolkningen som oss. Det er den direkte årsaken til at vi er så trygge, og har ærlig talt ikke så lite å gjøre med hvorfor det er jeg som står her i dag. Faktum er: Vi har dobbelt så mange statsansatte som gjennomsnittet i OECD. Du kan selv regne ut hvor mye tryggere det gjør oss.

På bronsetavla over hovedinngangen på Høyborgen står det også, passende nok, skrevet: «Med trygghet skal landet bygges». For sytten millioner spenn var den et kupp.

Men, kammerater: Nå er tryggheten truet av verdens uro.

En viss diktator har nemlig reist en tollmur mot laksen vår. Finansielt betyr det nesten like mye som marmoren her i denne lobbyen. Det er derfor kjøttet på Rimi koster mer, og hjørnesteinsbedriften i din kommune går dårligere. Hvis det ikke gir mening, ikke bry ditt lille hode. Jeg har studert filosofi i Paris, og du har ikke.

Meteorologisk institutt forteller oss også at norskekysten, som i tusenvis av år har vært et veritabelt Costa del Sol her i de nordlige breddegrader, nå er truet av ekstremvær. Klimaapokalypsen herjer som aldri før.

Og vår nabo Russland, som vi i alle år hadde et godt forhold til, fører plutselig krig mot Ukraina. Helt uprovosert. Hånda på hjertet.

I et brev spurte 5.-klassingene i Møre og Romsdal meg: Kommer det krig til Norge?

Til det svarer jeg: NATO truer ingen. Til det har vi CIA og MI-6. Gratulerer til begge med droneangrepet på krigsforbryterens residens rett før nyttår, forresten. Dette er ganske rett fram: Så snart vi er inne i Ukraina, er det det siste territoriale kravet vi vil reise i Europa.

Inntil videre er likevel trusselen om sabotasje reell. Russland sprengte sin egen gassledning; bare forestill deg hva de tenker å gjøre med vår infrastruktur.

Trygghet krever derfor at hver og en av oss må være på vakt. I tillegg til de 9 650 kronene hver og en av dere har bidratt med for å reise dette bygget, vil vi sende 40 000 kroner fra hver enkelt av dere over til vår tids Churchill, som hver dag kjemper for Vårt Demokrati der borte i steppelandet. Og ikke for første gang. Som president Zelenskyj til alt hell minnet oss om på sitt første besøk her: Det var en tropp av ukrainere som frigjorde Nord-Norge i slutten av andre verdenskrig.

De siste ukene har problemene tårnet seg for ham. Han har blant annet mistet flere nære medarbeidere, som har sett seg nødt til å flykte til Israel i hui og hast. 40 tusen spenn per person er det minste vi kan gjøre. Og hvis noen tviler på visdommen i denne investeringen i fred, så se gjerne om igjen videoene de CIA-støttede Kiev-mediene sender til NRK.

Trygghet krever imidlertid mer enn penger til Kiev. Trygghet bæres av folk. Det bæres av politifolkene som møter alt fra kriminelle nettverk til vold og trusler i nabolandet. Unnskyld … nabolaget. Du har kanskje sett overskriftene etter nyttårsaften: «Knivstikking, knuste tenner og vold mot politiet», og spurt deg selv: «Er jeg trygg?». Men det er ikke din trygghet jeg er opptatt av. Det jeg tilbyr, er først og fremst retorikk.

I stedet sender jeg en liten hilsen til alle lærerne i skolene som lærer barna å tenke kritisk. Det er viktigere enn noensinne – nå som en diktator går amok med toll- og fredsplaner, klimaapokalypsen herjer vilt, og vi har blitt stoppa fra å omringe Russland.

Som Netflix-serien Adolescense viste oss i fjor, krever tryggheten også at alle holder oppsikt med unge hvite menn; ellers vil de dra fram kniven. Siden knivkriminalitet i England faktisk er et problem i det svarte miljøet, er denne serien en av mine favoritter, for den treffer min politiske filosofi perfekt: Fakta er bare råstoff som kan formes etter narrativet.

Og narrativet går som følger: Nå må alle være på vakt. Så mye av det de unge tenker og snakker om, formes av skjermen. «Høyborgen står i fare for å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» Gro sa det – eller kanskje var det Lenin. Det blir opp til fellesskapet: foreldre, besteforeldre, kolleger, lærere, nesevise naboer, hvem enn, å gripe inn. Husk: «Hvis ikke alle er trygge, er ingen trygge.» Camilla Stoltenberg sa det – eller kanskje var det Castro.

Det er i de små, nære, og fremfor alt påtrengende handlingene vi skaper den store tryggheten. «Hvis ikke alle passer på alle, går fellesskapet til grunn.» Einar Gerhardsen sa det – eller kanskje var det Mao.

Kort sagt: Det er fellesskapet som er fundamentet for et sterkt forsvar av Norge i årene som kommer. Kammerater: Se NRK, følg narrativet, vær på vakt mot antistatlige holdninger.

Som Jens Stoltenbergs etterfølger i NATO sier: Nå må alle være parat til å gjøre de samme ofrene som våre oldeforeldre og bestefedre gjorde. For de mange av dere som på skolen ikke kom helt fram til det 20. århundres historie på grunn av det forfalne skolesystemet: Det er første og andre verdenskrig han viser til.

Jeg setter strek her, siden jeg tror de fleste har forstått poenget. Kort og godt: Tiden er kommet for «Hele folket i krigsberedskap». Om ti år, blant dem som fortsatt lever her i landet, vil noen kanskje si: «Støre sa det.» Det varmer bare å tenke på.

Vi avslutter med Det Norske Jentekor, som vil synge «Ja, vi elsker», hvor siste vers passende nok ender med ordene: «også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir.» Det burde gjøre alt klinkende klart, selv for de minst oppvakte av dere.

Vi bruker jentekoret, fordi i Norge er trygghet en likestillingssak. Når tiden er inne, vil både gutter og jenter bli sendt. Og tviler du på det, så skue dypt inn i mine mørke, tomme, livløse øyne.

Dødstallene sprikte i de første timene, men det som står igjen er brutalt: 15 ofre ble drept, og én av gjerningsmennene ble selv drept på stedet.

Min video kommentar.

Flomvern

«Skal mine barn kunne remigreres?» jamrer den ynkelige overskriften i Klassekampen etter intervjuet med Høyres Mahmoud Farahmand 28. november. Når man leser saken, blir det raskt klart at Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam og stortingsrepresentanten står skulder ved skulder i synet på remigrasjon – et begrep som nå brer seg som ild i tørt gress over store deler av Europa. Det må bygges et «flomvern» mot hele forsettet, erklærer Farahmand, idet Shanmugaratnam bønnfallende spør hvordan «radikaliseringa skal stagges».

Når en borgerlig politiker bruker det i politisk sammenheng ganske uvanlige uttrykket «flomvern» for å berolige neo-sosialistene i Klassekampen med at han skal demme opp for meninger svært mange av hans egne – og potensielle – velgere deler, bør varsellampene blinke. Intensjonen er ikke noe annet enn å forsøke å tvinge til taushet bølgene av indignasjon som bygger seg opp mot migrasjonsprosjektet. Middelet er sandsekker fylt med tung moralsk utpressing.

Men å sette lokk på debatten om hvordan man kan rydde opp i det de fleste europeere nå innser var en potensielt sivilisasjonsødeleggende feil i utlendingspolitikken – begått av våre makteliter, stikk i strid med befolkningens ønsker – er ikke bare nedlatende og udemokratisk. Enkelte vil kalle det direkte forederisk.

Titter man litt nærmere etter, blir det også ganske tydelig at «flomvern» neppe er et ord Mahmoud Farahmand bare har plukket ut av lufta mens han satt og hygget seg med Yohan Shanmugaratnam på Grønland. Det fremstår mer som et Civita-kokt PR-nøkkelord, en floskel hamret ut nettopp for å kneble debatten før den har begynt. Det lå i kortene.

Regnestykket for oss rakkerpakket rundt om i Europa ser nemlig slik ut: Makta og ekspertene lovet oss kvalifisert arbeidskraft og kulturell berikelse. Vi fikk det stikk motsatte. En strøm av mennesker fra pre-opplysningstidskulturer som koster fellesskapet dyrt; en flom av mennesker massivt overrepresentert i kriminalstatistikken; en sjø av mennesker hvis barn er en konstant forstyrrende og sinkende faktor i utdanningssystemet; en pøl av folk som forringer bybildet. Bunnlinjen er rød, uansett hvordan man snur og vender på regnskapet.

Flomvern er det vi skulle hatt på plass da hordene av uintegrerbare mennesker først presenterte seg på dørstokken. Et flomvern av regler, grenser og seleksjonskriterier. I stedet vil Mahmoud Farahmand – og Høyre-baronene som åpenbart lusker bak frontfiguren – bygge en mur av sandsekker mot den naturretten Europas befolkning har til å beskytte sin egen sikkerhet, sine barns fremtid, sin raskt krympende formue og sine byer.

Sagt i klartekst: Enhver som bruker denne typen manipulerende, PR-testet billedspråk mot vanlige mennesker som kjemper for sin eksistens mot et statsapparat som ganske åpenbart ikke lenger bryr seg om sine egne, må finne seg i å bli kalt ut – og få motivene sine grundig gått etter sømmene.

Sandsekker mot folkeviljen

Farahmand nøyer seg ikke med å introdusere «flomvernsekker» mot åpen debatt. For å gjøre ondt verre kommer han også bærende på sekker fulle av usannheter.

Den mest ynkelige og misvisende er den jeg hintet om innledningsvis. Det ordrette sitatet fra Klassekampen om hans egne barn lyder:

Men dersom man er født i Norge og har statsborgerskap, hvor skal disse personene gjøre av seg da? Mine barn, Margit og Darius, skal de kunne remigreres?

Nå forholder det seg slik at det ikke finnes skyggen av bevis for at ett eneste av de helt mainstream europeiske partiene som har gått inn for remigrasjon – tyske AfD, franske Rassemblement National, britiske Reform UK og Dansk Folkeparti – noen gang har tenkt i den retningen Mahmoud Farahmand antyder når han vifter med sine egne barn som rekvisitter i debatten. Ingen i de nevnte nasjonalkonservative partiene har på noe tidspunkt tatt til orde for å repatriere velintegrerte mennesker.

Likevel forærer Høyres borgerlige representant de profesjonelle klassekrigerne dette fantasifosteret av et argument, slik at de kan blåse det opp til overskriftsnivå.

Faktum er at det nettopp er fordi remigrasjonsforslagene til de nevnte partiene er så rimelige – og så åpenbart nødvendige – at disse partiene har vokst seg store og leder an i flere av Europas viktigste land. AfD har rundt 27 prosent oppslutning og er største parti i Tyskland, der bare 26 prosent er tilfredse med Merz. Britiske Reform er størst i Storbritannia med rundt 38 prosent, mens kun 19 prosent ser statsminister Starmer i et positivt lys. I Frankrike ligger RN på omtrent 35 prosent, samtidig som Macron bare nyter tillit hos rundt 16 prosent av velgerne. I Danmark har Dansk Folkeparti gått fra 0,6 prosent ved siste valg til rundt 16 prosent i dag.

Høyres forsett i Norge er altså å stable opp en barriere av moralsk panikk mot det som i stadig større deler av Europa ganske enkelt er i ferd med å bli: folkeviljen.

Fiender av hele menneskeheten

Sekken med usannheter er langt fra tom. Farahmand forsøker også å selge inn at remigrasjon handler om «å sortere folk basert på etnisitet og annen bakgrunn». Det er rett og slett usant. Dansk Folkepartis leder, Morten Messerschmidt, har vært krystallklar på partiets linje for hjemsendelser:

• Utenlandske statsborgere som er idømt fengselsstraff

• Flyktninger det er blitt fred for i hjemlandet

• Utenlandske statsborgere på offentlige ytelser

I tillegg vil han ha gjennomgang av statsborgerskap utstedt de siste 20 årene, for å avdekke misbruk av asylinstituttet.

At denne fargeblinde politikken vil ramme somaliere hardere enn for eksempel innflyttede japanere, er det vel ingen som benekter. Gjør det Messerschmidts punkter rasistiske? Selvfølgelig ikke. Bare hvis man insisterer på at somaliere skal ha en slags særrett som ikke gjelder for Taro fra Tokyo, kan man få det til å ligne rasisme. Og da vil det være Taro som med rette kan kalle deg rasist.

Somalierne i Vesten er et godt eksempel fordi de akkurat nå er sterkt til stede i nyhetsbildet. I Minnesota, under guvernør Tim Walz, Kamala Harris’ visepresidentkandidat, har det nylig innflyttede somaliske miljøet på drøyt 80 000 personer – med egne politikere i spissen – i årevis rundstjålet de blåøyde nordboerne som befolker staten.

Slik oppsummerte New York Times saken 29. november:

Bedrageriskandalen som rystet Minnesota, var svimlende både i omfang og frimodighet. Føderale påtalemyndigheter siktet dusinvis av personer for alvorlige forbrytelser og anklaget dem for å ha stjålet hundrevis av millioner dollar fra et statlig program som var ment å sørge for at barn fikk mat under covid-19-pandemien.

Og ikke nok med at de plyndret Seksjonen for barnehelse og skattebetalerne for hundrevis av millioner dollar – de truet også varslerne som forsøkte å rapportere svindelen, med søksmål. Anklagen som skulle tas i bruk hvis saken ikke ble henlagt? Rasisme, naturligvis. Det lukter sjøpirat lang vei.

Og det er ikke tilfeldig. Hvilken episode forbinder folk flest med Somalia de senere år? Kapringen av Tom Hanks’ supertanker, naturligvis! Korreksjon: Captain Phillips’ supertanker, i filmen ved samme navn. Takket være regien til den glimrende Paul Greengrass fikk vi også noen av de siste tiårenes beste filmreplikker. For eksempel: «When we get paid, everything will be OK.» Det er omtrent det samme Seksjonen for barnehelse i Minnesota fikk servert.

Ikke overraskende er filmen Captain Phillips basert på virkelige hendelser utenfor Afrikas horn; det somaliske samfunnet hviler i stor grad på en plyndringskultur. Men stol ikke på meg alene:

Piratvirksomheten sprang ut av en plyndringskultur som har røtter i somaliske pastoralisters mangeårige måte å skaffe kontanter og varer på – ting de ellers ikke hadde tilgang til.1

Denne utsøkte kulturen har noen år på baken:

Den romerske rettsfilosofen Marcus Tullius Cicero beskrev for to tusen år siden pirater som «hostes humani generis» – fiender av hele menneskeheten. Det var kanskje rundt denne tiden at en gresk sjøfarer klaget over usedvanlig uregjerlige somaliske beboere, etter at mannskapet hans var blitt ranet i en kystlandsby som antas å ha ligget i det området vi i dag kjenner som Puntland (Afrikas Horn). 2

Somalierne oppfattet piratene som lokale helter. Denne holdningen knyttes til en somalisk pastoral tradisjon for kameltyverier og plyndring av andre verdier. Tilhengere av I. M. Lewis, nestoren blant engelskspråklige Somalia-kjennere, vil nikke gjenkjennende til at den som røver mest, nyter størst respekt i den pastorale somaliske levemåten. 3

Det er mer enn på høy tid at vi veier denne somaliske levemåten – der «den som røver mest, nyter størst respekt» – opp mot for eksempel Frostatingsloven, nedfelt av Håkon den gode rundt år 950, der det heter at «med lov skal landet bygges». Så får vi gjøre opp vår mening om disse to verdenssynene noen gang vil nærme seg hverandre.

Ikke tid å spille

Etter den lille ekskursjonen til Afrikas horn har vi den historisk-kulturelle ballasten vi trenger for å ta for oss siste del av Mahmoud Farahmands humbug.

Remigrasjon handler om «å frata mennesker deler av deres grunnleggende identitet», sier han mørkt til Shanmugaratnam, og litt senere:

Vi er et konservativt parti som er opptatt av enkeltindividets ukrenkelige rettigheter og muligheter … vektleggingen av individet er vesensforskjellen mellom Høyre og populistiske partier.

Her er det mye å rydde opp i – og én tilståelse som det er livsviktig å merke seg. For øvrig er det vanskelig å fri seg fra følelsen av at dette tankegodset er rett ut av kapitlet om innvandringspolitikk på et Kristin Clemet/Civita-kurs for unge Høyre-spirer. Man ser for seg noe i gata: «Slik lurer du pøbelen trill rundt og gjør World Economic Forum strålende fornøyd» – obligatorisk oppmøte.

Først det opplagte: Et menneskes «grunnleggende identitet» er ikke knyttet til at det har hoppet i en gummibåt sammen med tretti andre menn og kommet seg over Middelhavet til Europa, godt hjulpet av menneskesmuglere og EU-/George Soros-støttede NGO-er som har veiledet dem i hvordan vårt fullstendig råtne asylsystem kan utnyttes.4 Det eneste som for alvor påvirkes av dette forløpet, er innholdet i lommeboken.

Identitet er noe langt mer permanent. De greske sjøfarerne som for 2000 år siden klaget over uregjerlige somaliere, kunne ha fortalt Farahmand det, hadde vi teleportert dem inn på en visning av Captain Phillips på Klingenberg i Oslo. Somaliernes identitet – eller selvforståelse, om man vil – er og blir røvere. Rettsfilosofen Ciceros forståelse av dem, basert på hans identitet som borger i rettsstaten Roma, var «hostes humani generis». Fiender av hele menneskeheten. Verd å merke seg: Det finnes ingen mellomløsning i samfunnsspørsmål som er akseptabel for begge parter.

Så til tilståelsen alle bør bite seg merke i, fordi den går rett til kjernen i utlendingspolitikken.

Når stortingsrepresentanten fra Porsgrunn, Mahmoud Farahmand, sier at han er opptatt av individets «ukrenkelige rettigheter», er det ikke deg, meg og fru Hansen på Osebakken han snakker om. Han mener i praksis vekselvis somalieren som nettopp har gått i land etter å ha kapret kaptein Tom Hanks’ skip ved hjelp av hurtigbåt, automatvåpen og rakettkaster, eller en hvilken som helst annen person fra Midtøsten eller Afrika med akutt Europa-feber.

Og disse «ukrenkelige rettighetene» dreier seg ikke om naturretten hvert individ har til å beskytte sitt eget liv, sin formue og sine døtres uskyld. Nei, han sikter til de nyoppfunnede rettighetene på migrasjonsfeltet, kokt sammen av globalistiske institusjoner som FN, World Economic Forum, Verdensbanken, European Court of Human Rights – og formalisert i et villnis av «rettigheter», agendaer, traktater og pakter, nitid konstruert for å nøre opp under global migrasjon.

Dette er det rammeverket hele den globalistinfiltrerte norske offentligheten – medier og politikere – salmesynger til. Tenk bare på Nicolai Astrup med den gigantiske, spraglete Agenda 2030-pinnen på jakkeslaget.

På FNs nettsider om Agenda 2030 lover man oss nemlig en:

kjøreplan for store bevegelser av flyktninger og migranter

Det eneste som trengs, er:

en positiv fortelling som fremhever fordelene ved migrasjon.

Og der erklærer Peter Sutherland, FNs generalsekretærs særlige representant for migrasjon, på samme side at alt allerede er på plass i form av institusjoner:

Nå må vi realisere deres potensial. Det er ikke tid å spille.

«Ikke tid å spille!» Det haster altså med å fylle opp landene våre. I dag er Irland overrent av migranter fra den tredje verden og «ikke til å kjenne igjen», som de gjenværende, hardt pressede irene sier med sorg i stemmen. Peter Sutherland kan være godt fornøyd med innsatsen.

Han er for øvrig neppe noen fremmed for Civitas Kristin Clemet, ettersom begge har vært flittige deltagere på Bilderberg-møtene.

Øverst på skamlen

Det alle som gidder å følge med kan observere, er de umiskjennelige tegnene på at vi i full fart er på vei inn i en universell, homogen verdensstat der alle og enhver – romer og galileer, nordmann og somalier – skal tildeles de samme kunstig oppfunne «rettighetene». Til helvete med at olje og vann ikke blander seg.

Vi har gått fra Frostatings «Med lov skal landet bygges» til dagens «Med menneskerett skal verden underkues».

Som Mahmoud Farahmand selv peker på, er det bare de «populistiske» kreftene som motsetter seg denne utviklingen. Disse – AfD, RN, Reform, DF – har i motsetning til Høyre tilstrekkelig virkelighetssans til å innse at somaliere som gruppe, bare for å holde oss til Tom Hanks’ bekjente fra Afrikas horn, aldri vil komme til noen dypere forståelse med oss.

Dessverre ender mange mennesker i liberale velferdssamfunn, som i årevis er blitt foret med hjernedødt rettighetsvrøvl, opp som tomme brikker – villige til å bøye kne for Davos-agendaen. De mister i praksis sin egen stemme; akkurat slik Farahmand og Høyre ønsker det.

Uheldigvis er det i et slikt samfunn den-som-røver-mest-nyter-størst-respekt-klanene som trekker det lengste strået. Er man i tvil, er det bare å kaste et blikk på Tim Walz’ Minnesota, svenske tilstander hos søta bror, eller det som er igjen av Irland.

Eller, mest lettfattelig: lytt til pirathøvdingens beskjed til kaptein Tom Hanks da han kapret supertankeren utenfor Aden. Ordene oppsummerer på fortreffelig og knap måte også hva som ligger i kortene for oss, dersom vi velger å lytte til Mahmoud Farahmand i remigrasjonsanliggendet:

«Look at me. I’m the captain now.»

Rød linje

Donald J. Trump har gitt marionetten i Kiev frist til torsdag til å akseptere en 28-punkts fredsplan. Hvis Zelenskyj ikke går med på betingelsene, vil militærstøtten til Ukraina bli trukket fra bordet. Det ville være et dødsstøt, for uten krigsmateriale fra USA og etterretning fra britene har den ukraineske armeen, tross sin kampevne og mot, ikke en sjanse.

Foreløpig ligner den mer på en byggmesters stikkordliste for de neste to ukene enn på en detaljert fredsavtale, men planen er i det minste konkret. De russisk-etniske oblastene Donetsk, Luhansk og Krim skal gå til Russland, som til gjengjeld skal reintegreres i verdensøkonomien. Ukraina forbys å slutte seg til NATO. De står derimot fritt til å kaste seg i armene på den raskt synkende monstrositeten med sete i Brussel. Like søker like, som det heter.

I en første kommentar sier Zelenskyj at «valget nå står mellom å miste sin verdighet eller å miste en partner», og advarer om at hans «røde linjer» ikke må krysses. Man mistenker at disse røde linjene først og fremst handler om en urokkelig uvillighet til å gi slipp på de russisk-etniske provinsene i øst, der brorparten av Ukrainas mineralrikdom ligger, om som Zelenskyjs backere ønsker å få fingrene i.

Det ville vært mer betryggende om linjene i stedet gikk ved at de han arbeider med, skulle være rene som drivende snø. I stedet har korrupsjonsetaten, som nå arbeider under oppsyn av Trumps FBI, funnet at klikken rundt Zelenskyj oppbevarer millioner av dollar i plastposer – og pisser i gulltoaletter.

Samtidig river hærens rekrutteringssersjanter både unge menn og eldre ut av gatene og sender dem videre – fra fortauet, via kasernen, til fronten.

Tyske presstituerte

Den tyske pressen er nær enstemmig i sin fordømmelse av det 28-punkts dossieret. FAZ-redaktøren beskriver det som «en avtale som vil få æresplass ved siden av Versailles-avtalen». Den gang, i 1918, ga Frankrike og Storbritannia Tyskland hele ansvaret for første verdenskrig og forlangte erstatninger i milliardklassen. Resultatet kom raskt: hyperinflasjon i Weimar-republikken og til slutt maktovertagelsen til en viss østerriksk korporal.

Ifølge 28-punktsavtalen skal Russland bidra med 100 milliarder i støtte til Ukraina, en gigantsum som kommer på toppen av ekstra 100 millioner som skal kanaliseres via Brussel til gjenoppbygging. Man skal være godt langt nede i lomma på den globale dype staten før man ikke lenger klarer å skille mellom å motta milliarder – og å betale milliarder.

Tanken om at FAZ-redaktøren, selv om han neppe har tilgang til 18K-toaletter, kan ha blitt tildelt noe annet skinnende, er ikke spesielt fantasifull. I 2014 ga FAZ-veteranjournalisten Udo Ulfkotte ut boka Kjøpte journalister. I lomma på og betalt av CIA. En tittel så presis at man ikke engang trenger å åpne boka for å skjønne poenget. Uheldigvis døde Ulfkotte under uklare omstendigheter i 2017, så vi kan ikke lenger spørre ham hva som egentlig foregår med skriblerne i Frankfurt – Tysklands finanskapital, når de sammenlikner 28-punkt planen med Versailles traktaten.

Klokkene i tyske nyhetsrom som i tre og et halvt år har vist fem på halv München, har tydeligvis gått ett hakk videre – og stoppet på fem på halv Versailles.

Democrati-beskyttende patrioter med lett entusiastiske faner

Neue Zürcher Zeitungs kloke hoder konkluderer, i samme skeptiske tone som kollegene i Frankfurt, at avtalen som nå ligger på bordet er «god for USAs økonomi, og for Putin». Den skarpeste spydigheten reserverer avisen for punktet om «de-nazifisering» av ledersjiktet i Kiev. Dette er ifølge avisen «en hentydning til den løgn, som russisk propaganda har spredt, om at der skulle herske et naziregime i Kyiv.»

Hvis det hersker forvirring akkurat på det punktet, er det verd å ha i mente, at da CIA og det amerikanske utenriksdepartementet under Obama var med på å velte den demokratisk valgte regjeringen i Kiev i 2014 og sette hele miseren på skinner, besto den nye regjeringen av «elementer som bare kan betegnes som neo-nazier», slik professor John Mearsheimer gjentatte ganger har påpekt.

Hvis Mearsheimer som er verdens best kjente poilitolog ikke er overbevisende nok, så har vi det lille faktum at den sentrale plassen i Kiev prydes av en sju meter høy statue av Stepan Bandera, ultranasjonalisten som i slutten av 30-åra ledet en voldelig neo-nazi organisasjon med mål om å skape en etnisk homogen ukrainsk stat – fri for polakker, jøder og andre uønskede minoriteter. Banderas tilhengere brukte list og falskhet til å lokke uønskede etniske grupper i fellen, for så å eliminere dem. I dag har Ukraina ikke færre enn 100 gater oppkalt etter Bandera; en av dem er hovedfartsåren han står og ser ned på i Kiev sentrum. Etter andre verdenskrig levde Stepan Bandera i München, under beskyttelse av vestlig etterretning, inntil han ble drept av en KGB-agent med en giftgasspistol.

Fem på halv Sarajevo

Det siste som er rapportert fra diskusjonene mellom Zelenskyj og utenriksminister Rubio, er at Zelenskyj krever sterkere amerikanske sikkerhetsgarantier. Det er de samme utslitte formuleringene kansler Merz har gjentatt ad nauseam siden han tiltrådte i januar. Hvorfor er Merz & Zelenskyj så desperate etter sikkerhetsgarantier?

Fordi de – og backerne deres – er blakke og sulteforet på naturressurser. Da Martin Armstrong, en respektert finansanalytiker, ble spurt om han kunne gi Trump-administrasjonen råd om de 28 punktene, var ett av spørsmålene han stilte om de var klar over at europeerne hadde i sinne å gjennomføre en falsk flagg-operasjon i fremtiden for å kunne fortsette krigen. «We know», var svaret han fikk fra den ikke navngitte Trump-rådgiveren.

Klokka står verken på fem på halv München eller fem på halv Versailles. Den står på fem på halv Sarajevo – øyeblikket da «sikkerhetsgarantier» og allianseforpliktelser satte hele kontinentet i brann etter mordet på en ubetydelig østerisk-ungarsk ærkehertug.

Sørg for at du alltid vet hva klokka er! Abonner på Motvett.

Répression du banditisme

Én uke etter det sensasjonelle juveltyveriet fra Louvre sist søndag, er to av de fire tyvene pågrepet. Mennene er i 30-årene og godt kjent av politiet fra før for tyverier. Begge har bopel i Seine-Saint-Denis, en av de mange innvandrerbanlieuene som omringer Paris.

Den ene ble arrestert på Roissy i ferd med å gå om bord i et fly til Alger, den andre i Saint-Denis, hvor han planla flukt til Mali. Det var en spesialenhet fra Police judiciaire (PJ) – Répression du banditisme, anti-gjeng-enheten – som sto for pågripelsene. Over hundre spesialetterforskere fra Police judiciaire ble satt på saken, et ydmykende nederlag for den franske staten i den pågående konfrontasjonen med det nå åpent fiendtlige innvandrermiljøet. Innenriksminister Laurent Nunez gratulerte PJ «på det inderligste».

Kronjuvelene som ble tatt under tyveriet, er fortsatt ikke funnet. «Tyvene blir alltid tatt … men juvelene er en annen sak … jeg er urolig», sa Nunez sist uke – øyensynlig ikke overbevist om at kronjuvelene noen gang finner veien tilbake til Louvre. Det var rikelig med DNA-funn i Apollo-galleriet i Louvre, der juvelene ble stilt ut, noe som ledet til søndagens pågripelser.

Les banlieusards – innenfor og utenfor

Det er nå også klart at tyvene hadde hjelp fra medlemmer av sikkerhetsstaben ved Louvre. The Telegraph rapporterer at digitale spor i form av opptak og tekstmeldinger leder direkte fra et medlem av sikkerhetspersonalet til de mistenkte. Det forklarer hvordan tyvene øyeblikkelig peilet seg inn på vinduene i andre etasje.

En journalist i tidsskriftet La Tribune de l’Art bidrar med disse fascinerende detaljene:

Alarmen, som var koblet til terrassedøren tyvene kom inn gjennom, var ute av drift forrige måned. Den var blitt slått av på grunn av gjentatte falske alarmer.

Uten kompetent ledelse utarter ansettelsesprosessen i en organisasjon seg lett til hyre av venner og bekjente – særlig når det gjelder ufaglært arbeid som for eksempel sikkerhetsvakter.

Nyheten om at juveltyveriet hadde sine røtter hos les banlieusards kom ikke som noen overraskelse på franskmennene. «Tout le monde sait» – Det vet alle – åpenbart – har blitt go-to-frasen både på SoMe og i dagligtale: Nå går mølla igjen, og ingenting blir gjort. Det gjelder både det tragiske og det tragikomiske. Begge deler kommer nå slag i slag.

Butikkplyndring, tyveri, voldsforbrytelser, overfall og antastelser bare tiltar – og nå altså et ydmykende ran av kronjuveler. Selv de franske strendene er ikke hva de en gang var; toppløs er nå, av sikkerhetsmessige grunner, ikke lenger bare-bare.

Det som best kan beskrives som hverdagsjihad fra individer som hater Frankrike, er blitt en konstant «surround sound» i et samfunn som i økende grad virker skjørt – og fremmed for seg selv.

En million fritt-streifende

I en urelatert sak reviderte Laurent Nuñez forrige uke anslaget over antallet udokumenterte migranter i Frankrike. 700 000 er det virkelige tallet, sa Nunez i et intervju, etter lenge å ha insistert på 300 000–400 000. «Jeg ville ikke gi det virkelige antallet, for ikke å nøre opp under polemikken», forklarte Nunez – en kommentar som igjen blottla politikerklassens prioriteringer.

Det virkelige antallet? Antagelig mye høyere. La oss si 1 million, bare for å ha noe å holde oss til.

Det tilsvarer en femtedel av Norges befolkning som streifer fritt i Hexagonet, uten registrerte persondata eller – enda bedre – DNA-profiler som kan brukes i etterforskningen av hverdagsjihad.

Tout le monde sait.

Who rules the Heartland commands the World-Island;

Who rules the World-Island commands the world.

— Halford John Mackinder, britisk imperial strateg, 1904

Kaviarfilosofen

Man vet at krig og elendighet ikke er langt unna når multimillionær-filosofen, skribenten og maktens hvisker Bernard-Henri Lévy griper pennen for å demonisere noen på spinkelt grunnlag. BHL, som han kjærlig kalles i Frankrike, er en stemme som i visse kretser – på begge sider av Atlanteren – fortsatt lyttes til med andakt.

I 2011 fylte han mediene med artikler og overbevisende TV-opptredener for å få NATO-landene til å støtte president Sarkozys oppfordring om å bombe Libya. Angivelig fordi oberst Muammar al-Gaddafi mishandlet deler av befolkningen; den virkelige grunnen var at Gaddafi hadde lansert en plan om å prissette olje fra Nord-Afrika i en ny valuta, støttet av gull, og dermed bryte med petrodollarsystemet som ligger til grunn for den angloamerikanske finansdominansen. Til det hadde Wall Street og City of London bare ett ord: Arrête !

Gaddafi – i Vesten mest kjent for sin kvinnelige livvaktstyrke og sin sans for det gode liv – hadde kanskje ikke gjort Libya til et skandinavisk sosialdemokratisk velferdsparadis, men etter afrikanske målestokker var landet rikt og velfungerende. Alle vet hvordan NATO-eventyret i Libya endte, selv om både vi og Jens Stoltenberg, den gang Norges statsminister, helst skulle ønske at emnet ikke ble brakt på bane.

Uten en sterk hånd sank landet raskt ned i kaos, og oberst Gaddafi ble gjort kort prosess med av de islamistiske styrkene NATO hadde stilt seg på siden av. I dag er Libya en terrorstat, der slavemarkeder er blant få vekstbransjer. «Vold kan bryte ut uten forvarsel», lyder den knappe vurderingen fra det britiske utenriksdepartementet om situasjonen i landet. «Mission accomplished», som en av BHLs krigsparti-meningsfeller uttrykte det om en annen NATO-krig noen år tidligere.

Uidentifiserte flyvende objekter

Déjà vu – BHL er tilbake. I en kronikk i Wall Street Journal går han løs på nok en «diktator» som etter sigende må rives ned fra tronen. Det deles ingen premier for å gjette hvem han sikter til denne gangen. Første halvdel av teksten er en anklagende liste over drone- og MiG-21-inntrengninger i luftrommet over danske, tyske og norske flyplasser de siste ukene; andre halvdel klinger som et ekko av opptredenene fra 2011.

Dronene må skytes ned, MiG-ene må skytes ned – og selvfølgelig må enda mer penger sendes til den anglo-amerikanske finansverdens mann i Kiev, Vlod Zelenskyj. Kort sagt: vri om tenningsnøkkelen på krigsvognene og kom i gang med slagsmålet fortest mulig. Snakk om monomaniaque!

Når det er sagt: at man skyter etter de flyvende objektene, kan de fleste enes om. Flyplasser fra München til Aarhus er blitt midlertidig stengt på grunn av slike objekter. Men er virkelig myndighetene – formodentlig i full beredskap, tre år inn i den første storkrigen i Europa på 80 år – helt maktesløse? Merkelig. De virker ikke engang bekymret, til tross for all spalteplassen fenomenet får i Aftenposten og Berlingske. Enda merkeligere: når personer som flyr droner i veien for SAS- og Norwegian-flyvninger blir pågrepet, viser det seg at de er – tyskere?

Det skal sies: den franske kaviarfilosofen med det imponerende håret, Charvet-skjortene åpne nesten til navlen, viftende hender og den glatte, overtalende tonen, er mindre overbevisende i dag enn for 14 år siden. Den gang utløste kombinasjonen av parisisk couture og overtalelseskunst nærmest på et blunk en sverm av bombetokter – også norske – over ørkenstaten. Like fullt er han en stemme man ikke bør ignorere. Spiss ørene: det BHL sier – i dag som i 2011 – er hva de som sitter med stikka i øverste cockpit har tenkt å gjøre.

Kort og brutalt: Det som synes å stå på le menu i kasernene hos «The Three Amigos» (Merz, Starmer, Macron), er krig mot Russland, koste hva det koste vil. Målet er det den oligarkiske overkommandoen har jaktet på lenge: kontroll over Eurasia. For å nå dit virker de villige til hva som helst. Dronefarsen vi ser, er bare åpnings­trekkene i akt to; akt én utspilte seg i Ukraina.

Interessant nok utspilte et nesten identisk scenario seg i luftrommet over New Jersey for ett år siden. Den gangen som nå: uforklarlige droneekskursjoner og fravær av handling fra myndighetene. Lykkeligvis skrev undertegnede allerede da om strategien bak; detaljene finnes i artikkelen under.

Sannhetens stridslinjer

BHL avslutter artikkelen sin elegant ved å ironisere over at vi «konfliktsky» europeere ikke vil erkjenne Putins trussel — tross at realiteten er at krigen allerede er erklært:

Sandheden, som vores konfliktsky demokratier har svært ved at indrømme, er, at når krigen først er erklæret, er der intet andet valg end at se den i øjnene.

BHL har delvis rett. Europa er fredsbedøvet. Bare de over femti har besteforeldre som opplevde den siste europeiske krigen, verneplikten er i praksis borte, og myndighetene klarer knapt å sikre sine egne fortau. Men å stemple The Three Amigos og de usynlige på øverste kommandopost som «konfliktsky» er feil. Oberst Gaddafi, var han fortsatt blant oss, ville også ha bestridt det på det sterkeste. Uheldigvis døde han av intern blødning etter å ha blitt voldtatt med et rustent jernrør av en hårete, huiende gjeng av feirende islamister i kjølevannet av Libyas plutselige tilbakevende til steinalderen i 2011.

Sannheten den fredsbedøvede europeer ikke vil innrømme, mon cher BHL, er at vår politiske lederklasse — og deres formyndere — i praksis har erklært krig mot egne borgere. Ser vi ikke det i øynene, risikerer vi å ende som de 1,7 millioner døde og sårede ukrainske mennene — dommages collatéraux — i stedfortrederkrigen der ute på steppene som er nøkkelen til verdensøya.

Etterspill

Denne uken ble Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy dømt til fem års fengsel. Dommen gjelder at han i 2007 skal ha mottatt millioner av euro i ulovlige midler fra en viss oberst Muammar al-Gaddafi til valgkampkassen. Man kan med rette si at Nicolas trakk det lengste strået — om enn ikke et særlig langt ett. Og Nicos frekkhet er vanskelig både å benekte og motvillig beundre: Først tar du millionene, deretter sender du inn F-16 og islamister i Toyota-pickuper for å fjerne alle impliserte. Voilà — så var den geita barbert!

I tillegg til å fjerne en trussel mot petrodollaren fikk felttoget i Libya en annen effekt. Fordi landet ble en «failed state» og sluttet å fungere som buffersone mot migrasjon fra det subsahariske Afrika, forverret migrantproblemet i Europa seg betydelig. Dette uroer ikke den oligarkiske overkommandoen; det er del av planen — noe flere bør stirre i hvitøyet.

Man er fristet til å kapitulere og anerkjenne geniet i hovedkommandoens ørnerede — tre mål truffet med ett skudd — helt til man husker at Putin ikke er en klovn av Mo-Gaddafi-typen, og at han for øvrig har kjernefysiske våpen.

Dette er ikke noe som ble uttenkt i nattens mulm og mørke…

Dette er noe som gjemmer seg like for øynene på oss…

Det er et hybridfenomen mellom corporate America og den nasjonale etterretningstjenesten…

Alle vet hva militær-industri komplekset er, helt siden Eisenhower nevnte det i sin avskjedstale…

Den dype staten er vår tids største historie…

– Tidligere kongressmedarbeider Mike Lofgren om den dype staten, i et intervju med Bill Moyers i 2014.

Krengende og dreiende juletrær

Så langt forløper julen 2024 i Europa akkurat som normalt: Julelys i gatene, glitrende juletrær på offentlige plasser, barn med forventningsfulle ansikter, festpyntede butikkvinduer, og julemarkeder med all slags salgsboder – fra strikkede votter og luer til vokslys og hjemmelaget syltetøy.

Apropos julemarkeder: I Tyskland har vi til og med hatt det tradisjonelle motorkjøretøyangrepet fra en berserk asylsøker fra den islamske verden. Angrepet ble som vanlig etterfulgt av statsoverhodets sedvanlige, gravalvorlige løfte om “snarest mulig å finne ut hva som ligger bak.”

På den andre siden av Atlanteren, i USA, har adventstiden imidlertid brakt med seg et nytt fenomen: flyvende juletrær.

I luftrommet over de amerikanske delstatene New Jersey og New York, på østkysten, har innbyggerne i over én måned observert mengder av godt belyste, krengende og dreiende objekter som dukker opp hver dag etter solnedgang, for deretter – som avtalt – å forsvinne ved daggry. Selv om disse objektene sannsynligvis ikke er juletrær, finnes det fortsatt ingen konsensus om hva man egentlig har med å gjøre.

Bekymring

At folk er bekymret, er uomtvistelig. “Jeg synes det er som en invasjon,” sa Lorelai Woodruff, 52. “Jeg føler at vårt privatliv på en måte er invadert.” Lorelai er ikke alene i sin bekymring.

Mange beboere som har sett de flyvende objektene, har sagt at selv om de ikke føler seg redde for sin egen sikkerhet, har opplevelsene gjort dem urolige. “Det er urovekkende når du går ut døren, og dette er det du ser,” sa Kieran Kelly, en 55 år gammel teknologikonsulent fra Morristown, i den nordlige delen av delstaten.

Forklaringene på objektene, som blinker rødt, grønt og hvitt mens de krysser over hustakene, varierer. Noen mener det dreier seg om hobbydroner, andre tror det er UFO-er, mens enkelte spekulerer i at det kan være fiendtlige droner utsendt fra et iransk moderskip, stasjonert et sted i Atlanterhavet.

At det er et reelt fenomen og ikke fantasifullt oppspinn, er det imidlertid ingen tvil om.

Michael Ash, en 45 år gammel advokat bosatt i Westfield, New Jersey, mener alt snakk om de angivelige dronene stort sett har vært proporsjonalt med situasjonen: “Fordi det er et så utbredt fenomen,” sa han.

Om mulig enda merkeligere enn de blinkende nattgjestene, har vært myndighetenes holdning til fenomenet. Føderale tjenestemenn har nøyd seg med lakonisk å konstatere at:

“Det finnes ingen bevis for at observasjonene utgjør en trussel mot offentlig sikkerhet, eller at flertallet av dem faktisk er droner. Mange av observasjonene har vist seg å være bemannede fly som feilaktig har blitt tatt for droner.”

Man kan nesten unnskyldes for å stusse over at USAs regjering og militæretablissement, med et forsvarsbudsjett på én billion dollar, ikke har noe mer håndfast å si om saken. Ingen bryr seg om å gi forklarende kommentarer eller foreta undersøkelser, til tross for utallige fotoer og videoer som underbygger fenomenet.

På en pressekonferanse den 17. desember talte påtroppende president Donald Trump, som vanlig, rett ut av posen:

“Regjeringen vet hva som foregår. Vårt militære vet hvor de tok av fra … De vet hvor de kommer fra, og hvor de gikk. Av en eller annen grunn ønsker de ikke å kommentere. Presidenten (Biden) vet, og militæret vet.”

Det er innlysende at han har rett. USAs østkyst rundt New York er den best overvåkte luftkorridoren i verden. Department of Homeland Security kan telle hvert hår på en spurv i dette luftrommet, hvis de får ordre om det.

Droner

Med mindre man abonnerer på UFO-teorien, eller tror at de turbankledde imamene i Teheran gjør seg klare for en invasjon ved Jersey-kysten, har man etter alt å dømme å gjøre med svermer av amerikanske militærdroner. Vingespennet på noen av objektene blir sagt å være flere meter. Enkelte spekulerer i at de er supplert av droner fra våpenprodusenter, som har fått kontrakter for å delta i flyby-paraden. Kort sagt: Konstellasjonen av generaler, Pentagon-honchoer og våpenindustrien, som Eisenhower i sin avskjedstale kalte militær-industri-komplekset, er ute og lufter sine nyeste kreasjoner. Blant kampdronene finnes det utvilsomt også hobbydroner fra folk som ønsker å score TikTok-poeng midt i all hurlumheien.

Amerikanerne, som ligger milevidt foran europeerne når det gjelder å gjennomskue “smoke and mirrors”-operasjonene til den dype staten, er allerede klar over at juletrærne er militærdroner. Det godtroende europeiske publikum, derimot, er fortsatt i mørket. Ikke minst fordi mange fremdeles setter sin lit til etablissementets underdanige cocktail-servitriser i mainstream-mediene – de hvis jobb er å servere informasjon-spiritus fattig på evidens, men rik på offisielt godkjente narrativer.

Fabrikkert krise

Det viktigste spørsmålet er dette: Hva er den underliggende årsaken til at militær-industri-komplekset driver en flyby-parade i luftrommet over The Garden State?

Øyensynlig har vi å gjøre med en fabrikkert krise.

En fabrikkert krise oppstår når man skaper et problem for å fremprovosere en reaksjon fra offentligheten eller en gruppe, for deretter å tilby en forutbestemt løsning som samsvarer med skaperens mål. Strategien sikter mot å omgå motstand ved å skape en atmosfære der den foreslåtte løsningen fremstår som nødvendig, uunngåelig eller til og med velkommen. Fremgangsmåten er også kjent som en “problem-reaksjon-løsning”-strategi.

Ukraina-krigen har ugjendrivelig bevist at droner er en sentral brikke i all fremtidig krigføring. Overvåkningsdroner, luftskipsdroner med dødelig presise raketter, samt kamikazedroner som styrter mot målet og eksploderer, gjør allerede livet til et helvete for soldatene på begge sider i Donbas, Luhansk og Kharkiv. Det er ikke urimelig å anta at dypstatsaktører forbereder seg på noe Joe Publikum ikke trenger å bli informert om.

For å se strategien i aksjon, lytt til Department of Homeland Security-sjef Alejandro Mayorkas i et intervju med George Stephanopoulos, tidligere kommunikasjonsstrateg for president Bill Clinton og nå – akkurat som Bernsen – en cocktail-servitør i mainstream-mediene:

“Det er ingen tvil om at droner blir sett … Men slapp av, vi tar oss av saken.”

“Det kritiske nå, som vi har sagt i årevis, er at vi trenger ytterligere fullmakter fra Kongressen for å håndtere dronesituasjonen. Våre nåværende fullmakter er begrenset.”

Det Mayorkas legger på bordet foran Stephanopoulos og seerne, er to av de tre leddene i en fabrikkert krise:

• Problem: Invasjon av en dronehær.

• Reaksjon: Frykt.

• Løsning: Utvidede fullmakter for DHS til blant annet å skyte ned droner og iverksette andre nødvendige lovendringer i en konflikt med Russland.

Man må anta at dronene viste seg over New Jersey og New York, og ikke for eksempel Texas, fordi guvernørene i disse to statene er demokrater. De kunne lett overtales til å la objektene fly fritt uten på eget initiativ å forsøke å skyte dem ned, slik guvernør Abbot sannsynligvis ville gjort i The Lone Star State. Det ville ødelagt den velutklekkede planen.

Vi merker oss også at Alejandro Mayorkas, mannen som har vært DHS-sekretær under president Biden i fire år, har hatt ansvaret for grensekontroll. I stedet for å verne sørgrensen, har han gjort alt tenkelig og utenkelig for å slippe så mange illegale migranter over Rio Grande som mulig, inkludert å dele ut prepaid-kort til migranter.

Tallene varierer, men det anslås at mellom 10 og 15 millioner migranter har krysset grensen mellom 2021 og 2024. Dette er blitt gjort med hjelp fra blant annet mexicanske narkokarteller og offentlig sponsede NGO-er, i det som best kan beskrives som en velsmurt operasjon. Hva enn Mayorkas driver med, er det ikke “Homeland Security.”

Fabrikkerte kriser er ikke noe nytt. Det er det amerikanske imperiets favorittstrategi for å gjennomføre oppgaver som anses som nødvendige på den internasjonale politiske scenen.

Irak-krigen er et godt eksempel på dette “problem-reaksjon-løsning”-renkespillet. Ha i mente at “problem”-leddet uunngåelig er en manipulasjonsstrategi, basert på løgn:

• Problem: Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen.

• Reaksjon: Frykt blant folk flest og løfter om støtte fra allierte.

• Løsning: Krig og omstyrting av “diktatoren.”

Resultatet? Hundretusenvis av døde irakere, titusenvis av døde soldater og kontraktsmilitser, titusenvis med PTSD, og tre tusen milliarder dollar senere er Irak nå kontrollert av mullaene i Teheran. Fabrikkerte kriser kan være utspekulerte, men man aner at dagens imperium kanskje ikke bare er befolket av genier.

Budskap

Den dype staten flyr luftskip for å skremme folk, slik at de kan få gjennom en ny lov i Kongressen. Loven vil gi dem fullmakter til å skyte ned droner og, hvem vet, hva annet. Det haster tydeligvis. På Ukrainas østgrense er situasjonen prekær etter tre år med krig, hvis opprinnelse også kan spores tilbake til den dype staten – for de som gidder å grave litt.

I korthet: Den dype statens underliggende budskap til menneskeheten denne julen kan sammenfattes slik:

“Vi regner dere ikke for mer enn den skitten vi trår på.”

Ettersom vi nå er midt i jule- og nyttårsferien, og mange har tid til refleksjon, er det passende å avslutte med litt hjemmearbeid: Hvis vi stipulerer at Mayorkas – og for den saks skyld den tyske dype staten – har sluppet millioner av ikke-assimilerbare og voldstilbøyelige migranter inn i henholdsvis USA og Europa for å skape et massivt samfunnsproblem, hva er “løsningen” de i øyeblikket skjuler bak ryggen?

Å forsøke å løse dette i samarbeid med embetsverkets underdanige cocktail-servitører er åpenbart forgjeves. Det er også et budskap verd å merke seg.

September 11., Akersgata 55, Oslo, Norge

Mens noen er hypnotisert, finnes det også de som handler med full viten og vilje. Matthew Dowd – tidligere sjefsstrateg for krigspartiets duo Bush–Cheney under presidentkampanjen i 2004 – er en av dem. I dag opptrer den tidligere republikaneren som fast kommentator på den ultraprogres­sive kabelkanalen MSNBC. Og samme dag som Charlie ble skutt, la han ikke fingrene imellom da han fortalte TV-verten hva det globalistiske imperiet egentlig mener om attentatet:

Om Charlies opptreden på campus:

Hatefulle tanker blir til hatefulle ord, og de ender til slutt i hatefulle handlinger,

og la til,

Du kan ikke gå rundt med slike tanker og slike ord uten å regne med at de fører til handlinger.

Om selve skytingen:

Vi vet ikke om det var en tilhenger som skjøt i jubel. Vi aner rett og slett ikke.

Kort sagt, enten var hendelsen Charlies egen skyld, eller så var det en MAGA-våpengalning. Venstresidens vold var et scenario som ikke en gang trengte å bli vurdert.

Aftenpostens vinkling 11. september minnet om Dowds: skytingen ble fremstilt som noe nærmest forventelig i det autoritære Trump-samfunnet. Fire journalister og tre USA-«eksperter» bidro til den korte artikkelen, som understreket at «vold er en del av amerikansk politikk» og at «nå vil konflikten mellom høyre og venstre tilta». Konklusjonen var entydig: det er Trump og MAGA man må frykte – «dette vil eskalere retorikken fra Maga-bevegelsen», skrev de syv bidragsyterne dystert. Om Charlie Kirk selv nøyde de seg med å si at han var «en fyr med veldig harde utspill».

Der Spiegels fremstilling var til forveksling lik Aftenpostens. Magasinet slo opp med overskriften «Hevnen er min» – en dramaturgisk pekefinger mot det de spår blir Trumps overdrevne og urettmessige motreaksjon.

Man får nesten inntrykk av at det finnes en fortrolig håndbok på redaksjonenes bakrom, hvor ansvarsforflytningstrikset står forklart i detalj: skift fokus fra dagens ubehagelige realiteter til din nemesis’ påståtte synder i morgen.

Toppkommentaren under artikkelen, med 85 likes, kom fra en viss Einar S. – etter teksten å dømme en fast konsument av Schibsteds nyhetsprodukter.

Det slår meg som merkelig at ekspertene ikke vurderer Trump og hans følgere som en ekstremt farlig trussel mot demokratiet i USA og dermed ekstremister.

Trump har allerede opprettet et Gestapolignende politi som kan kidnappe sivile uten å måtte identifisere seg eller begrunne seg, og sende de til konsentrasjonsleirer i USA eller utlandet.

Globalistimperiets medier har brukt Hitler-slegga på Trump så lenge at når fire av avisens nyhetsdverger, flankert av tre «eksperter», banker ut ansvarsforflytningsjournalistikk etter manualen, så er det ikke nok. En god del av de tankestyrte leserne blir forarget over at teksten ikke går langt nok, og begynner å rable om demokratiets undergang, konsentrasjonsleirer og Trumps Gestapo. Det dagen etter et attentat på en Trump-fortrolig.

For øvrig var den nest mest populære kommentaren, med noen og seksti likes, langt mer jordnær. Den lød slik:

Aftenposten trenger tre eksperter og fire journalister til å antyde at USA nå vil bli mer polarisert, temperaturen vil øke – i stedet for å rapportere om venstrevold. Amrit Kaur fniser og ler mens hun gotter seg over mordet. Fire journalister og tre eksperter spiller på samme lag, bare med forskjellige nummer på trøya.

Signert: Øivind Horn.

Kommentaren ble noen dager senere slettet av redaksjonen. At sannheten fødes i dialog er tydeligvis ikke et syn Schibsted abonnerer på. Likevel var det påfallende mange i leserskaren som så det samme bildet som meg: Amrit Kaur som spiss, fire journalister foran mål og redaksjonen dirigerende fra midtbanen.

September 11., Bjørnstjerne Bjørnsons Plass 1, Marienlyst, Oslo, Norge

På Marienlyst fulgte Fredrik Solvang i de samme løypene Aftenposten og Spiegel hadde tråkket opp, men med et mer forarget fokus på Charlie selv. Spesielt hans betenkelige innflytelse på norsk ungdom voldte Solvang mye bekymring:

Det foregår noe rett foran nesa vår som mange av oss ikke var klar over ...unge kjenner faktisk godt til Charlie Kirk.. Han som ble skutt og drept i går..

.. er det bra at norsk ungdom har sånne som Kirk å se opp til ?

Vi får en situasjon hvor alle burde si, WTF (What the f*ck) gjør vi med dette ?

Det er Charlies meninger globalist imperiets toastmaster ikke kan lide. I følge Fredrik, skal Charlie ha sagt at,

...det er tull og vås at klimaendringene er en trussel mot menneskeheten.... at abort er overlagt drap....at det finnes bare to kjønn...at hvis han så en svart pilot i flyet han skal ombord, så hadde han tenkt ‘oh boy, håper han er kvalifisert’...

Fredrik Solvang løpte med disse ute av kontekst sitatene fra New York Times i sin rynkede-bryn Instagram post rett før Debatten sendingen hvor Kirk var tema. Etterpå forsvarte han seg med å si at han hadde nevnt Kirks “krasseste” kommentarer fordi dette “radikale” budskapet ikke hører hjemme i Norge, hvor “de store slagene ble avsluttet for tiår siden”.

Den fulle og hele sannhet har for lengst fått fast bopel hos øvrigheten og på Marienlyst. Kanskje har man til og med direkte linje til Oraklet i Delfi?

I hvert fall er parallellene til Athen i 399 f.k. slående. Øvrigheten med besteborger Solvang i spissen, er i harnisk, fordi en viss Charlie Kirk “forderver ungdommen”.

Og hvordan ?

Ved å gjøre det utvetydig at klimaendringene ikke er en sivilisasjonsendene katastrofe, at å ende et ufødt liv er moralsk problematisk, at det bare finnes to kjønn, og at å ansette mennesker i ansvarsfulle posisjoner utelukkende av grunn deres hudfarge hverken er forsvarlig eller rettferdig. Disse standpunktene er ren vettighet: det er motposisjonene som er radikale, langt over på feil side av – WTF!.

Når det gjelder de mange påståtte smaksvarianter av kjønn, kan jeg for min egen del bare si at dette også er noe av det lille som sitter igjen fra grunnskolen. Allerede i tredje klasse fikk både jeg og mine klassekamerater svaret markert som 100% riktig da vi svarte hankjønn og hunkjønn. I dag står den norske helseministeren svar skyldig fordi han aldri har tatt mastergrad i biologi.

Hvilke dogmer og tradisjoner makthaverne i Athen var så desperate etter å beskytte at de dømte Sokrates til døden, har gått i glemmeboka. Men én ting er jeg sikker på: de kan umulig ha vært så idiotiske og samtidig ødeleggende som de ideologiske dogmene våre imperiale overherrer og deres lokale fjerding fyrster i dag prakker på oss. Ikke underlig at mange unge hever stemmen.

Uten jobb, og uten livslangt boliglån å nedbetale, kan de fritt kjenne stanken av dekadens og død som stiger opp fra møddingen av fornuftsstridige dogmer som globalist imperiet krever troskap til.

Det overrasker ingen at Debattens programleder ikke ønsker debatt, og at irritabiliteten snarere skyldes kognitiv dissonans, er heller ikke vanskelig å diagnostisere. Vi trenger imidlertid ikke Debatten til å fortelle oss hva som er opp og ned. I lys av keiseren og hoffets nye klær er det, for enhver med øyne i hodet, en enkel øvelse å telle hvor mange kjønn som faktisk finnes.

September 21., State Street Stadion, Arizona, USA

Minnestunden for Charlie ble holdt 21. september på State Street Stadium i Arizona, nær hjemmet han delte med sin hustru Erika. Blant de tilstedeværende var president Trump, i spissen for store deler av regjeringen, sammen med nærmere hundre tusen sørgende som fylte tribunene – og ytterligere 25–30 millioner som fulgte seremonien direkte på nettet. Attentatet har løftet Charlie til et ikon: mer mektig i døden enn han noen gang var i livet. Det samme gjelder for organisasjonen hans, Turning Point.

Organisasjonsledelsen tas nå over av Erika, som rørte forsamlingen med en tale preget av både visdom, styrke og fast besluttsomhet. Siden 10. september har antallet nye søknader om å opprette nye Turning Point-avdelinger ved universiteter og videregående skoler passert femti tusen. Samtidig er interessen blant unge for den kristne tro – som Charlie var den fremste representanten for – større enn noen gang.

Charlies venn og medlem av Trumps indre sirkel, Stephen Miller, beskrev slik forvandlingen av Charlie til et ikon:

Dere har gjort Charlie Kirk udødelig, og millioner vil nå bære hans arv videre. Vi vier resten av våre liv til å fullføre de sakene som Charlie ofret sitt siste mål av hengivenhet for. Dere kan ikke beseire oss. Dere kan ikke bremse oss. Dere kan ikke stanse oss. Dere kan ikke skremme oss. Hver dag vil vi bære Charlie og Erika i våre hjerter – og kjempe desto hardere på grunn av det dere har gjort mot oss.

Det er naturligvis globalist-imperiet Miller sikter til. Antifa, som Tyler Robinson bekjente seg til med rune-inskripsjonene på ammunisjonen, kan best forstås som imperiets egen Sturmabteilung – den moderne parallellen til de paramilitære gatetropper det tyske sosialdemokratiet og nazistenes motstandere benyttet seg av i 1920- og 30-årene.

Antifa stod i front under de voldeligste opptøyene sommeren 2020, midt under valgkampen mellom Trump og Biden. I dag står de bak angrep på ICE-agenter og kontorer i et forsøk på å sabotere hjemsendelsen av de over ti millioner ulovlige migrantene som president «auto-pen» Biden lot slippe inn i løpet av sin periode.

Antifa, som Trump nå har erklært en terrororganisasjon, finansieres av ultrarike støttespillere med dype bånd til Det demokratiske partiet.

Antifa eller ei – for hver dag som går blir det stadig klarere at Tyler Robinson ikke handlet utelukkende av personlige motiver knyttet til sin trans-kjæreste. Flere nettkontoer viser forutviten om attentatet, og de kroppsskader Charlie pådro seg, stemmer ikke overens verken med Robinsons angitte skyteposisjon eller med de oppgitte spesifikasjonene på riflen.

Det vi med sikkerhet kan si, er at attentatet på Charlie ble gjennomført nettopp på grunn av hans innflytelse over de unge – av samme grunn en annen praktikant av den Sokratiske metode ble henrettet for nesten 2500 år siden. Når en middelaldrende person hevder at det bare finnes to kjønn, eller at fortjeneste og ikke kvoter bør avgjøre opptak til studier og forfremmelser, da holder det å dele ut en oppsigelse – eller enda bedre: finne et regelbrudd knyttet til seksuell tilnærmelse.

Men når en hel generasjon unge begynner å mene det samme, da er selve imperiets ideologi – wokeismen – i dødelig fare. Og det kan ikke tillates.

Dødens og dekadansens ideologi vil ha ungdommen forvirret om kjønn, nedbrutt under klima-apokalypsens åk, og motløs i møte med diskriminerende kvotering.

Miller fortsatte sin hudfletning av imperiet:

Du er ingenting. Du er ondskap. Du er sjalusi. Du er misunnelse. Du er hat. Du er ingenting. Du kan bygge ingenting. Du kan frembringe ingenting. Du kan skape ingenting.

Flere og flere begynner å se det.

Vi har nådd et vannskille – skjellene faller fra øynene på en voksende skare. Imperiets siste trumfkort er sensur: å bringe ubeleilige stemmer til taushet. Enhver kan se hvordan begrensninger på ytringsfrihet nå innføres i hui og hast, både i Norge og i andre europeiske land.

I så måte bærer attentatet mot Charlie en grusom symbolikk. Han ble ikke skutt i hodet, hvor tanken bor, og heller ikke i hjertet, hvor vi føler. Han ble truffet i halsen – stedet hvor stemmen og ordet hører hjemme. Hva vi tenker eller føler er mindre avgjørende; det avgjørende er at vi ikke får si det. At enhver ubekvem stemme forsvinner.

Tyrannen dør og med ham hans rige; martyrens død – med ham hans rige begynder.

— Søren Kierkegaard

399 f.Kr., Athen, Hellas

For meg – som for mange andre – er fortellingen om Sokrates noe av det få som sitter igjen fra grunnskolen. Det norske skoleverket bygger i stor grad på den “allvitende på kateteret”-modellen, med enveiskommunikasjon og pugging, og mye av lærdommen forsvinner derfor raskt ut i glemselen. Men ikke Sokrates. Ikke samfunnets plagsomme klegg.

Slik jeg husker historien, var han en mann av enkle kår som streifet rundt i Athen på 400-tallet f.Kr. og stilte folk tilsynelatende enkle, men i virkeligheten dyptgripende spørsmål om rettferdighet, kunnskap og menneskelige forhold. Det høres harmløst ut, men spørsmålene var nådeløse: de avslørte vanetenkning og selvbedrag. Spesielt makthaverne og besteborgerne følte seg truffet. De trodde de hadde svar på alt, men når Sokrates presset dem, viste svarene seg å være tomme.

Ikke rart at de unge flokket seg rundt ham. Ungdom har alltid et skarpt blikk for voksnes hykleri, selv om de ikke alltid har ordene til å vinne selve diskusjonen. Sokrates ble derfor både et forbilde og en provokatør.

Han hevdet selv at hans største innsikt var denne: «Jeg vet at jeg intet vet.» En læresetning som traff spissborgerne han satte i forlegenhet som en dolk mellom ribbeina.

Likevel lærte vi i skolebøkene at denne beskjedne mannen, som vandret rundt uten eiendeler og stilte spørsmål, var en av de viktigste grunnleggere av vestlig sivilisasjon. Og kanskje er det nettopp den paradoksale kontrasten – mellom den pengeløse gategjenger og hans posisjon som sivilisasjonsbygger – som gjør at navnet Sokrates setter seg fast i hukommelsen hos elevene.

En annen grunn til at Sokrates huskes, er måten han døde på. Det demokratiske styret i Athen rundt 400 f.Kr. tålte ikke hans innflytelse over byens unge. De kunne ikke vinne mot ham i åpen diskusjon, så de valgte å eliminere ham. Etter en skueprosess ble han dømt til døden ved giftbegeret, anklaget for «å forføre ungdommen».

Han kunne enkelt ha unngått straffen: det holdt å forlate Athen og aldri vende tilbake. Men Sokrates ble værende. Han må ha tenkt at et liv uten mennesker å samtale med, ikke var et liv verdt å leve. Derfor satt han, omgitt av sine nærmeste venner – deriblant Platon – og drakk skarntyde, uten frykt. Den plagsomme kleggen som stakk makten i siden, gikk dermed over i udødelighet.

Det vi ikke forstod som skoleelever, men som gjør ham til en av vår sivilisasjons sanne fedre, er hans insistering på fornuften som samfunnets fundament – og på den uavbrutte dialogen, den sokratiske metode, som veien til å finne ut hva som faktisk er fornuftig. Dette irriterte makten grenseløst. For makten lever av dogmer, tradisjoner og inngrodde vaner – og vil nødig se dem utfordret.

Sokrates selv beskrev sin metode som jordmor-arbeid: en fødselshjelp for sannheten. Gjennom spørsmål hjalp han mennesker til å hente frem innsikt de allerede bar i seg, men ikke hadde fått uttrykt. Og nettopp her ligger hans udødelighet: han lærte oss at sannhet ikke deles ut ovenfra, men fødes frem nedenfra – i dialog, i fornuft, i fellesskap.

10. september, kl. 12:23 – Utah Valley University, Utah, USA

Charlie Kirk var ingen filosof som Sokrates, men han var utvilsomt vår tids mest synlige og elskede utøver av den sokratiske metode. I over ti år reiste han fra campus til campus over hele USA med et bord og et skilt som lød: «Vis at jeg tar feil.» Der inviterte han de overveiende venstreorienterte studentene til å utfordre ham i åpne diskusjoner om migrasjon, feminisme, abort, trans og religion. Køene av unge voksne som ville prøve sine argumenter mot ham var lange. Mange forsøkte å sette ham sjakk matt, men få klarte å lande mer enn et forsiktig jab – langt mindre en knockout.

Mens han duellerte med studenter, bygget Charlie samtidig opp Turning Point USA – den mest slagkraftige konservative ungdomsorganisasjonen i verden. Denne bevegelsen ble en nøkkel i Donald Trumps valgseier i 2024. Kombinasjonen av sylskarpe retoriske ferdigheter og evnen til å mobilisere millioner av unge velgere gjorde Charlie både til en av de mest innflytelsesrike – og mest forhatte – skikkelsene i Trumps indre krets.

Antifa-miljøer og andre voldsvillige grupper på ytre venstre var en konstant plage. De veltet bordet hans, truet ham og hans stab, og forsøkte å jage ham fra campus. Men i motsetning til sine plageånder, valgte Charlie alltid ord og argumenter som våpen.

Onsdag 10. september klokken 12:23 ble han likevel stilnet. Midt i en dialog foran rundt tre tusen studenter ved Utah Valley University ble han truffet i halsen av en snikskytter. Skuddet kom fra et tak nesten to hundre meter unna, avfyrt med rifle og kikkertsikte til flere tusen dollar. Han døde på stedet – mens ordene ennå lå på leppene.

Videoen som fanget øyeblikket viser Charlie i hvit t-skjorte foran en blandet folkemengde av tilhengere og kritikere. Han hadde nettopp fått et spørsmål om masseskytinger og var i ferd med å stille oppfølgende spørsmål da skuddet brøt stillheten.

Skyteren ble raskt identifisert og arrestert etter at hans egne konservative foreldre gjenkjente ham på overvåkingsvideoen. Han var Tyler Robinson, en ung mann som ifølge venner ble radikalisert allerede i videregående skole. Han levde i et forhold med en ung mann som kaller seg Luna, midt i en prosess med kjønnsskifte. Nettopp transideologien var et tema Charlie ofte kritiserte åpent, vel vitende om at det er vår tids mest beskyttede dogme. T-en i LGBT er untouchable – den skal ikke røres. Derfor bar han ikke bare tittelen «den mest elskede sokratiker», men også «den mest forhatte».

Da politiet sikret våpenet, fant de ammunisjon med rune-lignende inskripsjoner. To kuler bar skjulte budskap, åpenbart inspirert av Antifa-propaganda. Den ene lød: «Hey fascist – catch!» – en referanse både til fornærmelsen i seg selv og til dataspillet Helldivers 2. Den andre kulen bar teksten «Bella Ciao», Antifas kampsang, med røtter i stalinistiske motstandsgrupper i Europa. Robinson tilbrakte utallige timer i internettets mørke kroker, der radikalisering florerer, ofte godt finansiert av venstreorienterte nettverk.

Skuddet – teknisk komplisert, i nedadgående linje fra nesten to hundre meters avstand – var øyeblikkelig dødelig. I sin avskjedstale fortalte Charlies enke, Erika, at da hun nådde sykehuset, lå han på båren med et lite smil på leppene. Vi er ikke overrasket. Humor og letthet var Charlies varemerke. Han gav opp ånden uten frykt, uten smerte, og med sitt kall på tungen. Smilet var ikke et tilfeldighet – det var hans livssegl.

Men for familien, Turning-Point USA, de hundretusener av unge som så opp til ham og hele Maga-bevegelsen, etterlater hans bortgang bare 31 år gammel et gap av gigantiske dimensjoner. Et vakuum som roper på å bli fylt.

Kveld og natt 11.–12. september – World Wide Web

I det øyeblikket skuddet traff, reagerte folkemengden foran Charlie slik man kunne vente: noen kastet seg ned, andre løp i panikk for å finne dekning. Bare én mann skilte seg ut. En blond, langhåret trettiåring reiste seg opp, strakte begge armene i været i triumf og jublet. Som om han nettopp hadde avgjort en cupfinale – ikke vært vitne til en henrettelse.

Denne mannen var ikke et unntak, men et symbol. Han inkarnerte den dogmatiske ideologien som de siste femten årene har lagt sitt kvelertak på særlig anglo-amerikanske universiteter, men som nå også brer seg på kontinentet: wokeismen.

Wokeismen er en mutasjon av kommunismen. Klassekampen er byttet ut med identitetskamp: svart mot hvit, kvinne mot mann, hetero mot homo og trans. Legg til klimakatastrofismen og læresetningen «sårende ord er det samme som vold», og bildet av en politisk kult er komplett. For tusenvis av indoktrinerte unge i Vestens «høyere utdanning» ble Charlie – med sine frimodige ytringer og forbindelsen til Trump – djevelen selv, bare uten horn i pannen.

Det var derfor ikke overraskende at blondinen på plenen ble etterfulgt av en digital storm av jubel. Bare timer etter attentatet fyltes Instagram, TikTok og Bluesky av seiersrop og skadefryd.

Jeg er ligeglad med en hvid gutts død.

— Komiker Charleston White

De yderste højre-røvhuller har et mål på ryggen, og fortjener å dø. Én nede, millioner igjen.

— Erik Travis, lærer ved LA High School

Tanker og bønner til dig, din Nazi bitch. Håber kuglen kom uskadt igennem attentatet.

— Gretchen Felker-Martin, DC Comics-forfatter

Særlig urovekkende var videoene av unge kvinner på TikTok og Bluesky. Med farget hår, neseringer og slitent ytre kastet de seg ut i skadefryd. Woke-kultens kvinnelige rødegardister ga Charlie den verbale knockouten de aldri klarte mens han levde.

Mer enn de harde ordene var det latteren som brente seg fast: fnisingen, de demoniske glisene, den hysteriske kaklingen. Forbindelsen mellom latter og ondskap er gammel. Hos Hieronymus Bosch, i The Garden of Earthly Delights og The Last Judgment, ser vi hybride djevelskikkelser skjele og hånsmile mens de utmåler groteske straffer. I gotiske katedraler møtes vi av djævle med forvrengte grin, som plager de fordømte. I japansk anime bryter demoniske figurer ut i manisk latter mens de dreper.

Hån av det hellige, fryd over grusomhet og en pervers omvending av moralen – det er dette som ligger bak latteren.

Den norske Rød Ungdom-profilen Amrit Akurs fnisende TikTok-video er bare ett eksempel:

Charlie Kirk er død, folkens … (fnis) … Det er så skift … (smil) … hva skjedde (haha) med demokratiet … (glis).

Det er vanskelig å bli direkte vred over dette. Snarere kjenner man en slags medlidenhet med disse pjuskete smådemonene, som instinktivt trekker frem sin mest dyrebare eiendel – mobilen – for å spytte forbannelser mot en død mann.

De oppfører seg som hypnotiserte, ofre for en indoktrinering som ofte begynner allerede i grunnskolen. Her, antar jeg, står Sokrates’ frimodighet nå ledsaget av advarsler og fotnoter. For skolene er bare én kanal. Også medier, underholdning og influensere på sosiale plattformer sprer den tærende wokeismen.

Og kilden er ingen hemmelighet. Woke er ikke en grasrotbevegelse, men den globalistiske verdensordenens offisielle ideologi. Den gjennomsyrer alt. Smådjevlene er fjernstyrt ovenfra, og latteren deres skjer automatisk, som refleks.

For det meste var det på Bluesky smådjevlene boltre seg – med jublende kommentarer til alles skue – inntil plattformen stengte søkefunksjonen for ikke-medlemmer i et forsøk på å demme opp for skaden deres hatske ord påførte woke-ideologien. Men det var allerede for sent: gjennom sin egen dialog hadde de avslørt seg selv.

Jeg vet godt hva Charlie, som var dypt kristen, ville ha sagt: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Jeg må innrømme at jeg bare kan si meg enig i den siste delen.

// Dette er den første av to deler.

Tre av landets mektigste — Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide — kan alle føre slekta si tilbake til Eidsvoll. Til sammen: minst seks grunnlovsfedre på familietreet. Er det bare et pussig sammentreff, eller et gløtt inn i hvordan norsk makt egentlig fungerer?

Etter grunnlovsstiftelsen på Eidsvoll fikk Carl Peter sønnen Matthias;

Matthias fikk sønnen Haakon; Haakon fikk sønnen Theodor;

Theodor fikk sønnen Emil; Emil fikk sønnen Thorvald;

Thorvald var ektemann til Karin Stoltenberg (Heiberg),

og av henne ble Jensus født, han som kalles Jensus Kristus.

Fritt etter Matteus 1,12–16

Grunnlovsfedre

Politiske dynastier finnes overalt i verden. I USA er Kennedy-klanen det mest kjente eksempelet, mens Nehru–Gandhi-familien har dominert indisk politikk i generasjoner. Det er i seg selv ikke noe klanderverdig ved dynastisk politikk; i noen tilfeller har slektningene arvet de samme egenskapene som gjorde forfedrene både effektive og populære, og familiebåndene kan gi historisk innsikt en nykommer neppe tilegner seg. Trumps helseminister, Robert F. Kennedy jr., er kanskje det mest aktuelle eksempelet. Japan er et enda tydeligere tilfelle: en stor andel av representantene for LDP, som har styrt landet nesten uavbrutt siden andre verdenskrig, sitter i Dieten fordi de har arvet en valgkrets.

Politiske dynastier er altså verken uvanlige eller nødvendigvis korrupte, selv om Argentina har vist at uhumskheter ofte følger med på kjøpet. Likevel ble jeg oppriktig overrasket da jeg nylig støtte på et innlegg i sosiale medier som hevdet at de tre mektigste mennene på Stortinget i trauste Norge — statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide — alle stammer fra tre Eidsvollsmenn, selve grunnleggerne av det norske folkestyret. Og jeg var ikke alene om å heve øyenbrynene: Innlegget ble delt over 2 000 ganger på X og Facebook, noe som vitner om både forbauselse og bestyrtelse.

Da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, ga den en større andel av befolkningen stemmerett enn noe annet europeisk land på den tiden. Grunnlovens § 100 sikret dessuten et vanntett vern om ytringsfriheten. På papiret lå alt til rette for et sunt, livskraftig og moderne demokrati, der enhver med kunnskap og overbevisende argumenter kunne vinne folket og stige i gradene.

Likevel står vi, 200 år senere, i et Norge som omtales som «et av verdens rikeste land», med et statsminister-, finansminister- og utenriksminister-embete — de tre viktigste postene i en regjering — besatt av etterkommere av landsfedrene. Ikke nok med det: Så langt jeg har klart å fastslå ved hjelp av Grok-KI og nettsiden Eidsvollmenn.no, stammer dette trekløveret ikke bare fra tre Eidsvollsmenn slik so-me inlegget hevdet, men fra seks. Hver av dem har to — to — grunnlovsfedre i ættetavla. «Vanlige folks regjering» hviler altså på minst seks Eidsvollsmenn i familietreet.

Slektstavler

Stoltenberg

På farsiden er Jens Stoltenberg etterkommer av Carl Peter Stoltenberg, en fremtredende skipseier og politiker.1 På morssiden, gjennom den velkjente Heiberg-slekta — som også teller Dagbladets selvutnevnte sannhetsforvalter Marie Simonsen blant etterkommerne — er Stoltenberg knyttet til Hieronymus Heyerdahl, prest og samfunnsaktør. Slekta inkluderer også navnebroren som var ordfører i Oslo fra 1911 til 1914.

Jonas Gahr Støre

På morsiden kan Støre føre linjene tilbake til både Hans Haslum, en bonde, og Carl Adolph Dahl, byfogd i Fredrikstad.2

«C. A. Dahl nøt stor anseelse for sin innsats i krigen mot Sverige i 1808–09, der han støttet militæret både økonomisk og med etterretning. Den 25. april 1809 ble han utnevnt til virkelig kanselliråd, og i 1810 fikk han også stillingen som byskriver.

Han hadde solide forbindelser inn i byens ledende familier og nøt høy aktelse hos prins Christian Frederik. I 1810 ble han tildelt Dannebrogordenens ridderkors. Fire år senere ble han valgt som Fredrikshalds representant på Riksforsamlingen på Eidsvoll, og 7. januar 1815 ble han utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen.»

På farsiden er Støre, som kjent, knyttet til flere av næringslivets toppfigurer i det 20. århundre.

Espen Barth Eide

På farsiden fører slekta ham tilbake til grunnlovsmann Brynjel Andersen Gjerager, gårdbruker fra Voss. På morsiden finner vi Anders Lysgaard, en av Opplands rikeste bønder og en selvskreven representant på Riksforsamlingen.3

Etter å ha gått gjennom slektsleddene står det klart at «dynastisk politikk» egentlig ikke er den rette linsen å se dette gjennom. Med et unntak for Stoltenberg — hvis far var forsvarsminister og mor, fra den mektige Heiberg-slekta, både statssekretær i Handels- og næringsdepartementet og ekspedisjonssjef i Familie og Barne departementet — er det ikke snakk om en ubrutt linje av politiker-spirer, slik vi kjenner fra Nehru–Gandhi i India eller LDP-familiene i Japan.

Så hva handler dette egentlig om, når de samme slektene sitter på de øverste taburettene mer enn 200 år etter grunnlovsfestet? Er det bare et pussig sammentreff — eller skjuler det seg et mørkere mønster?

UBER-globalister

La oss være ærlige fra start: Ingen av de tre sitter der de sitter på grunn av enestående prestasjoner, briljant intellekt, lederegenskaper eller bred folkelig appell. Når det gjelder det siste, har jeg forstått at et visst sjikt av Aps kvinnelige velgere finner Jens uimotståelig, men la oss holde oss til realitetene: bred karisma finnes ikke. For å si det rett ut: Jeg kan ikke se skyggen av utstråling hos noen av dem.

Tvert imot. Det trekløveret har til felles at de fremstår, snakker og tenker som embetsmenn – byråkrater. Og interessant nok: Flertallet av utsendingene til Riksforsamlingen på Eidsvoll var nettopp embetsmenn.

Det andre de deler, er bakgrunnen i overnasjonale organisasjoner. Å lese CV-ene deres er som å overdose på global bokstavsuppe:

• Espen Barth Eide: FN, EU, WEF (World Economic Forum), SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute).

• Jonas Gahr Støre: WHO, Røde Kors.

• Jens Stoltenberg: NATO, IUSY (International Union of Socialist Youth) — og så den lille bomben: CIA.

Vent, hva??

Ja, jeg siterer bare Seymour Hersh, den tidligere New York Times-journalisten og Pulitzer-prisvinneren, som skrev dette om Stoltenberg i 2022:

«I dag er Jens Stoltenberg generalsekretær i NATO, en erklært antikommunist som var Norges statsminister i åtte år før han i 2014 — med amerikansk støtte — rykket opp i sin høye NATO-post. Han var en hardliner i alt som gjaldt Putin og Russland, og hadde samarbeidet med det amerikanske etterretningsapparatet helt siden Vietnamkrigen. Siden har han hatt deres fulle tillit. ‘Han er den hansken som passer den amerikanske hånden,’ sa kilden.»

Nå kan Hersh ha forvekslet Jens med Thorvald, faren, som var forsvarsminister på 80-tallet. Men om Thorvald hadde bindinger til CIA — hva skal vi da tro om sønnen? Var han for ung?

Forfatter Asbjørn Fossen skrev i Universitas 18. mai 2004 om heksejakten i studentmiljøet på 1950-tallet:

«Overvåkningspolitiet hadde sine ‘rapportører’ blant studentene som også rapporterte til Den amerikanske ambassaden. Det var åpenbart etablert et systematisk angiveri.»

Hva som er fakta og hva som er feiltolkninger kan diskuteres. Men én ting kan slås fast uten tvil: Vi har å gjøre med tre rendyrkede UBER-globalister. Og det er ikke bare CV-ene deres som avslører det. Politikken de fører er en blåkopi av det FN, EU, WEF og NATO til enhver tid krever. Med andre ord: De styrer i pakt med utenlandske eliters interesser — og ofte i direkte motstrid til det norske folkets.

Et embetsadel-kartell

For å forstå hva som egentlig ligger bak dette oppsiktsvekkende sammentreffet — at Norge i dag styres av tre politikere med seks blodsbånd til Grunnloven — må vi løfte teppet og se nærmere på hvordan de faktisk havnet på de øverste taburettene.

Den sentrale skikkelsen her er selvsagt Gro Harlem Brundtland — landsmoderen — selv del av et politisk dynasti via faren Gudmund Harlem. Han var i sin ungdom en flammende marxist-leninist, men ble siden en stabil teknokrat, utnevnt både til forsvarsminister og sosialminister på 1960-tallet. Og han fikk ikke bare én, men to døtre i politikken: Gro selv, og Hanne Harlem, justisminister i 2000–2001.

Det var Gro som satte fart i både Jens’ og Jonas’ karrierer. Man kan anta at det var en spesiell glede for henne å gi Jens posten som industriminister i 1993, samme året han ble valgt inn på Stortinget, 44 år gammel. At Gro var bestevenninne med Karin Stoltenberg, Jens’ mor, gjorde neppe forbindelsen svakere. Karin, som for øvrig både styrte norsk skipsfart og ledet barne- og familiepolitikken.

Da Jens ble industriminister hadde han ikke én dags erfaring som verken industriarbeider, næringslivsleder eller finansanalytiker. Han var en pur yrkespolitiker, formet i AUF og partiapparatet.

Jonas’ vei inn i politikken gikk også via Gro, men på en annen måte. Han var hennes veskebærer i WHO på slutten av 90-tallet. Da Jens ble statsminister i 2005, gjorde han Jonas til utenriksminister, til tross for at Jonas heller ikke hadde utmerket seg som diplomat eller forhandler. De to er, etter alt å dømme, nære venner.

Espen Barth Eide, som har tilbrakt mesteparten av sitt liv i akronymsuppa og i embetsverket, ble hentet inn som forsvarsminister av nettopp Jens Stoltenberg i 2011.

Ser vi alle disse vennskaps- og slektskapsforbindelsene under ett, tegner det seg et tydelig bilde: Norge styres ikke av en åpen konkurranse om de beste hodene, men av et tett vevd sirkel — en sammensveiset elite av venner, familier og gamle forbindelser.

Jeg kunne fristes til å slå opp hos historikeren Rune Slagstad for å få en mer akademisk analyse av dette fenomenet, men han er for tiden opptatt med å produsere sure oppstøt mot populismen i Dag og Tid, og er neppe ivrig på å kritisere selve eliten. Dessuten er han gift med Annine Kierulf — ytringsfrihetens norske Jeanne d’Arc — som Grok-KI forteller meg følgende om:

«Kierulf-slekten hadde sitt utspring som et fremtredende kjøpmannsdynasti i Drammen på 1700- og 1800-tallet, som en del av den framvoksende borgerlige eliten under det dansk-norske styret. Denne gruppen inngikk ekteskap med andre økonomiske og administrative familier og bidro til dannelsen av det såkalte embetskjøpmannslaget — en klasse av ‘embetskjøpmenn’ som ble et overgangsledd til det moderne norske kapital- og politiske liv etter 1814.

En sentral historisk skikkelse er Otto Richard Kierulf (1825–1897), trolig en forfader eller slektning, som var Norges statsminister i Stockholm (1871–1884) under den svensk-norske unionen.

Så ja: Til og med tolkningen av Grunnlovens § 100 er i dag overlatt til arvingene av embetskjøpmenn-laget fra fordums tid.

Innrømmet: Jeg taler uten den byrde som dyp viten om norsk politikk og samfunn ville medføre. Men basert på det overstående, er jeg mer enn klar til å konkludere at Norge i 200 år har vært — og fortsatt styres — av det som best kan betegnes som et embetsadel-kartell, og at det ikke har vært til det beste for landet.

Embetsadelen vil vinne

I dag, 8. september, er det valg. Det er derfor naturlig å trekke noen slutninger av alt dette.

1. Støre vil vinne valget. Man taper ikke når det virkelig gjelder, med seks Eidsvollsmenn i slekta og et kartell av betrodde i nøkkelposisjoner. Og i 2025 gjelder det virkelig. Stikkord: krigen i Ukraina, den kommende økonomiske krisen i Europa og forholdet til USA.

2. Mediokriteten i styringen av landet er ingen tilfeldighet. Den er resultatet av at stillingene har gått til venner og lojale medarbeidere innen embetsadel-kartellet, ikke til de mest kompetente.

3. At dyktige og velstående nordmenn flytter til Sveits, bekymrer dem ikke. Det er tvert imot beleilig, for færre velstående utfordrere betyr tryggere makt.

4. Kraftig vekst i offentlige ansatte. Dette er måten de kjøper stemmer for Arbeiderpartiet på.

5. Regjeringen er alt, Stortinget betyr ikke lenger noen ting. Lovene blir bestemt av EU, og politikken av overglobale institusjoner.

6. Når SSB påstår at kjøpekraften har økt til tross for inflasjonen, kan vi være trygge på at det ikke stemmer — og at tallene er justert for å tjene Ap embetsadelens interesser.

7. Når SSB holder tilbake statistikk om norsk vs. utenlandsk eierskap til etter valget, er det samme mønster: kontroll over narrativet. (For øvrig, Jens’ første jobb? Regnesentralen, som det het den gang.)

8. Partilederdebatten på NRK var en farse. Jeg holdt ut i 15 minutter før jeg slo av i ren avsky. Den barnslige stilen er nøye planlagt: et forsøk på å unngå enhver reell debatt som kunne stille Ap i et dårlig lys. NRK er selv en del av kabalen og kan dirigere sendingene etter behov.

9. Erna Solberg er et mysterium. Den mest uspiselige demokratiske lederen som noen gang har stått på en europeisk scene. Man fristes til å tro at noen i kabalen enten har manøvrert Høyre til å beholde en sikker taper på toppen — eller, tatt i betraktning hennes prestasjon, rett og slett gitt henne beskjed om å gi bort seieren.

Etter alt dette uforsonlige snakket, lurer du kanskje på hvem som får min stemme i dag. Jeg er glad du spør!

Jeg har bare stemt i norske valg én gang, i 1987. Den gang gikk stemmen til FrP, mens partiet ennå bar arven etter grunnleggeren Anders Lange. I dag? Aldri i verden. De silkemyke konservative, Sylvi Listhaug og Simen Velle, ville aldri få min stemme.

Neste gang jeg stemmer, blir når Norge har et ekte «Norge først»-parti: et bredt konservativt prosjekt som favner arbeider-, middel- og skaperklassen. Slik det ser ut nå, blir det — som Eidsvollsmennene selv ville sagt — når Dovre faller.